Her er bøkene Bok365s anmeldere ble mest begeistret over i 2022.
Nesten et tresifret antall bøker er blitt anmeldt på Bok365 i 2022. Her er anmeldernes favoritter.
Mia Bull Gundersen
Eivind Hofstad Evjemo: Den nye årstiden (Cappelen Damm)
«Det er en glede å lese Den nye årstiden. En roman som kaster et advarende og særdeles viktig lys over menneskenes overprøving av naturen. For det straffer seg, som alle vet. Og den nye årstiden, hvor ble det av den? Jo, den kommer til oss også, hvis den ikke allerede har kommet.»
Matias Faldbakken: Stakkar (Oktober)
«Det gjør godt å lese en roman som henter så mye kraft fra fantasi, språk og kulturarv. Stakkar er en durkdreven eventyrblanding med pek og vink til historie, litteratur og vitenskap. Med fargesterke bilder, nærmest som ornamentering, skrider fortellingen framover. Og plutselig dukker tanken opp: Kan man se på denne romanen som et maleri? Tar kanskje Oskar og ungen seg fram inne i et Lars Hertervig-bilde? Oskar leser interessert om Hertervig i en bok. Eller som et kaotisk Bosch-bilde, med begjæret og galskapen malt i skarpe farger?»
Karl Ove Knausgård: Det tredje riket (Oktober)
«Karl Ove Knausgård skriver godt, lettlest og fengende. Men han er en ordrik forfatter, og i partier kan det også bli noe lidenskapsløst, særlig i de mange detaljerte hverdagssituasjonene. Noen kapitler trekker ut, og kunne vært kortet ned. Men legg for all del merke til at Det tredje riket er på ”bare” 485 sider. Det kler den. De to foregående var betraktelig lengre. Spørsmålet melder seg – hva nå? Det er spennende handlingstråder her som ikke festes. Det skulle ikke forundre meg om Knausgård har en plan for en fjerde bok i serien.»
Per Marius Weidner-Olsen: Ny mann (Gyldendal)
«I Ny mann velger fortelleren å holde sin forbrytelse for seg selv, han forteller ikke meg hva han sitter inne for. Kanskje burde han ha gjort det? Kanskje ville fortroligheten mellom ham og meg, både i fortellingen innenfor murene og i årene etterpå, blitt ytterligere forsterket. Eller kanskje ikke. Uansett viser Weidner-Olsen i Ny mann at han er en dreven forteller som formidler innsiden av sin karakter med klokskap, og med et snev av bisarr humor.»
Morten Ståle Nilsen
Ståle Wig: Havanna taxi – liv og løgn på det nye Cuba (Kagge)
«I Havanna taxi skriver han som en skjønnlitterær forfatter. Vi er inne i hodene til menneskene det handler om, følger dem gjennom nesten et tiår, og blir forpliktende og inderlig godt kjent med dem. Da boken nærmer seg slutten, og et voldsomt crescendo – orkanen Irma – skyller inn over Havanna, er språket kraftig og billedrikt på en måte vi forbinder med den magiske realismen. Men Havanna taxi er sakprosa. Og for en prosa.»
Anders Hammer: Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus (J.M. Stenersens forlag)
«Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus er i det hele tatt nøktern og ujålete, trygg på at historien den forteller er viktig og hviler i seg selv. Selv ikke når han skriver om politiets elendige responstid den skjebnesvangre dagen i 2019, hever Hammer stemmen. Han lar faktaene tale for seg selv.»
Håkon F. Høydal: Abida Raja: Frihetens øyeblikk (J.M. Stenersens forlag)
«Som en tekst mellom to permer, føles Abida Raja: Frihetens øyeblikk ekstremt gjennomarbeidet. Setningene er kjemisk vasket for de melodramatiske effektene som har det med å hjemsøke «sterke historier»-sakprosa av denne typen (Høydal unner seg noen gode beskrivelser av natur, temperatur og topografi). De er saklige, informative og driver historien fremover på en måte som gjør at boken må karakteriseres som spennende – uansett hvor mye dét føles som et absurd ord å bruke i denne sammenhengen. Det brennbare materialet er klokt disponert. Det er sannelig en pageturner, dette her. At Abida Raja: Frihetens øyeblikk er en vesentlig bok, en modig bok – ja, en bokbombe – synes åpenbart. At den er så eminent leseverdig, er en bonus.»
