Underfundig og intens

INVITERENDE OG INTIM: Katie Kitamura (foto: Hari Kunzru)

Katie Kitamura forteller sin nyeste roman gjennom en tolk. Det gir en ny dimensjon til misforståelsene og observasjonene denne fortellingen byr på, med stor suksess.

Den ikke navngitte hovedpersonen i Fortrolighet arbeider som tolk ved domstolen i Haag, og hun verken liker eller misliker både jobb og sted. Hun virker bestemt rotløs, noe som hele tiden utfordres i hennes forhold til menneskene hun omgås: særlig Jana, den kulturelle og karismatiske museumskuratoren, og Aadrian, den inviterende nyseparerte mannen hun har et forhold til. Disse to, og en opprivende sak ved domstolen hvor hun må være tolk for en ekspresident anklaget for brudd på menneskerettskonvensjonen. Denne ekspresidenten, som hun så lenge føler seg avmålt overlegen overfor, får henne til å stille seg selv et avgjørende spørsmål: Hva krever det å være bevisst sine egne handlinger, og å stå i det?

Betrodd en hemmelighet

Basert på dette og forlagets beskrivelse kan Fortrolighet virke som et eksistensielt og karakterdrevet drama, men Kitamura skriver som om det er en fullblods thriller. Fra de første sidene er ingenting annet enn hovedkarakterens personlighet og geografiske plassering klarert, alt annet står vidåpent. Vanligvis vil et par grunnleggende konflikter allerede komme til syne, men ikke her. Hvorfor er jeg da allerede fjetret? Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at det føles som om jeg blir betrodd en hemmelighet av forfatteren, som jeg er besatt av å få avdekket i sin helhet. Jeg vil være romanens fortrolige. Det er noe med den personlige og enigmatiske tonen i Kitamuras språk som virker inviterende og intim, du vil kjenne og løse romanens gåte – hovedpersonen selv.


Katie Kitamura:
Fortrolighet
roman
Pelikanen
218 sider
Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Flue på veggen

Selv om dialogene i romanen ofte er kortfattede og renskårede, tror jeg dette ikke bare er romanspråket, men også hvordan hovedkarakteren virker på sine bekjente. Hun tiltrekker seg mennesker på en måte hun selv ikke forstår, og i starten følte jeg en aversjon for denne “manic pixie”-aktige karakteren som alle elsker, men ingen klarer å sirkle inn. Jeg var redd romanen skulle falle inn i en serie fortellinger hvor den uforstående attraherende kvinnen plutselig blir forstått og lar seg redde, men heldigvis faller ikke Kitamura i den fellen. For det første gir hun fortelleren sin selvrespekt, illustrert i scenene med den sleske advokaten Kees, men også gjennom en stor dose selvrefleksjon. Når hun blir bedt om å tolke for den siktede ekspresidenten i forberedelsene til, og ikke kun i rettssaken, må hun ta inn over seg at oversetterrollen ikke nødvendigvis er nøytral.

For i si det på en annen måte: Å være flue på veggen i hovedpersonens liv er spennende nok i seg selv, men når hun i tillegg til dette også virker å være flue på veggen i sitt eget liv, bringes så mye mer inn.

Feller dommer

Selv om dette er hennes rolle i arbeidslivet, er det ikke slik hun kan forholde seg til jobb eller privatliv som person. Denne tilsynelatende banale innsikten gir karakteren en sympatisk dybde, og inviterer til et spennende perspektiv på det strukturelle planet: hvor er menneskelighetens plass i menneskerettsdomstolen, i samfunnet ellers?

Kitamura vever også tolkens rolle elegant inn i vår forståelse av språk og fortelling, ved å stille spørsmål med hvordan vi former våre fortellinger til å passe våre verdensbilder. Man kan ikke være nøytral i møte med språket. De som er kjent med juridisk retorikk, vet man at det som er rett ikke alltid blir vedtatt som sannhet, men vi vet også hvor raskt vi feller dommer over andre i dagliglivet over de minste og ofte grunneste antakelser. Denne sømløse bevegelsen mellom de personlige og de strukturelle situasjonene maler et komplekst men inviterende bilde av et menneske verdt å bli kjent med.

Gode oversetter-valg

Alle disse jordnære betraktningene av systemet vi er del av, og som beveger seg imellom oss, får lite tyngde om vi ikke kjenner vår plass i det. Det er her tittelordet kommer inn. Fortrolighet handler nettopp om viet, de rommene vi skaper mellom oss for å korte avstanden mellom oss. Oversetter Bjørn Alex Herrman har ikke bare gjort en utrolig stødig og tro oversettelse av det som må være en svært utfordrende oppgave – å oversette en oversetter som gir oss særlig lyst til å se hvordan han har gjendiktet – men han gjør hele tiden presise og poetiske ordvalg. Særlig i valg av tittel, Fortrolighet over Intimitet. Selv om Intimitet ville alludert til medaljongens bakside med overtramp av intimsone og de grensene vi setter for andre, er det nettopp det fortrolige, det som kjemper mot fremmedfølelse som er sentralt for denne romanen. Men i en roman som dette, hvor hvem som sier det og hvordan det sies, og ikke minst hvordan det mottas, er det som står under lupen, blir man ekstremt bevisst på sannhetsgehalten i språket.

Ikke gjennomsiktige

Rett etter lesningen av Fortrolighet leste jeg også etterordet til Hødnebøs gjendikting av Rød Selvbiografi, hvor hun sier at “Å lese og å oversette […] får en til å reflektere over grensene for språk og bevissthet, og det paradoksale som ligger i at vi bruker det samme språket for fakta og det vi forestiller oss.” Jeg tar meg i å tenke at den store frustrasjonen til en tolk må være det motsatte av en kunstners: at verden og vi mennesker ikke er gjennomsiktige, at ikke alt ligger oppe i dagen. Jeg er glad Kitamura klarer å sjonglere de to rollene til en underfundig og intens roman.

MAREN KLEPPEN

 

Katie Kitamura møter i kveld Linn Ullmann til en samtale om språk, tilhørighet, makt og avmakt i Deichmansalen, Deichman Bjørvika i Oslo.

 

35 Shares