Drømmen om en eik

MED SKARPE KARAKTERSKILDRINGER: Matias Faldbakken (foto: Dan P. Neergaard)

ANMELDT: Matias Faldbakken skriver skarpt, morsomt, kløktig, kult, rått, originalt, burlesk, anti-urbant. Og vakkert.

Oskar er hittebarn, fostersønn, bruksgutt, et nyttig redskap – og knusende ensom. Han kom til bruket da han var 12 år. Nå er han 19. Foreldrene og barndommen har han gjemt i dypet av kjelleren. De slipper sjelden opp.

Oskar er sterk, en dyktig arbeidskar som gjør solid innsats på sletta betalt i mat og en pinneseng med tynn madrass i drengestua oppi bakken.

På bruket, som ligger i steinrøysa Norge et sted, regjerer husmann Olav Blum og husfrua hans, Aud. Omkring på tunet subber også gamle Annar rundt. Klokka hans går på gammeldags tid, og det blir sagt at han en gang har sett inn øynene på et menneske som igjen har sett inn i øynene på en fra 1700-tallet. Dessuten har han en rik bokhylle som Oskar forsyner seg av. Oskar liker bøker, særlig de om heraldikk. (Slå gjerne opp i leksikon.)

Ja, romanen er slett ikke i beit for skarpe karakterskildringer. Faldbakkens folk sitter rundt matbordet med alle sine bemerkelsesverdigheter, lyter og kjennetegn. Og inn og ut av husene går også en nyrefarget katte med bendelorm, som alle jager og sparker til. Gadd vite hvorfor. Men det er noe riktig underlig med den katta.

Et raknet menneskebarn


Matias Faldbakken:
Stakkar
roman
Oktober
183 sider

En sensommerdag på vei hjem til bruket etter en arbeidsøkt på sletta, får Oskar se en skitten, apeaktig unge, humpende på fire, eller kanskje på tre. Oskar fanger kreket, tar det med til bruket, vasker, mater og steller det. Ungen klorer innbitt, men under Oskars kloke hender, kommer den seg. Og det er vanskelig ikke å røpe at det viser seg å være en jentungeskrott. Et raknet menneskebarn med en barndom uten vitner, en villstyring som under Oskars omsorg bretter seg ut, vokser, og oppdager språket. Den navnløse ungen blir Oskars ansvar, og den man har ansvar for, temmer, steller og beskytter man (ref. Den lille prinsen).

Nede på sletta står en hul, eldgammel eik med greiner som forviller seg oppover i himmelen og nedover i jorda. Oskar søker til det gamle treet når det av og til svartner i ham. Jenta roer seg også ved eika når kroppen blir vill og vond. Eika har stått, står og blir stående. Men en gang var den på vei mot døden, da tok folk affære og strammet treet kjærlig opp. Slik Oskar gjør med ungen. Eika er trygghet og et fast punkt i Oskars begredelige liv.

Doring har lite med toalettsete å gjøre

Matias Faldbakken skriver skarpt, morsomt, kløktig, kult, rått, originalt, burlesk, anti-urbant. Og vakkert. Her er en scene der Oskar ror over Djupsjøen. Sent kommer jeg til å glemme åretakene hans i det glatte, blanke vannet.

Stakkar er en eiendommelig roman som tar et godt spenntak på leseren. Her er enkelte meta-sprekker og en og annen kommentar direkte fra fortelleren: ”Men Oskar, Oskar, hva har du gjort?”. Og inni mellom oppstår det nyord – som sammen med bruken av gamle, dialektiske betegnelser, blir deilig krydder. Bosoa for eksempel. Har du lest Thure Erik Lunds romaner, så vet du hva bosoa brukes til. Og når du driver med doring – hva gjør du da? Det har ingenting med toalettseter å gjøre, så mye kan jeg røpe.

Faldbakken sjonglerer også med tiden. Ny og forgangen tid vrir og vrenger seg som så mye annet i denne fortellingen. Det er snedig gjort, og riktig så underholdende. På bruket er det en verden av i går. Tiden er gammeldags, akkurat som klokka til Annar. (Men Oskars bruk av beksømstøvler lurer ikke meg, slike bruker jeg fremdeles. I alle fall betegnelsen.) Senere, når fortellingen har tatt toget til byen, opptrer Oslo nesten slik vi kjenner den i dag. Jeg understreker ´nesten´.

Å ta seg frem i et Hertervig-maleri

Det gjør godt å lese en roman som henter så mye kraft fra fantasi, språk og kulturarv. Stakkar er en durkdreven eventyrblanding med pek og vink til historie, litteratur og vitenskap. Med fargesterke bilder, nærmest som ornamentering, skrider fortellingen framover. Og plutselig dukker tanken opp: Kan man se på denne romanen som et maleri? Tar kanskje Oskar og ungen seg fram inne i et Lars Hertervig-bilde? Oskar leser interessert om Hertervig i en bok. Eller som et kaotisk Bosch-bilde, med begjæret og galskapen malt i skarpe farger?

Stakkar er delt inn i 7 deler, og et langt etterord. Men strengt tatt består romanen av to deler: Før og etter bruket. Og den første setter seg best. Bruks-delen gjør utvilsomt sterkest inntrykk. Noe av historiens mystikk blir borte i byvrimmelen. Fortellingens stramhet løser seg opp på et vis. Noe nytt oppstår. Og hvordan skal det ende? Hvor tar forfatteren historien når et nytt felt åpner seg? Faldbakken har valgt å la etterordet fullføre romanen. Vellykket? Tja.

Villstyringer og krefter. I Faldbakkens romaner dukker det opp fremmede legemer. Enten i form av en leirklump som i Vi er fem, Matias Faldbakkens forrige roman fra 2019, eller som et vilt barn fra skogen som i årets roman. Leirklumpen este ut, ble farlig og kom til slutt helt ut av kontroll. Kreket i denne romanen derimot, temmes og får stadig flere menneskelige trekk.

Og det viktigste i Matias Faldbakkens Stakkar er nettopp dette; at med kjærlig pleie og med tilgang til et gammelt eiketre, kan selv den aller mest skadeskutte skapning brette seg ut og strekke seg sultent mot lyset. Men det gjelder å ikke fly for høyt. Da smelter som kjent vingevoksen, og det er laaaaangt ned.

MIA BULL-GUNDERSEN

 

(Matias Faldbakken er billedkunstner og forfatter. Han mottok Oktober-prisen år. Det er det sannelig ikke noe å si på.)

 

0 Delinger