Sterk debut om krigens grusomheter

TAR OPP VANSKELIG FORTID: Petra Rautiainen (foto: Jonne Räsänen)

ANMELDT: Krigens brutalitet står i sterk kontrast til det iskalde, arktiske landskapet i "Et land av snø og aske", debutromanen til finske Petra Rautiainen.

Et land av snø og aske tar oss til en periode vi kan mye om, men som fremdeles byr på nye perspektiver: Andre verdenskrig. Landet av snø er den finske delen av Lappland, de enorme områdene nord i Finland bebodd av samer og finner. Asken i tittelen er det grå laget av aske som legger seg over landet etter krigen, etter at deler av Lappland ble utsatt for brente jords taktikk av tyskerne i 1944.

Krigen Finland utkjempet i 1941-1944 kalles Fortsettelseskrigen, og ble utkjempet med Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen. Fra slutten av 1944 og i 1945, kjempet Finland mot Tyskland. Rautiainens bok er satt i både 1944, og i etterkrigsårene 1947-50. Rautiainen tar opp Finlands vanskelige fortid som et nazi-vennlig land, og utforsker hvordan nazi-Tysklands behandling av minoriteter overlapper med Finlands behandling av det samiske folk.

Får kvalmen til å stige


Petra Rautiainen :
Et land av snø og aske
roman
Gyldendal
279 sider
Oversatt av Thomas Brevik Kjærstad

I 1944 følger boken Väinö Remes, som sendes til leiren i Enare hvor han skal jobbe som tolk i en tysk fangeleir. I en dagbok skriver han om hverdagen i leiren, og hans forhold til menneskene rundt seg, særlig Saara og Olavi. Men han forteller også om krigenes ødeleggelser av naturen, så vel som mennesker. Boken følger flere historier parallelt, men knyttes sammen av Inkeri, en finsk bydame som kommer til bygda etter krigen. Hun er på leting etter ektemannen som forsvant. Det siste livstegnet fra ham peker mot leiren i nettopp Enare. Denne andre historien er satt i 1947, da Olavi blir Inkeris leieboer. Men hvorfor vil han ikke hjelpe henne å finne ektemannen? Hvem var Vaimo? Og hvor er Saara?

Vi har hørt varianter av Rautiainens historie før, og står av og til i fare for å bli nummen til grusomhetene. Men Rautiainen får tidvis kvalmen til å stige i meg. Det usentimentale språket og fokuset skiller Et land av snø og aske fra noen av de andre romanene satt til andre verdenskrig. Det florerer av bøker satt til krigen, mange basert på ekte historier. Likevel er det noen av disse sterke fortellingene som gjør seg selv en bjørnetjeneste. Ved å fokusere på usannsynlige kjærlighetshistorier, er resultatet at blir krigstiden romantisert. Rautiainens debut understreker at det ikke er noe romantisk ved krig.

Nær og aktuell

Tematikken som gjennomsyrer alle historiene, er behandlingen og koloniseringen av samisk urfolk. Scener der barn blir fotografert nakne og får hodeskallene målt i “rasebiologiens” navn får det til å gå kaldt nedover ryggen. Lappland omfattes av det geografiske området Nordkalotten. Nordland, Troms og Finnmark regnes som regel under Nordkalotten. Og også her til lands ble samer og kvener utsatt for  “raseforskning”.  Norge har beklaget “fornorskningspolitikken”, men hets og rasisme mot samer og samisk kultur eksisterer fremdeles, både i Norge og Finland. Dette gjør at Rautiainens bok oppleves som nær og aktuell.

Inkeri leier huset i Enare gjennom Piera. Som reindriftsmann fører Piera reinsdyr over viddene og gjennom skogen, jevnlig går han hele veien til Norge. Han kan lese naturen som en bok. Under krigen er samenes kunnskap om, og kjennskap til, naturen uvurderlig. Men også i Finland var det regler om samvær mellom “rasene”. En karakter nevner konseptet “æres-arier”. Dette var en hovedsakelig uformell tittel som kunne deles ut til “høyklasseindivider som mangler arisk arveanlegg”, altså ikke-ariske av eksepsjonell nytte for nazistene, og blir blir behandlet likeverdig. Det var ikke en tittel som ble mye brukt, men poenget består: Samer var nyttige undermennesker.

Kuttet til beinet

Av og til er boken riktignok for sparsom med ordene. Det er mange karakterer å følge, og jeg tar meg i å måtte bla tilbake for å huske hva akkurat denne karakteren drev med. Her hadde det vært fint med noen ekstra setninger for å hjelpe leseren. Om du ikke kjenner til Finlands posisjon under krigen eller geografien på Nordkalotten, blir du fort sittende å google for å skape seg et bedre bilde. Likevel passer denne sparsommeligheten godt med det isolerte, og tidvis svært karrige, landskapet som beskrives. Ved å kutte historien ned til beinet er det kun meningsløsheten, urettferdigheten og tomrommet som blir stående igjen.

Boken er en sterk påminnelse om at andre verdenskrig var nok et sted samene ble undertrykket, og at de flesteparten av krigens ofre aldri vil bli kjent. Dermed lykkes Rautiainen med å skrive en bok om krigens brutalitet og konsekvenser, og det uforløste ved spørsmålene vi aldri vil få svar på.

MAREN DAHL KELLER

 

0 Delinger