Med Harlem som hovedkarakter

MED MUSIKALITET I SPRÅKET: Colson Whitehead (foto: Michael Lionstar)

ANMELDT: Colson Whiteheads Harlem et levende lappeteppe av svarte suksesshistorier som byr på håp, iblandet påminnelser om USAs voldelige historie.

Dobbelt-Pulitzerprisvinner Colson Whitehead er kjent for sine historiske romaner med science fiction-elementer, som belyser slaveri, rasisme og undertrykkelse mot svarte i USA. I Harlem Shuffle skifter han takt og tar oss til nabolaget Harlem i New York City på 1960-tallet, en tid da James Baldwin var på høyden og de rasistiske Jim Crow-lovene fremdeles preget USA.

Raymond Carney er vår mann. Han er, stort sett, en ganske ærlig møbelforhandler som prøver å forsørge familien, særlig nå som barn nummer to er på vei. Men det kan være vanskelig å unngå kriminaliteten i Harlem, underverdenens farer og fristelser lusker overalt. Gjennom en klassisk litterær manøver, blir han involvert i et storstilt ran via den småkriminelle fetteren sin. Det er gangstere, lugubre barer, beskyttelsespenger og jakten på et verdifullt smykke. Med tiden dras Carney dypere inn i de kriminelles rekker. For i en slik verden, hva er tryggest: ærlighet eller å delta i de ulovlige aktivitetene rundt deg for å kunne sikre mer velstand for familien? Boken kategoriseres som krim, men heller nok mer mot det som amerikanerne ville kalt en heist novel. I mangel på et norsk ord kan en kanskje kalle det en røverroman.

Byr på håp


Colson Whitehead:
Harlem Shuffle
roman
Kagge
368 sider
Oversatt av Knut Johansen

Det er Harlem som er stjerna i boka. Carney forteller, men det er bydelen Harlem som er den virkelige hovedkarakteren. Harlems innbyggere er en svart minoritet, inntekten er lav og kriminaliteten er høy. Skillet mellom lege og negerlege, sosieteten og negersositeten viser et segregert New York. Likevel er Whiteheads Harlem et levende lappeteppe av svarte suksesshistorier som byr på håp, iblandet påminnelser om USAs voldelige historie.

Det var fortsatt Hotel Theresa, hovedkvarteret i negerverdenen, og de tretten etasjene rommet flere muligheter og mer ærverdighet enn foreldrene og besteforeldrene deres kunne ha drømt om.

Institusjonalisert urett og vold

Whitehead fremstår som en som ikke er redd for å kritisere og påpeke urett mot svarte og fargede amerikanere; om det gjelder hverdagsrasisme eller systemisk, institusjonalisert urett og vold mot en hel befolkningsgruppe. Hans evne og vilje til å skrive om svartes opplevelser i USA er kanskje det mest interessante ved hans forfatterskap. Selv om handlingen er lagt til 60-tallet, oppleves det ikke som langt ifra nyhetshistoriene vi leser fra USA i dag.

Whitehead har en musikalitet i språket, som understrekes av ragtime-musikkens hektiske og optimistiske toner som følger hele fortellingen – forgjengeren til jazz og blues, hvis opphav kommer fra afrikanske-amerikanske grupperinger i sørstatene. Musikken blir en måte å fortelle om Harlems innbyggere og deres kulturelle arv. I likhet med musikken setter Whitehead tempoet opp og ned, av og til blir det kaotisk, men scenene glir pent mellom en skildringer av Harlem og historien. Etter å ha lest om Hotel Theresa – the Waldorf of Harlem – og Seneca Village, bosetting av svarte frimenn som lå der Central Park nå ligger, blir jeg sittende for å google, lese mer, se på bilder. Nysgjerrigheten er trigget.

Oversettelsen lugger

Likevel er det noe som lugger. Og det er den norske oversettelsen. Den holder ikke tritt med Whiteheads rytme, og noen setninger må leses både to og tre ganger for å forstås riktig. Det mest slående er de anglifiserte begrepene som “hvordan hadde du forventet at det skulle falle ut?” og “Dj-ene løftet sine røster”. Dette tærer på flyten i boka. På et tidspunkt omtales uspesifiserte steder i tidligere slavestater som “tilbakestående steder”. Om denne oversettelsen stemmer med det Whitehead ønsker å formidle er uvisst, men det oppfattes som svært malplassert ordbruk. Boka er ispedd flere slike oversettelser, og blir et irritasjonsmoment. Det er synd. At forlaget slipper gjennom en såpass slapp oversettelse av en forfatter av Whiteheads kaliber er overraskende.

Boken har noen ujevnheter som gjør at jeg lander på en svak femmer. Tankerekker har en tendens til å bli langtrukne og kronglete, og det er partier som kunne blitt droppet uten at det hadde gått ut over historien. Andre ganger blir leseren sluppet inn i tankene til en ny karakter uten introduksjon, denne nye karakteren forteller igjen om andre karakterer vi ikke kjenner til. Forvirring oppstår. Det som til slutt trekker romanen opp på femmeren, er den åpenbare kjærligheten til Harlem som gjennomsyrer teksten og som trekker deg inn.

MAREN DAHL KELLER

 

14 Delinger