Dylan og diktet

Bob Dylan, på scenen i Victoria-Gasteiz, under Azkena Rock Festival (foto: Alberto Cabello, Wiki)

En anekdotisk og kommentarisk anmeldelse: Professor Emeritus Erling Aadland har skrevet et imponerende verk, en mesterlig prestasjon.

Går det an for en nordmann dypt forankret i Norge, å forstå Dylan? Går det an å trenge tilstrekkelig inn i det dylanske univers til at selv nordmenn, riktignok skarpe og lærde professorer, forstår og kan formidle det vesentlige i Det gamle skakke og rare Amerika (The Old Weird America)? Kan man forstå Dylan når man ikke selv har frosset i Greenwich Village-slapset i våte Converse lerretsko? Spilt i sulten tilstand i de beskjedneste kaffehus?

Er det mulig å forstå historiene, overdrivelsene, selvkonstruksjonene, ja, bent frem løgnene til vår mann Dylan? Uten å ha bodd lenge i det store, rare, både ikke-kommersielle og hyperkommersielle landet? For rotfaste nordmenn, kan Dylan likevel forstås?

Jeg vet jo ikke svaret, men jeg er i tvil om Dylan virkelig kan forstås i Norge.

Høy- og lavkultur

Ringling og Barnum og andre legendariske sirkusnavn og lukten, ja, lukten av disse hvor showtime og showmanship på høyeste nivå går hånd i hånd med ensomhet og depresjon og tragiske skjebner. Hvor det lokkende lyset og Bright Lights Big City drar figurerer som Dylans venn, og min venn, Ramblin’ Jack Elliot (nå 95!) til seg. Hvor børs og katedral, høy- og lavkultur og urbanisme og hillbillies glir sammen i den nye verdens kulturuttrykk. Hvor politikk og showmanship samvarierer hvor Dylans helt, Woodrow Wilson Guthrie (Woody, 1912-1967) maler This Machine Kills Fascists på den spinkle gitaren. Nærheten i mindre grupper i det store, upersonlige og glefsende samfunnet. Pete Seeger og The Weavers i sangleirene i Appalakkene og i Great Smoky Mountains. Samholdet, men også gnisningene, mellom sangere og diktere, kommunister, fagforeningspamper og allslags lykkejegere. Kamp for overlevelse, for oppmerksomhet, for suksess. Streetsmarte artister i steinharde omgivelser.

Historieløsheten i USA er full av historie. Men individenes opphav og bakgrunn holdes ofte skjult. New beginnings everywhere, voldsom mobilitet.

Tungetale og gospelmusikk

Dylans drømmer og løgner, fra han hørte på AM-radio i farens elektriske forretning i Hibbing, Minnesota. Fjelløs prærie syd til Memphis og New Orleans. Den svarte musikken. Også sveip innom Nashville og hele Tennessee, til fjellene i West Virginia med hillbillies og country, folk og hvit blues. Irske og skotske innvandrere som hadde forlatt det snobbete og engelske Virginia. Rev seg løs og ble godkjent som egen stat i 1863. Fanatikere med tungetale og gospelmusikk, med levende klapperslanger i en skuffe i kirken. Til bruk for å se hvem som var syndige. De uskyldige ble ikke bitt. Tja.

Dylan slukte alt dette, var som en overømfintlig svamp, et medium. «Jeg vet ikke hvordan jeg skrev disse sangene, jeg vet virkelig ikke, de kom til meg, gjennom meg». Dylan ville ikke være en generasjonsstemme, selv om han var det. Han dro til Oxford, Mississippi for hjelpe protestantene, han sang med Baez og møtte Dr. King, i Washington, mange steder. Han gikk elektrisk med Mike Bloomfield i Newport i -65, han hisset på seg publikum i England året etter. Robbie Robertson og kompani svettet bak den falne mester. Dylan var ikke Dylan (det har han på en måte aldri vært). Alt dette hadde sitt forvarsel helt fra AM-radioen i Hibbing. «Jeg ble født her, men jeg er ikke fra her», sa han, (for eksempel i filmen «No Direction Home» – Scorsese 2004). Muddy Waters, Chuck Berry, Elvis. De var stjerner, de var elektriske. I -64 traff Dylan John Lennon på The Chelsea Hotel på Manhattan. Den britiske invasjonen var i full gang. Midt i marijuanarøyken uttrykte Dylan sin beundring for Lennon, som sangsmed, rockestjerne, til og med popstjerne. På sin side beundret Lennon Dylans kredibilitet og poetiske evner. Det er her Erling Aadland kommer inn.

