Å få bære sitt kors

MED LOVENDE DEBUT: Ulla Svalheim (foto: Gyldendal)

Med Bøkenes bok som dreiepunkt for opplevelsen av å skulle bli voksen, har Ulla Svalheim tatt på seg en stor utfordring i sin vellykkede debutroman «Til troende». Samtidig gir hun seg selv også mye frihet i bruk av format og formaninger.

Bie Veronica er i midten av tenåra og står i et veiskille, eller ved en korsvei om du vil. Etter å ha bli ertet for en kristen tro uten å egentlig skjønne hva det er hun tror på, har hun bestemt seg for å finne ut av om hun tror, hva hun tror og hva denne troen består av. Hva vil det si å være en kristen?

Om den indre samtalen ikke hadde vært i emning før, blir den for alvor satt i gang da en klassekamerat av henne dør i en trafikkulykke like før sommerferien, og blir lagt i jorden på den kirkegården hvor hun har sommerjobb. Hun er vidåpen for det alvoret som møter henne, men vet ikke hvordan hun skal takle dette, og Gud kommer ikke med noen svar uansett hvor mye hun provoserer ham.

Det er forfriskende å lese en bok som tar troen tilbake. Med Bøkenes bok som dreiepunkt for opplevelsen av å skulle bli voksen har Ulla Svalheim både tatt på seg en stor oppgave, men gir seg selv også mye frihet i bruk av format og formaninger.

Fint formgrep

Det er tydelig at Svalheim kjenner stoffet sitt godt, og fletter det sømløst og naturlig inn i fortellingen om Bies trosreise. I tillegg til at Bie leser og fortolker Vesaas’ Brannen og Jobs bok med paralleller til sin egen situasjon, er det flere titulerte lignelser i romanen. De tar form av små tankekors Bie og/eller fortelleren gjør seg på hennes vegne, i ofte jordnære scener hvor en får en fornemmelse av de private pinslene hun har med sin egen tvil. Selv om de ville vært mer virkningsfulle om de sto alene, er det et fint formgrep for å gi leseren refleksjonsrom i en ellers ganske tankespekket tekst.


Ulla Svalheim:
Til troende
roman
Gyldendal
144 sider

Fortelleren vår er som nevnt ikke Bie Veronica, men “denne merkelige dama med den ubestemmelige alderen – var jeg femti? Søtti?”, som møter Bie V ved noen anledninger og har en allvitende stemme ellers. I starten, hvor den erkeidylliske sommeren på Sørlandet beskrives med bading, klatring i pæretrær og nakne føtter som jakter grønnsaker i en kjøkkenhage gir den assosiasjoner til Astrid Lindgrens fortellerstemme i filmatiseringene av Emil i Katthult – en varm forteller som vil hovedpersonen vel, men kanskje er litt overforklarende. Da det senere blir kjent at de to møtes endrer det stemningen til over-intim, man blir observant på fortelleren som en fortolker av Bie, og man får et snev av voyeurisme som en “medseer” til fortelleren. Og i forlengelse av dette blir leseren også klar over hvor store føringer fortelleren legger for lesningen.

Mer rom for ettertanke?

Med sine mange åpne spørsmål og lignelser legger boken ofte opp til ettertanke, men disse spørsmålene blir dessverre altfor ofte besvart, eller styrt i en ønsket retning av vår forteller, vår Vergil, naboen som følger Bie ned i tvilens rike. Formuleringer som “Grunnen var åpenbar”, eller “Bie kunne ikke unngå å se et moralsk imperativ i dette”, for så å gi oss det moralske imperativet vi godt kunne tenke oss til, gjør boken til tider litt mettet. En leseropplevelse er en samtale med en bok, men da må også romanen gi rom til å tenke, la leseren svare. Jeg må også innrømme at jeg særlig skulle ønske at en bok om tro kunne tro litt mer på sin leser, la oss sitte på en benk i kirkerommet og la romanens spørsmål hvile med oss. I stedet leder fortelleren oss inn i Bies irrganger, som føles veldig konkluderende selv i sin tvil. Som fortelleren selv sier: “Alt står i stampe, men […] også dette er en bevegelse, om enn frustrerende. Rent språklig kan man knapt finne en innvending, men man kan undre seg om dette grepet med fortelleren kommer romanen til gode. Den kan også være et hinder fra å komme nær nok til å tenke, og ikke bare føle, med romanen.

Gode karakterer

Når det er sagt, har denne romanen et utall gode kvaliteter. De gode skildringene av Barndommens sommer, varmt regn, friske bad og det varme familieportrettet, er nostalgi av beste merke. Ureddheten i Svalheims grep om både tematikk og språkføring gjør det hele både interessant og drivende. I begynnelsen av romanen tok jeg meg flere ganger i å tro at Bie rent fysisk skulle teste om det fantes et liv etter døden for å bekrefte sin tro (plottblotter: hun finner andre måter), men Svalheim har en jordnærhet i teksten som alltid drar det melodramatiske ned og gjør det til et intenst indre drama. Personene i romanen er alle troverdige, særlig foreldrene er dynamiske og gode karakterer – til Bies store forargelse, som ønsker dem statiske og forutsigbare.

De fineste scenene i boka er to som kommer overraskende på Bie, da intimsonene innad i familien tøyes: da moren og farens tro kommer overraskende på henne i det hun oppfatter som hemmelighet, og dermed aktivt skjult for henne selv om det bare er privat. Et annet er et fintfølende og emblematisk øyeblikk da moren og Bie møtes på badet i nattestimene, og deler en fremmedhet for hverandre som er helt naturlig men uønsket av dem begge. Det, som romanen, handler bare om å avvente Bies overgangsfase, noe de begge vet hun må gjennom, men ingen helt vet utfallet av, og at hun må takle det alene.

Lovsang for ungdommen

Det vakre med denne romanen er at dette kunne vært en dannelsesroman som handlet om hva som helst. Ja, utgangen av den paradisiske barndommen har utvilsomt en parallell i exodus, men det har vel alle tenårenes løsrivelseskvaler. Kristendommen kunne vært en politisk overbevisning, eller et ønske om tilhørighet i en annen samling med mennesker: det handler om tilhørighet, samtidig som det handler om å finne sin individualitet. For en voksen leserskare står kanskje religion som et sterkere bilde på nettopp dette, selv om mange andre kanaler stiller like sterkt i ungdomstiden. Og, for å dra inn samtidsånden: å velge kristendommen er kanskje det mest radikale valget av dem alle.

Denne romanen står som en lovsang for ungdommen: å våge å ta seg selv på det største alvor i selv de minste situasjoner er på mange måter en gave, å se på seg selv med et blikk blottet for ironi som man kanskje ikke vil tillate seg senere. Jeg skal innrømme at jeg ved flere anledninger så på Bie med både medynk og annengradsflauhet, men også med en grad av misunnelse. Å velge å tro betyr å stole på seg selv og en intuisjon, like mye som å tro på noe annet. Det krever en styrke og overbevisning å kreve sin plass i verden, men også å innfinne seg med den plassen. Som faren sier da Bie ikke vil øvelseskjøre: man kan ikke “gjøre frykta si over til et liksom edelt engasjement”. Jesus take the wheel, tenker nok Bie, men hun finner sin vei hun også.

Svalheim har skildret denne delen av ungdomstiden både troverdig og lesverdig. Med denne stilsikre debuten ligger det lovnader om flere spennende utgivelser i fremtiden.

MAREN KLEPPEN

 

624 Delinger