Fedre og sønner i krig og fred

Dag Steinfeld

ANMELDT: Dag Steinfeld har skrevet en fabelaktig og glitrende bok om sin far, og om sin slektshistorie.

Dag  Steinfeld (f. 1955) er blant landets mest kjente advokater. Han er bror av NRK-profilen Hans Wilhelm. Søsteren Torill er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Dag er yngst.

I 2019 avsluttet han advokatgjerningen for å vie seg til kultur og menneskerettigheter. Samtidig startet han å grave i sin jødiske families historie. Arbeidet har resultert i en enestående bok.


Dag  Steinfeld:
Fedre og sønner – en familiehistorie fra Tsarens Russland til Den kalde krigen
Sakprosa
Vigmostad & Bjørke
302 sider

Da Steinfeldt begynte å skrive hadde han neppe noen anelse om at boken skulle framstå som brennende aktuell ved utgivelse. Krigen i Ukraina, flyktningestrømmene og våre to nabolands medlemskap i NATO har imidlertid bidratt til dette.

Steinfeld dreier boken rundt tre fedre og i hovedtrekk, tre av disses sønner. Dette gir forfatteren mulighet til å skrive moderne historie på sentrale tema som Russland, flukt, immigrasjon, assimilasjon, etnisk forfølgelse, krig, sikkerhetspolitikk og moderne norsk politisk historie. Multiplum er brytningene mellom generasjonene.

Han starter med sin oldefar Moses, så sin bestefar Jakob, dernest sin far Herman og avslutter med seg selv. Dette gir en effektiv disposisjon. Resultatet er blitt en fjetrende, levende og aktuell slektshistorie.

Moses: Rømmer tsaren 

I likhet med flere andre kjente norske jødiske familier som Levin, Benkow, Feinberg og Bodd, har familien Steinfeld sitt opphav i Baltikum og i Ukraina. Dag Steinfelds oldefar, Moses, rømmer mot slutten av 1800-tallet fattigdom og pogromer, og kommer seg til Sverige. I Malmøs kvarter for fattige jøder, Betlehem, treffer han Dora og snart er de gift. I åtte år bor de i nabolandet hvor Moses livnærer seg av omreisende omførselshandel på landsbygda: Stoffer, klær, sko og klokker ble båret rundt på egen rygg, i bylter innpakket i et lerret.

Etter åtte år i Sverige forpakter han en liten gård og søker statsborgerskap. Anbefalelsesbrev til tross, han får blankt avslag. Dermed bestemmer han seg for å ta familien til Norge. I Trondheim er det jernbane og snart skal det startes Hurtigrute. Byen er dermed et godt utgangspunkt for handel.

Moses gjør det godt og etablerer etter kort tid egen ur- og manufakturforretning i sentrum av Trondheim. Ved århundreskiftet er han en av grunnleggerne til synagogen i byen. Forretningene går også godt, og ved barnas hjelp knoppskytes det i løpet av få år handelshus i både Ålesund og Bergen.

Denne del av boken gir med sitt rike faktagrunnlag et viktig bidrag til norsk-jødisk historie.

Jakob: Mellomkrigstid under de syv fjell

Fattigdomstyngsel blir i noen familier heldigvis forbigående. Men det skal også rygg til for å bære medgang. Moses’ eldste sønn, Jakob (f. 1886), forfatterens farfar, får under jobbetiden på slutten av første verdenskrig smaken på det søte liv i Bergen. Han forelsker seg i en ti år yngre, «vantro», den vakre politidatteren Elisabeth. De gifter seg i 1917 og Jakob blir straks strøket ut av Det Mosaiske trossamfunnet i Trondheim.

Den gang, som nå, bruker innvandrere sterk kontroll for å holde kustus og tilhørighet intakt innad i familien. Jakob blir av Moses sett på som en frafallen, eller «uren» om man vil. Han håper faren vil mildne med tiden, men Moses er urokkelig og hadde heller sett sønnen død. Da Jakobs yngste bror begår samme synd, ender det med at denne tar sitt eget liv, tjue år gammel.