Anne Bitsch: Den norske skyld – en beretning fra rettssaken mot Philip Manshaus (Res Publica)
«Hvert kapittel – ja, hver side – i Den norske synd sparker opp perspektiver (inkludert kapittelet som redegjør for metode). Du trenger ikke følge Bitsch i ett og alt for å få stort utbytte av å lese: Forfatteren spør mer enn hun svarer. Lekmenn og ikke-akademikere har ingen grunn til å skygge unna. Anne Bitsch skriver klart og uhyre godt. Det er kanskje absurd å bruke et begrep fra triviallitteraturen i en omtale av viktig bok om noe så alvorlig høyreekstrem terror. Men faktum er at Den norske synd er vanskelig å legge fra seg.»
Yohan Shanmugaratnam: Hjertet i to – seks måneder med Karpe (Bonnier)
«Hjertet i to føles grunnleggende autorisert, godkjent av de to menneskene den handler om. Ja, den føles som en del av duoens prosjekt. Shanmugaratnamn graver og rapporterer, men er ikke ute etter det som måtte være ordentlig ubehagelig. Det er en positiv, optimistisk bok – og kanskje er ikke det så dumt. Jeg tviler på at det kommer til å bli skrevet noe bedre om dem.»
Maren Dahl Keller
Colson Whitehead: Harlem ShuffleKnut Johansen (Kagge. Oversatt av Knut Johansen)
«Whitehead har en musikalitet i språket, som understrekes av ragtime-musikkens hektiske og optimistiske toner som følger hele fortellingen – forgjengeren til jazz og blues, hvis opphav kommer fra afrikanske-amerikanske grupperinger i sørstatene. Musikken blir en måte å fortelle om Harlems innbyggere og deres kulturelle arv. I likhet med musikken setter Whitehead tempoet opp og ned, av og til blir det kaotisk, men scenene glir pent mellom en skildringer av Harlem og historien.»
Nora Ikstena: Morsmelk (Aschehoug. Oversatt av Snorre Karkkonen Svensson)
«Nora Ikstena er en av Latvias største nålevende forfattere, men er en ny stemme på norsk. I Morsmelk kombinerer hun vanskelige familierelasjoner, regimekritikk og eksistensielle spørsmål med en beundringsverdig språklig eleganse som kommer til live gjennom Snorre Karkkonen Svenssons oversettelse.»
Petra Rautiainen: Et land av snø og aske (Gyldendal. Thomas Brevik Kjærstad)
«Boken er en sterk påminnelse om at andre verdenskrig var nok et sted samene ble undertrykket, og at de flesteparten av krigens ofre aldri vil bli kjent. Dermed lykkes Rautiainen med å skrive en bok om krigens brutalitet og konsekvenser, og det uforløste ved spørsmålene vi aldri vil få svar på.»
Leif Gjerstad
Helle Helle: BOB (Oktober. Oversatt av Trude Marstein)
«Gjennom små språklige vendinger og tilsynelatende uskyldige bisetninger skaper hun stemningsmarkører, som nesten usynlig drar historien videre. Mye av den hverdagslige dramatikken gjenfinnes mellom linjene. Det gir liv både til Bob og boka, og selv om vi tidlig fornemmer at fortellerstemmen blikker tilbake på og skildrer et forhold i oppløsning, venter vi hele tida i spenning på hva som skal skje. Det er sårt, og mens vi grunner over hvilke valg Bob skal ta, kan vi nyte Helle Helles presise språk.»
Kerstin Ekman: Løpe ulv (Aschehoug. Oversatt av Bodil Engen)
«Løpe ulv er en fortettet og poetisk velskrevet fortelling på 177 sider som kan leses på flere plan. Den kan tolkes som et angrep på ulvepolitikken og myndighetenes måte å forvalte naturen på. Den kan forstås som et politisk innlegg i klimadebatten. Den kan oppleves som en relasjonsroman der balansen forstyrres av ytre hendelser. Og den kan leses som en stille meditativ fortelling om samspillet menneske-natur, aldring og død.»
