Sitkagranens forbannelse

OM GÅRDSSLIT: Eivind Hofstad Evjemo (foto: Maja Hattvang)

ANMELDT: Eivind Hofstad Evjemo skriver godt om en tagal og introvert melkebonde, om generasjoners slit, og om natur i endring.

Eivind Hofstad Evjemos nye roman, Den nye årstiden, er full av kuer, fluer, flått, jord og tagale bønder. Det er ikke «Et lite stykke Norge», som i Freias romantiske melkesjokoladereklame med blide kuer som myser mot sola, han skriver om. Langt derifra. Hofstad Evjemo skildrer gårdslitet som går i arv fra far til sønn og sønnesønn, om utfordrende endringer i naturen som gjør gårdsdriften vanskelig. Bøndene begynner å lure på om de kanskje bør gi opp det hele, og i stedet åpne grinda for bobiler med skuelystne turister som aldri har sett en okse i sitt liv. Langt mindre en ekte bonde.

Naboene og fetterne Hans junior og Johan vokser opp på hver sin kystgård nordpå et sted, og møtes av og til over en kaffe og et par setninger om gårdsdriften. For et par generasjoner siden satt besteforeldrene deres på kne i skogsområdene nær havet og plantet sitkagraner for harde livet. De gamle, slitne granskogene skulle byttes ut med disse raskt voksende grantrærne med opprinnelse helt borte i Alaska. Slik skulle lønnsom skogsdrift gi dem litt ekstra i lommeboka. Men sitkagranene er noen raske jævler, og snart lukket det åpne landskapet seg, sola forsvant bak de tette grantrærne, og man kunne ikke lenger se havet fra gårdsvinduene. Gamle arter gikk tapt, nye oppsto. Arbeidet ble langt fra lettere.

Kjærlighet og gårdsdrift er ensomme saker


Eivind Hofstad Evjemo:
Den nye årstiden
roman
Cappelen Damm
279 sider

Den nye årstiden tar oss ut på jordene, inn i skogene, ned i jorda, under steinen (faen, den var for tung), inn i fjøset, inn i kua, ut med kalven. Hans senior driver junior hardt, og junior driver gården. Mødre finnes knapt i denne fortellingen. Så dør (heldigvis) senior, og Hans junior åpner vinduet i dødsrommet. Ikke for å la farens sjel få fritt leide ut, men for å børste bort fluene i vinduskarmen. Så er romanstemningen satt, og Hans junior er alene. Veldig alene – helt til veterinær Sylvi fra Mattilsynet uanmeldt dukker opp med et varsel i neven. Sylvi er fra en grønnsaksgård lenger sør i landet. Hun ønsket å overta familiegården, men den gikk til en udugelig bror som slett ikke lengtet etter bondelivet. Og plutselig står hun på tunet til Hans junior. Mer skal ikke røpes om historien mellom de to, annet enn at det er riktig som det er blitt sagt, kjærligheten er en ensom ting (A. Mykle). Men det er sannelig gårdsdrift og bekymringer også. I alle fall om man er en tagal og introvert melkebonde som Hans, med 22 kyr, 8 okser og 6 kalver. Og med en natur i endring omkring seg. Enten kommer det for mye regn, eller så kommer det så altfor, altfor lite.

Heksenes hevn?

Det ligger noe ”dypt” og ”gjemt” i Hans, tenker Sylvi, og det gjør det sannelig i naturen også. Dyrene er prisgitt menneskene, menneskene er prisgitt naturen, og noen ganger går det slett ikke i hop. For denne kystbygdas folk er ikke lenger i pakt med dyrene, skogen og jordene. Naturen slår for tiden pusten ut av dem. Er de kanskje heller ikke i pakt med generasjonene før dem? Er det blitt for sent for harmoni mellom slektenes historie, natur og gårdsdrift? Har flåtten og tørken kommet for å bli? Eller er det kanskje heksene Hans forteller Sylvi om – kvinnene som i gamle dager ble halshugget og fikk hodene sine plassert på staker ute på øya til skrekk og advarsel – som nå hevner seg?

Eivind Hofstad Evjemos roman får en i alle fall til å løfte blikket og betrakte de endeløse granskogene langs veiene, til å sørge over artene som forsvinner, til å bekymre seg enda mer for klimaet som endrer seg – og til å lure på om det virkelig er altfor sent.

Fjøslukta river

Hofstad Evjemo skriver godt. Og taktilt. Det lukter sterkt i fjøset, geitramsen står truende utenfor vinduene. Ved fraværet av regn kjenner man tørken skrape i munnen. Og når Hans runker over brenneslene og biter av seg flåttene og spytter dem ut over skulderen, «skjønner man hvor mange klokka er», for å sitere min gamle forlagssjef Trygve Åslund. Det er spenstig fortalt med driv i setningene. Men Hofstad Evjemo kan også bli litt for rask i kastene. Fortellingen snor seg ut og inn av scener og korte dialoger – og en del blir stående ubesvart. Det oppstår enkelte løse tråder i fortellingen.

Det er vanskelig å komme helt inn til disse kystgårdsmenneskene. De snakker ikke i munnen på hverandre, men akkurat det hører slekta deres til. Den nye årstiden er en roman med et kledelig dyp og med luker som ikke skal åpnes. Det er fint. Men det implisitte kan av og til bli for dominerende, og roter det til for tolkningen i enkelte sekvenser.

Viktig lys

Hofstad Evjemo deler romanen inn i fem deler. De tre første delene sitter bedre enn de to siste. De swinger skikkelig. Men kanskje kunne fortellingen vært mer renskåren mot slutten? Den vingler og spriker litt før den tar seg nydelig inn igjen i siste scene.

Men bevares – det er en glede å lese Den nye årstiden. En roman som kaster et advarende og særdeles viktig lys over menneskenes overprøving av naturen. For det straffer seg, som alle vet. Og den nye årstiden, hvor ble det av den? Jo, den kommer til oss også, hvis den ikke allerede har kommet.

PS: Neste gang flåtten suger seg fast i huden, skal den bites av og spyttes ut – akkurat slik hardhausen Hans junior gjør!

MIA BULL-GUNDERSEN

 

 

0 Delinger