En gang fange, alltid fange

OM FORBRYTELSE OG STRAFF: Per Marius Weidner-Olsen (Foto: Julie Pike)

ANMELDT: Per Marius Weidner-Olsen er en dreven forteller som formidler innsiden av sin karakter med klokskap, og med et snev av bisarr humor.

Jeg har i fullt alvor sagt til døtrene mine at jeg aldri skal komme i fengsel. De skal jaggu slippe å besøke mora si bak murer. Det løftet har jeg holdt – så langt. Mora mi sa det samme til meg, og hun holdt løftet livet ut. Men akkurat som mora til jeg-fortelleren i Ny mann, tok mor meg med til fengselsgartneriet ikke langt fra der vi bodde, i Bærum, der også Per Marius Weidner-Olsen er oppvokst. For ifølge både min mor og mora til jeg-fortelleren, var plantene både finere og billigere i gartneriet der, i forhold til i andre gartnerier. Og akkurat som gutten i romanen, så jeg opp mot fengselsmurene, og gjorde flittigere studier av de spennende innsatte som jobbet i gartneriet, enn jeg gjorde av blomster og grønnsaker. Men til forskjell fra ham, undrer jeg meg ikke over om jeg hadde en potensiell forbryter plassert i meg.

Han – jeg-fortelleren – står i åpningen av romanen i den samme fengselshagen mange år senere, men denne gangen som innsatt, i røde fangeklær og skyldig i en forbrytelse han må sone for. Han lurer på om han allerede den gangen, som ung gutt sammen med mora si i fengselsgartneriet, var disponert for forbrytelser. Lå det allerede i ham at han en gang skulle sone en fengselsstraff? Skilte han seg som guttunge fra sine tre eldre, velfungerende brødre som alle hadde en ”automatisk forståelse av hva det å leve gikk ut på,”? Det hadde ikke han. Derfor gikk det som det gikk.

Evig skyldig

Ny mann er betegnelsen på den nyinnsatte, før han får navnet sitt på matboksen i kjøleskapet  i fengselskjøkkenet. Jeg leser også tittelen som et uttrykk for forskjellen på den han er før og etter forbrytelse og soning. Hvem er han når han ferdigsonet står på bussholdeplassen utenfor fengselet som fri mann, og skal hjem igjen? En ny mann bærende på evig skyld?


Per Marius Weidner-Olsen:
Ny mann
roman
Gyldendal
192 sider

Men før romanen kommer så langt som til bussholdeplassen og friheten, henger jeg med jeg-fortelleren inn der han skal sone sammen med ”gudsforlatte gjerningsmenn”, de aller tyngste forbryterne som sitter på årelange dommer, inn i rommet der han må kle av seg foran betjentene og kroppsvisiteres, ned i luftegården der han kvier seg for å gå, på bingo der han vinner en pakke Prince-sigaretter (et merke han for øvrig ikke røyker), inn på cella som blir stengt klokka 21, og åpnes klokka 06 av en betjent som hver morgen sjekker at den innsatte ikke har filt av vindusgitrene, ned til biblioteket der jeg gleder meg over den aldeles glitrende beskrivelsen av medfange-bibliotekaren som blottet for entusiasme sier at han bør lese En fremmed av Camus.

Balansekunst

Romanen er ikke krydret med dramatiske hendelser, tvert imot. Den er drevet av jeg-fortellerens sanselige filosoferinger omkring forbrytelse og straff, og av hans særdeles skarpe analyser av fengselets særtrekk og kjærkomne rutiner. Om balansekunsten det er å overleve der inne. Og ikke minst fryder jeg meg over hans karakterisering av betjenter og av sine medfanger og sin plassering blant dem. Han er alene i verden, og hans verdi skapes av situasjonen han er i. Ja, sånn er det jo for oss alle. Det er rett og slett godt tenkt og drivende og underholdende skrevet. Likevel – det kan av og til bli litt for mye av det gode. Særlig har han tendens til å gå seg vill i sine egne refleksjoner i mange innskutte bisetninger, og det blir innimellom det jeg vil kalle noe overopphetet. Men dette er ikke et dominerende trekk ved romanen. Snarere et uttrykk for en intens søken etter svar.

Kjørehansker

Weidner-Olsen er glad i substantivet ”lede” i betydning utilfredshet. Å ikke befinne seg vel i det livet man er satt til å leve. Han bruker det stadig i de mange skildringene av mora i noen av de fineste partiene i romanen.

Mora hans – hun som kjører bil med kjørehansker, og som ”slo seg til ro med at hun var en fremmed i verden,”. Hun som leste Camus, snakket om modernismen og sørget for et visst tilsig av tanker i familien. Hun som sto opp for ideer i en hverdag med fire sønner og en ektemann som synes det er liten vits i å tenke for mye.

Ny mann i nytt liv

Det beste partiet i Ny mann er det som handler om tiden hans som fange. Etter at han blir fri mann, og årene har gått, flater noe av intensiteten ut. Likevel er tegningen av tiden etterpå i aller høyeste grad berettiget. For i den ligger erfaringen av hva skyld og soning har gjort ham til.

”Så nå har du liksom sonet da?” spør den nye ”vennen” hans mange år etterpå, når fortelleren har etablert et noe famlende liv i en liten by, skaffet seg jobb og overtatt farens drog av en bil. Og det er nettopp det som er den brennende kjernen i NY MANN:

Er han ferdigsonet når han står på bussholdeplassen utenfor fengslet og skal hjem? Er det i det hele tatt mulig å riste av seg identiteten som straffedømt? Kanskje er den virkelige straffen alle årene etter soningen, med redsel for at fortiden skal bli oppdaget. En gang fange – alltid fange.

Dreven forteller

Da Per Marius Weidner-Olsen (f. 1963) debuterte i 2020 med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, ble boken nominert til Brageprisen. Men Forlaget Oktober valgte å avslutte avtalen med forfatteren da det kom frem at han hadde sonet en dom forlaget mente var relevant i forhold til bokens tema, og som de mente forfatteren burde ha informert forlaget om. I kjølvannet av dette fulgte en omfattende debatt.

I Ny mann velger fortelleren å holde sin forbrytelse for seg selv, han forteller ikke meg hva han sitter inne for. Kanskje burde han ha gjort det? Kanskje ville fortroligheten mellom ham og meg, både i fortellingen innenfor murene og i årene etterpå, blitt ytterligere forsterket. Eller kanskje ikke. Uansett viser Weidner-Olsen i Ny mann at han er en dreven forteller som formidler innsiden av sin karakter med klokskap, og med et snev av bisarr humor.

Ja, så ble det en tur bak murene på meg likevel, i tett kompaniskap med fortelleren i Per Marius Weidner-Olsens gode roman.

MIA BULL-GUNDERSEN

 

0 Delinger