Jan Kjærstad: Menneskets bølger (Aschehoug)
«I sin nye essaysamling Menneskets bølger skriver Jan Kjærstad om litterære forbilder, skjulte perler, norsk kulturpolitikk, egen skriveprosess og mye annet. Men uansett hvilket tema han belyser, så kommer hans kjærlighet til det skrevne ord klart fram.»
Kristin Hartvedt
Valerie Perrin: Å vanne blomster om kvelden (Cappelen Damm. Oversatt av Kristi Heggli)
«Å vanne blomster om kvelden er en bok som aldri slutter å overraske. Perrins fantasi rundt menneskers motivasjon og valg ser til å strekke seg ut i det uendelige. Her er fortellinger om løgner, lyst, uendelig lykke og sorg, sjalusi og død. Det hender man leser bøker man ikke klarer å legge fra seg. Å vanne blomster om kvelden kunne jeg aldri legge vekk – og jeg skulle ønske den aldri sluttet. Perrins andre roman er et vakkert og sørgmodig mesterverk.»
Cormac McCarthy: Passasjeren (Gyldendal. Oversatt av Knut Ofstad)
«Cormac McCarthy har gitt oss en sjeldent nydelig skrevet bok om sorg, tap og fortidens spøkelser – en bok man kunne lest igjen i morgen og fått en helt ny leseropplevelse.»
Kjell Solem
Gudmund Hernes: Maktutreder og maktutøver Observasjoner i norsk offentlighet (Dreyers)
“Denne boken kiler ens polemiske smaksløker. Vi lar oss både inspirere og underholde. Det er tankens spenst, og formens vidd. Men boka kunne vært strengere redigert og artiklene kunne med fordel stått i kronologisk rekkefølge.»
Sigrid Elsrud: Ferie med tog – Reiseglede langs skinnene (Cappelen Damm)
«Selv om du må pakke fornuftig for en togreise, kan du pakke boken med deg. Sigrid Elsrud har en god skriveklo. Teksten er gjennomarbeidet. Du kan la deg veilede og inspirere. Kanskje du også tar den klassiske europareisen – for den går på skinner.»
Line Scheistrøen og Sissel M. Rasmussen: Folkets Hus (Res Publica)
«Det er beretninger om dugnader, ildsjeler og strev for å få det til å gå rundt. Mange hus er avhendet over årene. Det er en oversikt med bilde av alle de 81 som fortsatt er en del av Folkets Hus landsforbund, med ulike lokale eiere, bak i boken. Det er en tung bok, men da tenker jeg på det håndgripelige eksemplaret med et solid stofflig omslag og et tykt matt papir. Det gir fin glød til bokens overveldende antall bilder.»
«Det har vært mange minneverdige slag for ytringsfriheten. Boka er skrevet til P.E.N.-klubbens 100 års-jubileum, og dekker årene fra 1922 til i dag. Hvordan henger det egentlig sammen at så vidt forskjellige fenomener som varslingsinstituttet, kanselleringskultur, lekkasjer av forsvarshemmeligheter og oppfordring til straffbare handlinger er sider av samme sak? Boken henter fram de mest minneverdige ballader i den kulturradikale kanon. Det er nok å si Arnulf Øverland, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Boken anbefales både for ytringsfrihetens superbrukere og offenlighetssinker.»
Eirik Veum: De kalte dem rottejegere (Kagge)
«Slik stoffet formidles, er det spennende lesning. Veum har en fortellernerve som gjør hendelsene nære og sterke. Alle detaljene han har satt sammen gjør likvidasjonene til sterke sterke scener. I en tid hvor gutta på skauen går som en ironisk tv-serie, er er denne boka en melding fra fortiden om at motstandsarbeidet ikke var en speidertur.»
Maren Kleppen
Ulla Svarheim: Til troende (Gyldendal)
«Denne romanen står som en lovsang for ungdommen: å våge å ta seg selv på det største alvor i selv de minste situasjoner er på mange måter en gave, å se på seg selv med et blikk blottet for ironi som man kanskje ikke vil tillate seg senere. Svalheim har skildret denne delen av ungdomstiden både troverdig og lesverdig. Med denne stilsikre debuten ligger det lovnader om flere spennende utgivelser i fremtiden.»