Det gjør vondt å lese om familiens brutaliteten overfor de «frafalne». De blir støtt ut i mørket og mister all kontakt både med menigheten og sine aller nærmeste. Streng kadaverdisiplin er betegnende ord å bruke.

I løpet av syv år får ekteparet Jakob og Elisabeth fem barn. Herman, Dags far, er nummer tre i rekken og ser dagens lys i 1921.

Da dyrtid og økonomisk krise setter inn mot slutten av 20-tallet, rammes Jakob og hans familie hardt. Uten håndslag fra resten av sin velbergede familie, må han avvikle butikken og går fallitt. På samme tid flytter han fra sin kone.

Jakob tar lite ansvar for sin store familie, og oppveksten til barna blir med dette både tung og vanskelig. I tillegg blir Herman mobbet som «jøde» under skoletiden. Han blir tvunget til lære det å ville slå fra seg.

De eldste barna må i ung alder hjelpe til med å forsørge familien. I 1938 får Herman hyre til sjøs.  Da krigen kommer er han på vei ut på et nytt tokt, men lar seg akterutseile og sykler til Voss for å delta i motstandskampen.

Herman: Krigens lidelser og et mirakel

Våren 1941 forsøker Herman å ta seg sjøveien til England, men gruppen blir infiltrert og angitt. Dermed havner han i Gestapos klør. De antisemittiske Nürnberglovene fastslo at «halvjøder» skulle regnes som «Volljude» (heljøde). Dermed var det klart for grov mishandel og tortur. På fangeleiren Ulven, utenfor Bergen.

Da han ankommer Ulven er han allerede så mishandlet at han knapt er ved bevissthet. Grusomhetene vil likevel ingen ende ta, og Herman blir gjentatte ganger utsatt for sadistiske og simulerte «henrettelser».

Mirakuløst bidrar medfangers initiativ til å få han overført for observasjon ved Bergens Sinnsykeasyl (Neevengården). Våren 1943 er de aller fleste av Steinfeld-slekten arrestert. Nå er imidlertid leirene i Tyskland så fulle at man utsetter deporteringen av «halvjøder».

Berettelsene om og arkivsøkene rundt de mange grusomhetene, er i seg selv en bragd av forfatteren.

Herman får hjelp av legen på Neevengården og en norsk dobbeltagent innen politiet, til å bli overført for videre forpleining hos sin søster langt inne i en fjord, nord for Bergen.

Senhøstes 1943 har den tyske krigslykken snudd, og han tar sjansen på å vende tilbake for arbeid. Der treffer han den bemidlede kjøpmannsdatteren Aagot Haaland, som han senere gifter seg med. Gjennom Aagots bror får han på nyåret 1944 kontakt med Milorg, den kommunistiske sabotasjegruppen Saborg og Kompani Linge. Her fortsetter han motstandsarbeidet fram til frigjøringen i mai 1945.

Dag: Sønn av Lægdekongen

Herman blir sjef på den renommerte klesforretningen Dresshjørnet i Bergen sentrum. Men han fortsetter sitt engasjement i Forsvarets etterretning. Datteren Torill kommer i 1948 og Hans-Wilhelm i 1951. Da Dag er fire år flytter familien inn i et nybygd hus i Lægdene ved foten av byfjellet Ulriken.

Nå er Herman i sitt ess. Blant guttene i gaten blir han bare kalt Lægdekongen. Han er formann i velforeningen og han «nærmest kommanderte foreldre og barn ut på dugnad når det skulle bygges fotballbaner, slalåmløyper, lekeplasser eller badmintonbane i bydelen.» I avisen skrives det at «alle på Lægdene kjenner Herman Steinfeld. De unngår han simpelthen ikke. Energisk pågående administrerer han bydelens velferdspolitikk til frydefull glede for de fleste, og kanskje til en viss fryktsom skepsis fra de få.» Han suser inn i Bystyret i 1963 som representant for Venstre. Herman blir også formann for Bergens Forsvarsforening.

