KOMMENTAR: Bråket rundt adgang til strømmetjenestene kommer neppe som en overraskelse – i så fall har noen sovet i timen, skriver Anders Neraal.
Strømmetjenestene for lydbøker har de siste fire årene vært den store vinneren i bokmarkedet. I fjor skapte abonnementstjenestene netto forlagsinntekter på til sammen 330 millioner kroner. Av dette utgjør skjønnlitteratur hele 300 millioner, mens sakprosa kun utgjør 30 millioner.
Lydbøker – inkludert stykksalg – utgjør med dette hele 43 prosent av forlagenes skjønnlitterære inntekter skal vi tro Forleggerforeningens månedsstatistikker for 2022. Strømmeinntektene domineres av to aktører; Storytel Norge (Cappelen Damm og Storytel AB) og Fabel (Gyldendal og Aschehoug) med rundt 90 prosent av abonnementsinntektene.
Ulmende misnøye
Ditto for forfatternes inntekter; nesten 11 millioner bøker ble lyttet til i fjor. Bruker vi samme fordeling mellom skjønnlitteratur og sakprosa, gir dette nesten 10 millioner skjønnlitterære lyttinger, omtrent det dobbelte av salget av skjønnlitterære bøker i papirformat. Av det skjønnlitterære konsumet utgjør norskandelen rundt 55 prosent. Vi regner derfor 5,5 millioner lydboklyttinger, hver som skal gi forfatterne minst 11 kroner i royalty – med andre tall: 60,5 millioner kroner til norske forfattere, nesten halvparten av disse inntektene fra bøker på gammel backlist.
Vi hørte nettopp fra en forfatter som hadde avskrevet inntektene fra en bok langt tilbake i tid. I fjor dumpet det plutselig inn en royaltyavregning i postkassa med en sjekk på over 200 000 kroner – nesten som å vinne i lotto, utbrøt hun.
Når det i kampen om alle disse millionene viser seg at forfattere som har valgt å utgi på forlag med egen strømmetjeneste – les Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal – blir tildelt plass øverst ved matbordet, sier det seg selv at sterke reaksjoner vil måtte komme. Spesielt når Kulturdepartementet i forarbeidet til Bokloven ikke har løftet en finger for å regulere misforholdene.
Utspillet fra forlagssjefene i Bonnier, Kagge, Samlaget og Vigmostad & Bjørke er et klart uttrykk for den ulmende misnøyen: «Slik kan vi ikke ha det». Tenk deg eksempelvis at Gyldendal kun skulle prioritere egne bokutgivelser i Ark, Aschehoug det samme i Norli.
LES OGSÅ: – Uhørt at forfattere blir diskriminert og utestengt
Opprørets fanebærer
At det er Bonnier-sjef Alexander Henriksen som har vært mest vokal i saken er naturlig. Bonnier (tidligere Strawberry Publishing) satset tidlig store summer på lydbøker, men møtte store hindre. Da flere av våre mest kjente forfattere toget over til Bonnier og tok med seg sine rettigheter til lydbøker – de såkalte «piratforfatterne» – ble de trenert både av Fabel og av Storytel Norge. Fabel/Lydbokforlaget nektet lenge å la forfatterne bli strømmet på Storytel, antagelig for å bygge opp sitt eget kundegrunnlag, mens Storytel nektet å ta inn bøkene ved å vise til den juridiske tvisten rundt rettighetene.
Jørn Lier Horst vant den profilerte rettsaken mot Gyldendal, og har senere forlikt med forlaget om rettighetene til sin back-log.
Bonnier har nå brukt et flertalls millioner til å kjøpe hjem rettigheter fra Aschehoug og Gyldendal, samt å nyprodusere lydbøker fra «piratforfattere» som Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Unni Lindell og Anne B. Ragde for å nevne noen. Disse investeringene vil kaste lite av seg om ikke bøkene får distribusjon i strømmetjenestene.
Bonnier Norsk Forlag hadde i fjor inntekter på rundt 150 millioner kroner. En tredjedel, 50 millioner kroner, var fra digitale utgaver – antagelig det aller meste fra strømming. Da er det ikke så underlig at Alexander Henriksen fører an som en av de mest høylytte kritikerne i denne salen.
For de tre andre forlagssjefene – Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge, Håkon Kolmannskog i Samlaget og Elisabeth Sellevold i Vigmostad & Bjørke – er ikke det pekuniære like presserende, men konkurransemessig er det selvsagt avgjørende for å signere profilerte forfattere at lydbokproduksjon er en del av pakka. Hvis det viser seg lydboka ikke får distribusjon i de store tjenestene, blir produksjonen lite annet enn et kostbart tapsprosjekt for de mindre forlagene.
Tegn til bedring?
Vi er mange som har regnet forskjellsbehandlingen i strømmetjenestene som en barnesykdom. Så snart industrien modnet og fikk satt seg, ville sykdommene bli borte. Et blikk på de siste topplistene for lyttetjenesten viser noe ganske annet.
Fabels liste over lydbøker som var mest lyttet til i mars viser at 11 av 15 på topp er fra de to eierforlagene – førsteplassen sågar for ei bok fra Gyldendal som er «skrevet eksklusivt for Fabels lyttere». Topplisten inneholder ikke en eneste bok fra Cappelen Damm, ei heller fra Bonnier.
Går vi til konkurrenten Storytel, er åtte av 15 på topp fra Cappelen Damm, deriblant seks av de sju øverste. Bonnier er her inne, men med kun én tittel.
Hva kan Trettebergstuen gjøre?
Det synes åpenbart at Kulturministeren i løpet av kort tid må foreta seg noe i forhold til strømmetjenestene før Bokloven skal klubbes gjennom i Stortinget, hvis ikke kan det bli polsk riksdag. Den vertikale eierkonsentrasjonen må reguleres, hvis ikke blir det antagelig Konkurransetilsynet som må på banen, noe som også vil true samholdet innen Forleggerforeningen, skribentorganisasjonene og samforstanden som hele den norske bokbransjen er tuftet på.
ANDERS NERAAL