Katie Kitamura: Fortrolighet (Pelikanen. Oversat av Bjørn Alex Herrman)
«Fortrolighet handler nettopp om viet, de rommene vi skaper mellom oss for å korte avstanden mellom oss. Oversetter Bjørn Alex Herrman har ikke bare gjort en utrolig stødig og tro oversettelse av det som må være en svært utfordrende oppgave – å oversette en oversetter som gir oss særlig lyst til å se hvordan han har gjendiktet – men han gjør hele tiden presise og poetiske ordvalg.»
Marieke Lucas Rijneveld: Min kjæreste skatt (Solum Bokvennen. Oversatt av Hedda Vormeland)
«Selv om det vi får lese om er forferdelig og urovekkende, er det likevel et velskrevet brev som har fått mange velfortjente lesere i oss, men som jeg håper aldri nådde sin tiltenkte 14-åring som ikke fikk vokse opp i fred. Takk til Hedda Vormeland for en storslagen gjendiktning, jeg håper andre land er velsignet med like gode oversettere slik at denne når bredt ut. Det er en roman du kommer til å hate å elske.»
Atle Nielsen
Lars Elling: Fyrstene av Finntjern (Oktober)
«Fyrstene av Finntjern er en magisk bok om et magisk univers. I Bergen har vi et uttrykk: Månebedotten. Det betyr at du er overrasket eller også lamslått, men oftest på en positiv måte. Overveldet, rett og slett. Lesingen av denne romanen etterlater en slik følelse. Jeg er månebedotten, lik denne eventyrlige historiens symbolske stein som faller fra himmelen og skal spille en rolle helt til de 357 sidene dessverre er forbi.»
Douglas Stuart: Unge Mungo (Gyldendal. Oversatt av Hilde Stubhaug)
«Boken er hard, sår, øm og brutal, og det er nesten uvirkelig at hverdagen kan være så grusom for mennesker i et land så nær oss. Men menneskenes hjerter … osv. Oppi grusomhetene oppstår varme følelser. Heldigvis. Stuart, som har uttalt at både Shuggie og Mungo har omtrent samme bakgrunn som ham selv, har kommet seg gjennom ungdommen og videre i livet. Han har som godt voksen sågar evnet å skrive to praktfulle bøker om unge dager som følsom og søkende skeiv gutt i et ultrabrutalt miljø. Vi får tro og håpe det kommer flere.»
Jo Nesbø: Blodmåne (Aschehoug)
“Joda, Jo Nesbø har gjort det igjen. Med en pervers og ødelagt drapsperson, som med nye og utspekulerte metoder eliminerer sine ofre. Med et persongalleri vi blir glade i – eller forakter. Krydret med en såpass shabby gjeng hjelpere at humoren ivaretas og vel så det. Og med det lille ekstra nesbø-ske som at når saken synes løst og pengene er i boks, er det hundre sider igjen av boken. Og når den røde blodmånen lyser over Oslo, skjønner vi at Harry Hole har mer på lager. Han som er akkurat litt smartere enn de andre etterforskerne. Han som fortsetter å nøste …»
Roy Jacobsen: De uverdige (Cappelen Damm)
«Med De uverdige har han gjort det igjen. Skapt et miljø og noen typer som vil bli husket. Som bøkene om Ingrid fra Barrøy satte dagliglivet på Helgelandskysten før, under og etter krigen på programmet, så setter boken om Carl, Roar, Olav og deres foreldre og søsken fokus på dagliglivet i Oslo under selve okkupasjonen»
Anders Neraal
Helge Torvund: Til mor (Jæren)
«Jeg humrer og ler, men kjenner med ett en tåre i øyekroken. Dette er prosalyrikk av beste merke. Den vesle boka er verd sin vekt i gull. Bare å sikre seg et eksemplar.»
