Å late som man lever

MED EN BEUNDRINGSVERDIG SPRÅKLIG ELEGANSE: Nora Ikstena (foto: Jan Kløvstad)

ANMELDT: Nora Ikstena etablerer dynamikken mellom mor og datter allerede på første side. Det turbulente forholdet for danner grunnlaget for Morsmelk, Ikstenas første roman på norsk - en kompakt og gripende historie om makt og avmakt bak jernteppet i Latvia.

Hverdagen i Den latviske sosialistisk sovjetrepublikken er underlagt Moskva. Det betyr produksjonskrav i tråd med kommunismens femårsplaner, at du ikke skal tro på noen gud eller stille spørsmål. Du trenger ikke forstå hva eller hvorfor, men du må vite at du har en plikt til fedrelandet. Å dra i krigen eller tyste på naboen er en plikt. En nasjonalistisk overvåkelsesstat, altså.

Et barn fødes i Riga i 1969. Mammaens morsfølelse uteblir, og hun forsvinner like etterpå. Besteforeldrene overtar det daglige ansvaret for barnet. Når moren kommer tilbake, har hun ingen melk til barnet. Hun vil ikke amme datteren. Hva skjer om vi i livets første dager blir avvist av mor? Og hvorfor drar hun?

Fra generasjon til generasjon

Melken min var bitter, full av uvisshet, en melk av utslettelse. En melk jeg beskyttet barnet mitt mot.

Ikstena introduserer morsmelk som et symbol på noe smittsomt, noe arvelig som tar kommunismen fra generasjon til generasjon. Kanskje også på selveste arvesynden? Synden er å leve et liv hun ikke vil leve. Moren omtaler livet i Sovjet som et dyr fanget i bur. Morsmelk og kumelk blir bokstavelige og metaforiske bilder på både den grunnleggende kjærligheten som former oss – og grensene Sovjetunionen setter for indre og ytre liv. Å beskytte datteren på denne måten var det beste for moren, men hva med datteren?


Nora Ikstena:
Morsmelk
roman
Aschehoug
205 sider
Oversatt av Snorre Karkkonen Svensson

Total avmakt

Boken for seg hele Latvias historie som sovjetrepublikk. Den viser hvordan mor og datter har en diametralt forskjellig oppfatning av livet. Språkets nøkternhet tillater Ikstena å formidle den totale avmakten moren føler overfor Sovjet uten sentimentalitet. Datterens forvirring over morens utsagn, og sitt eget ambivalente forhold til systemet formidler en menneskelig (eller kanskje dyrisk) tendens til å følge flokken. Morens avmaktsfølelse gjør at datteren ofte må være sin mors mor. Rollebyttet blir interessante observasjoner av datterens forsøk på å forstå moren, men skaper også muligheter for leseren til å møte de ulike generasjonenes tankesett med empati.

Ikke nådig

Mor og datter forblir navnløse. De forteller historiene sine om hverandre, begge som jeg-fortellere. Først er dette forvirrende, mest fordi de det er uventet. Etter hvert overlapper historiene og gjør dem lettere å følge. Ikstenas kortfattede, og overraskende humoristisk, språk skaper en troverdig ramme for fortellingene. Sammen fanger historiene frykten, likegyldigheten og pliktfølelsen, men også den farlige, forsiktige optimismen, som kan oppstå under et totalitært styre. At hun gjør dette på 200 sider uten å virke forhastet er imponerende.

Boken er ikke nådig i sin kritikk av Sovjetunionen. Moren retter et stort sinne mot “russerlusenes” støvel på Latvias hals. Uskyldige blir drept uten rettergang eller forklaring.

Språklig eleganse

Mor snakker om frihet og et fritt Latvia. Datteren forstår ikke hva hun mener, de er jo frie? Moren får tak i et forbudt utdrag av George Orwells 1984, dystopien basert på Stalins Sovjet. Hun vet ikke hvilken bok det er, men er dypt fascinert av Winston. Winstons tanker er en forlengelse av hennes egne. Hun setter også spørsmålstegn ved statens holdning til religion, vitenskap og begrep om frihet. Ironien når hun gjemmer boken i et kalenderark for 1984, er til å ta og føle på.

Nora Ikstena er en av Latvias største nålevende forfattere, men er en ny stemme på norsk. I Morsmelk kombinerer hun vanskelige familierelasjoner, regimekritikk og eksistensielle spørsmål med en beundringsverdig språklig eleganse som kommer til live gjennom Snorre Karkkonen Svenssons oversettelse.

MAREN DAHL KELLER

 

 

263 Delinger