Dylans adelsmerke


Erling Aadland:
Dylan og diktet
Sakprosa/Lyrikk
Cappelen Damm
752 sider

Aadland har skrevet et imponerende verk, en mesterlig prestasjon. En hardtarbeidende tilnærming med kommentar og teksttolkning. Et overflødighetshorn av informasjon og synspunkter. Det er strålende at hans interesse for Dylans diktning kommer frem på denne måten. Tekstene han tolker er alt fra klare og fådimensjonale til mystiske tåkeopus. Lenge før Nobelprisen i 2016 var mannens dikteriske og poetiske evner høyt verdsatt, hvis Elvis var konge og Gud og Beatles og Stones disiplene, var Dylan den Hellige Ånd. Poetenes poet, sangsmedenes sangsmed.

Jeg var til stede på den storslåtte feiringen i 1992 av mannens 30 år som plateartist for Columbia Records, riktignok med et par års avbrekk hos David Geffen («Planet Waves», «Before The Flood»). Berømt konsert i Madison Square Garden i New York, og middag etterpå hos hans irske venn Tommy Makem. Nanci Griffith, Roger McGuinn, Neil Young, Ron Wood, Johnny Cash, Eric Clapton, Tom Petty, Willie Nelson, Stevie Wonder, Booker T Jones og mange uttalte sin enorme beundring for Dylan. Dylan som dikter, som amerikansk fakkelbærer og historieforteller. Dylan selv sa til meg at han prøvde å slutte med sine Kool mentolsigaretter på grunn av stemmen (med god grunn), han sa også at Neil Young var en god gutt, men typisk intens kanadier og litt voldsom.

Erling Aadland (foto: privat)

Aadlands bok er særs relevant fordi den poetiske kraften og den sta dikteriske uavhengigheten er Dylans adelsmerke. Dylan er poesi, the Never Ending Tour, nå er mannen 81, er et symbol på det rastløse Amerika, og i dette årtusen har Dylan særlig spilt og diktet til ære for sine forbilder, Hank Williams, Howlin’ Wolf og den store amerikanske historien. Til og med Den store amerikanske Sangboken og Tin Pan Alley har fått et høflig, nesten hengivent nikk fra mannen.

Lånte og stjålne fjær

Ut fra alt dette, må Aadland holde både tunge og penn bent i munnen.
Det er en kaskade av påvirkninger rundt Dylan. Hva han har betydd, men også svampen Dylan som har sugd til seg fra country, blues, gospel, folk, jazz, rock – og enhver annen musikkform i hva salige Gram Parsons kalte kosmisk amerikansk musikk. Musikken til His Bobness inneholder derfor både lånte og stjålne fjær. Støest på valplassen står derfor tekstene, diktningen. Det har Aadland skjønt. Og Aadland har også forstått at dikotomiene intellektuell vs folkelig, høy vs lavkultur, børs vs katedral, penger vs kred. Disse tilsynelatende kontrastene har vært hyppig omtalt, ikke minst i Europa (selv om også Mozart skrev for keiseren). I Dylans tilfelle er tekstene uavhengig av både borgerskap og arbeiderklasse. Det intellektuelle er ikke poenget, det er virkningen på folk og samfunn fra diktet og sangen som teller. Aadlands seriøse tilnærming løfter ikke Dylan, han er svært godt løftet fra før. Aadland sterke og akademiske briller eksponerer nye dimensjoner i Dylans tekstunivers. Det er vanskelig for Aadland å tolke og drøfte Dylans tekster når sistnevnte knapt klarer det selv. Men det er interessant å prøve. Det gjør Aadland med bravur.

Rastløse, forvirrede og undrende

I disse dager er Dylan på norgesvisitt, det blir skjønt og sikkert også frustrerende, med Dylan mumlende hest foran glimrende musikere. Leve Aadland og hans litterære tilnærming. Tekst og poesi er nakent og vakkert. Alene, langt vekke fra Madison Square Garden og Oslo Spektrum.

En liten historie til slutt: Ramblin’ Jack Elliot forteller: Dylan skulle spille fem konserter i San Francisco for noen år siden. Neil Young ville og være med. Dylan sukket nervøst med tanken på den intense kanadieren, men mikrofon og krakk ble satt opp til Neil. De tre første kveldene ingen Neil, men på konsert 4 og 5 stilte han opp. Det ble intenst og fantastisk. Poetisk og akustisk, radbrekkende elektrisk på slutten med All Along The Watchtower. Og den beste og viktigste Dylan-teksten. Like A Rolling Stone kåres ofte som tidenes sang og tidenes tekst, tidsånden i sangen er overveldende og også generasjonsoverskridende og allmennmenneskelig. Visions of Johanna? My Back Pages? Ja, jeg var mye eldre før. Man velger selv sine favoritter.

Dylan er på en måte uavhengig av tid og sted. Han er i oss, vi er alle på en måte Dylan. Rastløse, forvirrede, undrende.

THORSTEIN SELVIK

 

0 Delinger