Eira Søyseth: Farget flekket nå (Cappelen Damm)
«Man gledes over et stringent språk innrammet av fargerik koloritt og moderne bildebruk. Alt trygt plassert i Bergen. Diktene er lett tilgjengelige med et klart ønske om å ville kommunisere med leseren. Man blir i godt humør av å lese Farget flekket nå. Selv om mye av tematikken er sår og introvert. Det er bare å gratulere Eira Søyseth med en strålende debut. Dette er en forfatter vi vil høre mer fra. En nominasjon til Tarjei Vesaas’ debutantpris ville ikke forbause.»
Anton Fredrik Andresen: Et annet sted – Erindringer fra forrige århundre (Press)
«Forlegger Anton Fredrik Andresen (f. 1936) er født med den berømte sølvskjea i munnen. Andresen-familien er å regne som et rikmannsdynasti – det nærmeste vi kommer adel her på berget. Nå har Fredrik Andresen nedtegnet sine memoarer. Det har resultert i en svært sjarmerende og spennende historiebok – det meste omhandlende det forrige århundret. Anton Fredrik Andresen har skrevet en forfriskende og annerledes historiebok. Interessant og god å lese.»
«Jeg har hatt gleden av å lese en velskrevet og besnærende historiebok. Vi burde gjerne ha fått vite mer om mødrene Dora, Elisabeth og Aagot, men tittelen sier sitt. Dag Steinfeld har skrevet en av årets vakreste og viktigste bøker. Med en erfaren forsvarsadvokats presise mangslungenthet framkaller han forsvar av seg og sin familie. Dette samtidig som deler av boken er skarpslipt som var den skrevet av en kompromissløs aktor. Bravo!»
Sarah Zahid: Bjørnholt vgs (Flamme)
«Noe av det befriende og forfriskende med Sarah Zahid er at hun gir katta i å sette innvandrerungdommen på Søndre Nordstrand i relieff til en ide om «typisk norsk ungdom» – ei heller blir hun selvsentrert og navlebeskuende. Med innlevelse og empati lar hun sine karakterer agere og drømme – i fri flyt – på helt egne premisser og kjøl. Resultatet er treffende brutalt, men også vakkert å lese. Stormfulle og opprivende som ungdomsårene er. Bjørnholt vgs er en diktsamling varmt å anbefale.»
Thorstein Selvik
Erling Aadland: Dylan og diktet (Cappelen Damm)
«Aadland har skrevet et imponerende verk, en mesterlig prestasjon. En hardtarbeidende tilnærming med kommentar og teksttolkning. Et overflødighetshorn av informasjon og synspunkter. Det er strålende at hans interesse for Dylans diktning kommer frem på denne måten. Tekstene han tolker er alt fra klare og fådimensjonale til mystiske tåkeopus. Lenge før Nobelprisen i 2016 var mannens dikteriske og poetiske evner høyt verdsatt, hvis Elvis var konge og Gud og Beatles og Stones disiplene, var Dylan den Hellige Ånd. Poetenes poet, sangsmedenes sangsmed.»
Maren Simonsen
Agnes Ravatn: Gjestene (Samlaget)
«Gjestene fikk meg til å le høyt. Alt er så stramt, så gjennomført. Ingenting står uten en grunn. Agnes Ravatn gir ikke romankarakterene sine tilfeldige yrker, hun deler ikke ut intetsigende replikker. Iris heter Iris og ikke for eksempel Siri. Og Karin heter Karin. Ravatn er rett og slett himla god til å skrive.»
Mette Solberg Fjeldheim
Hilde Østby: Kart over ensomheten (Cappelen Damm)
«Tung materie til tross; her er det håp og lys i teksten. For når vi vet hva det er som bidrar til den dysfunksjonelle ensomheten, kan vi gjøre noe med det både som samfunn og enkeltindivider. Måten Østby har løst boka på får frem budskapet og gjør det til medrivende lesning. Bedre forskningsformidling skal man lete lenge etter! Tematisk sett må dette også sies å være en av årets viktigste bøker. Kanskje til og med den viktigste? Men det kan den bare bli det om vi er mange nok som leser den.»
Nina Lykke: Vi er ikke her for å ha det morsomt (Oktober)
«Som i sine tidligere romaner, er Lykke sylskarp i sine betraktninger. Hun snur ting på hodet, ser sammenhenger og stiller motsetninger opp mot hverandre. Teksten er gjenkjennelig gjennomsyret av hennes humoristiske skråblikk, og jeg tar meg selv i å le høyt flere ganger.»
