Vellykket kammerspill

"HIMLA GOD": Agnes Ravatn (foto: Agnete Brun)

ANMELDT: Hovedpersonen i Agnes Ravatns nye roman, Gjestene, føler seg så underlegen andre mennesker at hun later som hun er en annen. Det blir det latterlig god situasjonskomedie av. 

Kai og Karin er på vei til en hytte de for all del ikke eier selv, nei, dette er de «uanstrengt velkledde, nøttebrune» ekteparene sitt landskap – «skjergårdseliten», som Karin kaller dem. Hun og Kai tilhører den nedre middelklassen og hører ikke hjemme her, ifølge henne selv. De er gjester. Så hva bringer dem hit? Svaret viser seg snart å ha bakgrunn i en rivalisering mellom Karin og hennes gamle skolevenninne og livsrival, Iris Vilden.

I 25 år har Karin klart å unngå Iris, men så støter de på hverandre etter en konsert. Iris, som alltid har fått det som hun vil, får noen juridiske råd av Karin og vil låne bort den arkitekttegnede hytta si til gjengjeld. Karin sier ja på tross av at hun er overbevist om at Iris låner dem hytta for å triumfere; vise hvor vellykket hun er i motsetning til Karin. Drivet i fortellingen dannes: Er Karin paranoid, eller er Iris iskald og utspekulert?

Kammerspillet begynner


Agnes Ravatn:
Gjestene
roman
Samlaget
174 sider

Nevnte jeg at Iris alltid får det som hun vil? Jo da. Hun er gift med en «mediesky millionær», hytta er tegnet av Snøhetta, og hun er skuespiller. Det siste får Karin også prøve seg som da noen hyttenaboer dukker opp og Karin later som hun og Kai er Snøhetta-hyttas rettmessige eiere. Som om ikke det var nok, viser naboene seg å være ingen ringere enn Hilma Ekhult, Karins favorittforfatter, og hennes mann, Per Sinding. Det humoristiske kammerspillet kan begynne.

Hilma Ekhult og Per Sinding er kulturelitister, noe de absolutt ikke legger skjul på. De ber Kai og Karin over på sjøkreps, og når Karin spør hvorfor de skriver, svarer Per Sinding: «Ut av rein egoisme og estetisk entusiasme». På spørsmål om de skriver krim, er svaret «Gud, nei». Det blir innimellom i overkant parodisk, selv om det snart viser seg at ikke alt er like glansbildeelitistisk på kammerset.

De spiller godt

Ravatn tar situasjonskomedie til et nytt nivå. Hun tar tak i noe elementært menneskelig og sårbart, nemlig løgnen, og det som får oss til å lyve, og ser hva som skjer når den får fritt spillerom mellom fire mennesker og to sommerhytter. For det hender jo at vi mennesker spiller skuespill. Vi tror vi gjør det enkelt for oss selv, tar noen snarveier, pynter på sannheten og vipps! så sitter vi i garnet. Det kunne lett blitt overdrevent, som det ofte blir i situasjonskomedier. En liten løgn om en stor hytte står fort i fare for å bli plottet i en døll episode av TV-serien «Neste sommer», men det blir ikke det. På elegant vis styrer Ravatn utenom episoden der Per Ivar (Trond Fausa Aurvåg) og Eva (Janne Formoe) later som de eier en finere hytte enn sin egen. Karin og Kai er for skarpe, de er kjappe i replikken, de spiller rollene sine godt.

Selv fortellingen spiller

Det gode skuespillet har på sett og vis sitt utspring i Karins mindreverdighetskomplekser. De gjør henne til en kritisk overtenker som leser mennesker like godt som hun leser bøker, som om hun faktisk vet hva de tenker. Det gjør at førstepersonsfortellingen innimellom later som den er en tredjeperson-fortelling, som her når Karin tenker: «Hilma Ekhult hadde tilsynelatande meldt seg ut av samtalen, dette blei for dumt for henne. Ho sat med ei hand under den vesle haka og beina i kors, og kunne ikkje begripe korleis Per Sinding hadde meint det var ein god idé å invitere oss». Fortellingen spiller! Alle spiller. Det er et kammerspill.

Mere, mere

Og selv om ærligheten som kjent varer lengst, er løgnen morsommere. Gjestene fikk meg til å le høyt. Alt er så stramt, så gjennomført. Ingenting står uten en grunn. Agnes Ravatn gir ikke romankarakterene sine tilfeldige yrker, hun deler ikke ut intetsigende replikker. Iris heter Iris og ikke for eksempel Siri. Og Karin heter Karin. Ravatn er rett og slett himla god til å skrive.

Når det er sagt, skulle jeg gjerne visst mer om bakgrunnen for rivaliseringen mellom Karin og Iris. Noen flere episoder fra barndommen, kanskje, og hvor kommer den egentlig fra, denne altoppslukende mindreverdighetsfølelsen til romanens hovedperson? Kan det være Iris alene som har skyld i alt sammen, i så fall skulle jeg gjerne visst mer om det. Eller er det noe som har oppstått uavhengig av Iris, i så fall skulle jeg gjerne visst mer om det óg. Men som på en scene vet vi ikke hvorfor personene gjør som de gjør, de står rett opp og ned med spotlighten i ansiktet og leverer replikkene sine, og så er det vår jobb å finne ut hvor de kommer fra. Så jeg vet neimen ikke, jeg, om jeg vil vite mer om personene fordi jeg synes fortellingen er for knapp, eller om jeg bare vil ha mer av fortellingen.

MAREN SIMONSEN

 

 

0 Delinger