Det Harry gjør

Jo Nesbø (foto: Mona Ranum)

Blå bukk, grønn kokain og rød måne i Harry Hole nummer 13. Som står som en påle.

Harry Hole er her igjen. Men bare så vidt. Ved bokens begynnelse er han nemlig godt i gang med å drikke seg i hjel. I Los Angeles. Da vi forlot ham på slutten av forrige bok sto han på Gardermoen og kastet terning, og vi var langt fra sikre på om vi ville møte ham igjen. Ved slutten av denne nye boken er vi imidlertid ganske sikre. Cliffhangeren er ganske åpenbar denne gangen.

Frilanser Harry

Og terningene ledet ham altså til Los Angeles, der Blodmåne åpner, og der vår alkoholiserte venn pleier et slags vennskap med den noe falmede og aldrende skuespilleren Lucille. Lucille viser seg å skylde «Esposito-familien» ni hundre og seksti tusen dollar etter et mislykket filmprosjekt. Pengeinnkreverne er brutale, og via visse viderverdigheter får medmennesket Harry sjansen til å skaffe den vanvittige summen hun skylder.

I Harrys hjemby Oslo, Norge sitter nemlig en steinrik og ufyselig fyr mistenkt for drap på to unge kvinner. Han nekter for å ha hatt noe med drapene å gjøre, og hyrer frilansetterforsker Hole for å renvaske seg. Det koster nøyaktig ni hundre og seksti tusen dollar.


Jo Nesbø:
Blodmåne
Krim
Aschehoug
488 sider

Og så er vi i gang. Frilanser Harry i skjønn forening med skakkjørte milliardærer, kyniske narkolangere, eiegode støttespillere og tøffe motstandere. Noen har vi ikke truffet før, andre er etter hvert kjente i Hole-universet. Som den briljante, men nå dødssyke psykologen Ståle Aune. Som den ustabile politimannen Truls Berntsen. Som skjøre, men tøffe Katrine Bratt. Som kyniske Mikael Bellman. Og selvsagt alle spøkelsene, med Rakel og den tidligere kollegaen Bjørn i spissen.

Og som vanlig: En morder av det helt spesielle slaget. Med en drapsmetode som nesten er for rå til å fatte.

Bestialske metoder

Jo Nesbø skriver så uhyggen kryper inn i hjernen til leseren, slik morderens parasitter kryper inn i ofrene. Her er kannibalisme, rå sex, avanserte doporgier og en homseklubb i en helt egen klasse. Og så ufyselige typer at de nesten, men bare nesten, er for far out til å være sanne. Her er blodspor og blindspor i et kappløp på liv og død, mens meksikanske banditter har Lucille i et jerngrep over there, og Harry og hans nærmeste trues på livet hjemme i Oslo. Og sidene raser forbi.

Hva er det med denne harde, høye, radmagre alkisen som griper oss så sterkt? Hva var det med Morgan Kane som grep mange av oss på samme måte? De menneskelige trekkene bak den hardkokte fasaden? De dyrekjøpte erfaringene pådratt gjennom et langt liv i et blodig yrke? Gjenkjennelsen?

Det vokser ikke mange roser i sporene til Harry Hole, men etter Rakels død og Bjørns farvel, har han likevel fått et nytt individ å knytte seg til. En liten tass som gjør ham mykere enn han egentlig liker. Vi snakker om lille Gert, Katrines sønn, som uten blygsel og med dårlig diksjon digger «onkel Hallik», og alltid vil høre «Blåmann, blåmann bukken min» på sengekanten. Hole-kjennere vet at Harry har tilbragt én natt med Katrine for et par år siden … onkel Hallik?

It’s what I do

Joda, Jo Nesbø har gjort det igjen. Med en pervers og ødelagt drapsperson, som med nye og utspekulerte metoder eliminerer sine ofre. Med et persongalleri vi blir glade i – eller forakter. Krydret med en såpass shabby gjeng hjelpere at humoren ivaretas og vel så det. Og med det lille ekstra nesbø-ske som at når saken synes løst og pengene er i boks, er det hundre sider igjen av boken. Og når den røde blodmånen lyser over Oslo, skjønner vi at Harry Hole har mer på lager. Han som er akkurat litt smartere enn de andre etterforskerne. Han som fortsetter å nøste …

Vi ser en flik av Harrys motiver når Ståle Aune og Harrys loslitte venn Øystein Eikeland diskuterer hvorfor han mot all sunn fornuft fortsetter å jage mordere etter at saker er løst og de slemme er bak lås og gitter. Øystein lanserer sin teori: «Tja, Samma som Bob Dylan svarte da han ble spørt hvorfor han fortsetter å turnere lenge etter at han er blitt milliardær og stemmen har gått til helvete. – It’s what I do.

Nettopp. Det er det Harry gjør. Det han driver med.

Og det skal han fortsette med. Heldigvis.

ATLE NIELSEN

 

0 Delinger