God dager. Herman og Dag på Geilo påsken 1969.

Jeg husker godt Herman. Han hadde sikret Dresshjørnet leveransen av uniformer til Sjøforsvaret. Min far var ung kadett på Sjøkrigsskolen i Bergen. Når vi kom inn i forretningen fikk vi den aller hjerteligste velkomst. Han visste hvem kadettene var, og han hjalp gjerne de unge offiserene med å skaffe både bolig og kreditt.

Mot slutten av 60-tallet fører imidlertid den internasjonale uroen, trusselen fra Østblokken, krigene i Vietnam og Midtøsten til at Herman får psykotiske tilbakefall med bakgrunn i torturen han har vært utsatt for under krigen.

I begynnelsen på 70-tallet er Hans-Wilhelm ferdig med artium på russisklinjen. Han radikaliseres og tar et klart standpunkt mot NATO. Dermed blir det konflikter hjemme. Holdningene til Hans-Wilhelm smitter over på fars øyesten, Dag. Når det blir hans tur å ta gymnaset, forviller han seg inn i den tids politiske sekterister, AKP (m-l). Ikke bare er Dag mot NATO og USAs krigføring i Vietnam, han er også mot EEC (EF). Beskrivelsen av det indre liv i AKP er meget interessant og kunne vært grunnlag for en bok i seg selv.

Hjemme utvikler det seg til full krig: – Den eneste grunn til at jeg snakker med deg, er at du er gift med min mor, skriker den opprørske Dag til sin far. Bagasjen fra krigen plager nå Herman nærmest kronisk. Krigspsykosen gir seg utslag i forforfølgelsesvanvidd. Han må legges inn for psykiatrisk behandling, men henter seg etter en tid ved hjelp av medisinering og terapi.

På ville veier

I 1974 topper konflikten mellom far og sønn seg da far som representant for Forsvarsforeningen holder innledning i Studentersamfunnet. Under en replikkveksling sammenligner Herman AKP ml-ere med krigens tyske SS. Da reiser Dag seg, uten å møte blikket til far gir han Herman et bejublet tilsvar: – I kveld flyter det brun kloakk gjennom Samfunnet.

I 1976 innrulleres Dag i militæret for å ta førstegangstjenesten. På rekruttskolen leser han politisk Øst-Europa historie som Hans-Wilhelm har sendt med ham. Sakte, men sikkert demrer det for ham at han har vært på ville veier. Hjemme på perm forteller han foreldrene om hva han har lest i ensomme stunder og at han nå forstår at han har vært villfaren. Herman lytter:

«I likhet med flere av oss i familien var han ikke alltid så flink til det. (..) Han måtte svelge, og adamseplet beveget seg opp og ned. Han klarte ikke å få sagt stort; gleden over budskapet gav seg mer utslag i fuktige øyne og bevende stemme.»

Dag blir utsatt for hets og forakt fra sine gamle partikamerater da han forlater den marxist-leninistiske AKP-sekten. Atter er det kravet om kadaverdisiplin og underkastelse som spøker.

Etter forsoningen kom det aldri til flere krigspsykoser. I 2006 går Herman fredelig bort.

Jeg har hatt gleden av å lese en velskrevet og besnærende historiebok. Vi burde gjerne ha fått vite mer om mødrene Dora, Elisabeth og Aagot, men tittelen sier sitt. Dag Steinfeld har skrevet en av årets vakreste og viktigste bøker. Med en erfaren forsvarsadvokats presise mangslungenthet framkaller han forsvar av seg og sin familie.

Dette samtidig som deler av boken er skarpslipt som var den skrevet av en kompromissløs aktor. Bravo!

 

ANDERS NERAAL

592 Delinger