Sammen er vi mindre alene

Hilde Østby. Foto: Privat.

ANMELDT: En av årets viktigste utgivelser – om vi er mange nok som leser den.

Da verden stengte ned i 2020, begynte Hilde Østby å skrive på boka om ensomhet. Men tematikken hadde hun planlagt å dukke inn i lenge før vi hadde hørt om Covid-19. Allerede våren 2019 søkte hun om, og fikk, støtte til en bok om ensomhet. Dette var også da en økende samfunnsutfordring og en tilstand forfatteren kjenner godt.

Men ikke en gang forfatteren selv kunne da ane at temaet skulle bli så til de grader aktuelt og relevant i løpet av de neste to årene det tok henne å skrive boka.

Lett og lekent om tung tematikk

Hilde Østby:
Kart over ensomheten
Sakprosa
Cappelen Damm
344 sider

Også denne gang skriver Hilde Østby med språklig letthet. Hun er direkte, men lun, undrende og leken i stilen. Men i motsetning til stoffet i Kreativitet tar hun denne gang opp et langt tyngre tema. Selve arbeidet med boka synes også å ha vært alt annet enn enkelt.

Denne gang handler det om den vanskelige, vonde og farlige ensomheten. En tematikk som berører henne og mange av kildene hennes, men også så mange av oss andre. Faktisk er det så mange av oss som kjenner på ensomhet at forskere nå snakker om en ensomhetsepidemi.

For forfatteren skulle dette rett og slett bli en materie som ble stadig tyngre å jobbe med etter hvert som pandemien gjorde vår verden mer og mer isolert og – nettopp – ensom. Østby berører dermed et stort og økende samfunnsproblem. Et problem som vi i løpet av boka skal få se at er nært beslektet med en rekke andre utfordringer i verdenssamfunnet.

Inn i mørket med Knøttet

Som i hennes mer lekne bok, Kreativitet, lar Østby også denne gang en barnebokkarakter lede an. Den gang var det Alice fra Alice i Eventyrland som førte oss ned i kreativitetshullet. Denne gang er det Knøttet fra Hvem skal trøste Knøttet? som tar oss med inn i ensomhetsmørket. Dette er et grep jeg synes fungerer godt, ikke minst på grunn av tolkningsmulighetene i Tove Janssons fortellinger. Derfor blir det også naturlig å vende tilbake til Knøttet og andre av Mummidalens karakterer etter hvert som tematikken belyses nærmere litt etter litt.

Østby stiller innledningsvis spørsmål som: Hvorfor var Knøttet så ensom? Hvem er Hufsa? Og finnes det flere som dem?

Flere varianter

En undrende Hilde Østby lurer på hva det er som gjør at noen av oss knapt kjenner ensomhet i livet, mens andre føler seg nærmest oppspist innvendig av ensomhet. Riktignok finnes det flere former for ensomhet, og ensomhet kan også være en god ting. Den kortvarige ensomheten minner oss om å søke tilbake til flokken. Den eksistensielle ensomheten er også et fellestrekk ved det å være menneske.

Det er den vedvarende, kroniske ensomheten som fører oss inn i negative spiraler. Det er denne ensomheten forfatteren sirkler seg inn mot. Det Østby prøver å finne svaret på, er hvor den dysfunksjonelle ensomheten kommer fra – den som skaper kløfter mellom oss, og finnes i alle samfunnslag og hos alle typer mennesker.

En søkende undring

Jeg tar meg i å undre sammen med forfatteren og ser logikken bak koblingene hun trekker etter hvert som hun presenterer dem for meg. Som: Hva har ensomhet å gjøre med depresjon, skam og terror? Hvorfor spiller blikkontakt en så stor rolle for oppveksten vår og hva gjør at mangelen på det gir en økt opplevelse av ensomhet?

Hvilken rolle spiller ensomhet i forhold til fedme og spiseproblemer? Har vår økte forbruk av skjermer og sosiale medier noe med den økt opplevelse av ensomhet? Og hva har vold, terror og radikalisering med ensomhet å gjøre? Hvorfor er stress relevant for vår opplevelse av ensomhet? Hvilke konsekvenser har rasisme, diskriminering, vold, sorg, PTSD og mangel på forståelse med samfunnets økende problemer med ensomhet å gjøre? Og kan ensomhet virkelig gå i arv?

Det viktige fellesskapet

Spørsmålene i boka er mange, enda flere enn disse, og svarene skisseres opp gjennom forskningen Østby trekker inn. Blant kildene hennes finner vi forfattere og forskere, meningsfeller og venner. Hun hekler inn passasjer fra personlige historier, egne og andres. Hun trekker inn forskningsresultater og faglitteratur, dikt og annen skjønnlitteratur. Hun vrir og vender på temaet ensomhet og belyser det fra mange sider.

For selve svaret på hvorfor vi føler oss ensomme ligger i sakens natur: Vi føler oss ensomme fordi vi er født til å være en del av fellesskapet. Når vi frykter å bli utstøtt av flokken, eller faktisk blir det, kjenner vi på ensomhet. Ensomhet handler om mangelen på å bli sett, forstått og til syvende og sist akseptert som den vi er. Gjennom boka setter Østby ord på hva det er som gjør at vi føler oss ensomme og hvorfor vi frykter å miste fellesskapet vårt.

Årets viktigste bok?

Tung materie til tross; her er det håp og lys i teksten. For når vi vet hva det er som bidrar til den dysfunksjonelle ensomheten, kan vi gjøre noe med det både som samfunn og enkeltindivider. Måten Østby har løst boka på får frem budskapet og gjør det til medrivende lesning. Bedre forskningsformidling skal man lete lenge etter!

Tematisk sett må dette også sies å være en av årets viktigste bøker. Kanskje til og med den viktigste? Men det kan den bare bli det om vi er mange nok som leser den. Måtte flere finne veien til bokhandelen og biblioteket, plukke boka opp, lese den, dele den, diskutere den. Da evner vi kanskje i større grad å se og bli sett. Se hverandre i øynene, gi den ekstra omsorgen, vise oss og bli akseptert for den vi er, innerst inne.

Som Hilde Østby selv skriver, med et snev av nok en litterær referanse: Sammen er vi mindre alene.

METTE SOLBERG FJELDHEIM

 

 

341 Delinger