Jan Nyberg
Gunnar Danbolt Sakprosa: Bodil Friele Fra maleri til installasjoner (Skald)
«Bodil Friele er en av Bergens mest markante og nyskapende kunstnere de siste tiårene. Nå har hun fått en gjennomillustrert, monumental monografi i coffeetable-format, ført i pennen av professor i kunsthistorie Gunnar Danbolt.»
Camilla Aasen, Bernt Bucher-Johannessen, Eivind Haalien: Sidereventyret (Skald)
«Sidereventyret er ei reise innom både produsentar, forskarar, ambassadørar og vinkjennarar, føregangsmenn – og nokre få, viktige kvinner. Boka synleggjer også betydninga siderproduksjonen har i små bygder som slit med avfolking, og korleis den moderne produksjonen kan vere med å tiltrekke seg unge folk med kvalifikasjonar og tiltak, som blir ein ekstra ressurs for bygdene.»
Alfred Fidjestøl: Innerst i hjertet har jeg min forstand. Biografi om Georg Johannesen (Samlaget)
«Det er ein sann svir å lese Fidjestøls biografi om Georg Johannesen. Om våpendragarane hans og fiendane, som alle er nemnde med namn. Det er også dei mange elskarinnene. Dei var ikkje få. Kjeldegrunnlaget til Fidjestøl er overveldande, både munnlege og skriftlege.»
Jan H. Landro: Jon Fosse – Enkelt og djupt. Om romanane og forteljingane hans (Selja Forlag)
«Mykje er sagt og skrive om Fosse som dramatikar, men mindre om det omfattande prosaforfattarskapet hans, skriv Landro. Det er dette han vil bøte på i denne boka. Enkelt og djupt er ein god vegvisar inn til eit komplekst forfattarskap. «Eg har ofte møtt folk som skjønar det eg har skrive betre enn det eg gjer», seier Fosse i et noko omstendeleg intervju som avsluttar boka.
Torolf E. Kroglund: Historien om båten (Cappelen Damm)
«Historien om båten kan sammenlignes med Lars Myttings Hel ved og Kjersti Aaases Mur far og dotter. «Å bygge en båt, er noen en må gjøre for å kunne», skriver Kroglund. Historien om båten er også en kulturhistorisk reise i internasjonal og norsk båtbyggertradisjon, mytologisk og håndverksmessig. Det er ikke lengselen etter andre land, fjerne kyster og eventyr som driver båtbyggerne, skriver Kroglund. Det er byggverket i seg selv. Båtbyggere er ikke nødvendigvis sjøfarere, like lite som en fiolinmaker er fiolinist.»
May Grethe Lerum
Elena Ferrante: Innanfor margane – Om gleda ved å lese (Samlaget. Oversatt av Kristin Sørsdal)
«Som ungjente droppa Ferrante bøker skrivne av kvinner, ho følte at ho hadde mykje høgare ambisjonar. I denne tekstsamlinga hyllar ho fleire, men seier implisitt at kvinner framleis ikkje har nådd opp. Med denne vesle boka har ho i alle fall styrka både skrivelyst og lesevilje, som byggsteinar til det kvinneavdelinga på det Parnasset Ferrante sjølv drøymer om for framtida. For denne lesaren sin del er årets julegåve til både utvalde kollegaer og bokring-venninnene allereie i boks.»
Vebjørn Rogne
Johan Høst: En nasjon i sjakk (Vigmostad & Bjørke)
«På mange vis kjører Johan Høst en omvendt versjon av sjakkritualet vi har vent oss til i VM-sendingene gjennom de siste vintrene på NRK: Han begynner med lynsjakken og runder av med den lugnere varianten. Sannelig fungerer det – og enda bedre vil dette kunne fungere som TV-serie.»
Erlend Loe og Herman Flesvig: Herman (Bonnier)
«I sum utgjør alle bokens legoklosser et velfungerende byggverk. Det har rett og slett blitt en fin, ekte og real bok om å være annerledes – om å være Herman på godt og vondt. Den er sår, uten å tippe over i det sentimentale, humoristisk uten å bli flåsete.»
