Ytringsfrihetens mange fasetter

Kjersti Løken Stavrum og Trygve Aas Olsen (foto: Astrid Walller)

ANMELDT: Ytringsfrihet skal det være, men den har det med å kollidere med andre hensyn, omtrent som en radiobil som krasjer, kastes tilbake og kjører videre.

Boka er skrevet til P.E.N.-klubbens 100 års-jubileum, og dekker årene fra 1922 til i dag. Det er delt opp i fem avsnitt med ulikt lange lange perioder ettersom okkupasjonsårene har et avsnitt alene. Løken Stavrum har tatt seg av årtusenskiftet til dag. Aas Olsen håndterer den litt fjernere historien.

Når jeg leser boka, er min første refleksjon at denne boka er slapt og løst redigert. Her er alt fra sex til sensur, fra satire til rasisme, fra krenking til kansellering, fra trusler til toleranse. Hvor er den røde tråden? Men ytringsfrihetens gjenstand er ikke lett å få grep på, må man innse. Den kan vris på og ses fra nye vinkler.


Trygve Aas Olsen Kjersti Løken Stavrum ::
Rabalder Kontroversielle ytringer gjennom 100 år
Sakprosa
Aschehoug
422 sider

Begge forfatterne har bakgrunn i mediene og medienes organisasjoner. Journalister og forfattere er ytringsfrihetens superbrukere. Mange slag har stått i spaltene, og noen minneverdige har hatt sine epiloger i rettssystemet. Og det er de kontroversielle ytringene som setter standarden for hvor grensene går. Grensestolpene er flyttet, og i hovedsak er ytringsfrihetens innhegning blitt videre.

Vernet mot blasfemi og uanstendighet

De religiøse mistet sitt vern mot blasfemi, formelt først i 2009. Rettssystemets appetitt på seksuelle skildringer og hensynet til privatlivets fred er ikke hva det engang var.  På den annen side: Straffbarhet for krenkende ytringer på basis av etnisitet, rasismeparagrafen, er tatt inn i straffeloven på 1980-tallet, og nye grupper etterspør strafferettslig vern.

Internasjonale forpliktelser har skubbet på norsk rettsforståelse. Advokat Steingrim Wolland var den første som brakte en norsk sak om ytringsfrihet til Strasbourg. Bladet Tromsø var dømt for å publisere hemmelige rapporter om norsk selfangst. I menneskerettsdomstolen vant Wolland og bladet Tromsø fram med at dette hadde offentlighetens interesse.

Hundrevis av begrensninger

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Ytringsfrihetskommisjonen, som selvsamme Løken Stavrum ledet, refererer en dansk utredning som fant 400 lovbestemmelser som begrenser innsyn og ytringsfrihet.  Tilsvarende gjennomgang ble ikke gjort av den norske kommisjonen, men visstnok skal norske lov- og regelverk ha 200 taushetspliktbestemmelser.

Kulturradikal kanon

Det har vært mange minneverdige slag for ytringsfriheten. Denne boka prioriterer en episodisk fremstilling delvis på bekostning av en mer sammenfattende analyse. Hvordan henger det egentlig sammen at så vidt forskjellige fenomener som varslingsinstituttet, kanselleringskultur, lekkasjer av forsvarshemmeligheter og oppfordring til straffbare handlinger er sider av samme sak?

Men rabalder har det vært, og boken henter fram de mest minneverdige ballader i den kulturradikale kanon. Det er nok å si Arnulf Øverland, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Du verden hvor mye glede man i ettertid har hatt av riksadvokat Dorenfeldts høytlesning under rettssaken omhandlende Sangen om den røde rubin.

Hets mot minoriteter

Forfatterne minner om hva som slapp gjennom av grums mot jødene på 1930-tallet. Mot den bakgrunn synes det innlysende at samfunnet må ha et rettsvern mot trakassering – og dermed en begrensning av hva som kan sies og skrives i det offentlige rom. Dette kan være et vern for innvandrerkvinner som møter sterke sanksjoner fra egne miljø så vel som hvite nordmenn som kommer med utrivelige meldinger til minoritetspersoner.

Den lille historien om sitronlimonaden i en barnebok, er at annet eksempel på utdefinering og brennmerking. Det ble til en svært polarisert rasismedebatt som forfatter Hilde Henriksen mener er både uforståelig og sterkt belastende. I etterkant av denne utgivelsen har saken kommet opp igjen, og et spørsmål var hvorfor så få motstemmer kom Henriksens til unnsetning.  P.E.N. skal ha vært en av motstemmene.

Malkenes og Osloskolen

Et annet av ytringsfrihetens aspekter er hva du som arbeidstaker kan si om din arbeidsgiver. Lektor Simon Malkenes satt den grunnlovfestede ytringsfriheten på prøve mot den ulovfestede lojalitetsplikten til arbeidsgiver, i dette tilfellet Osloskolen. Man kan si at lektor Malkenes trakk det lengste strålet, men slett ikke uten personlige omkostninger, forteller han i sin epistel.

Hvem får ytre seg?

Den første maktutredningen i 1982 kom med en egen publikasjon om «medier og makt». Jeg mener vel at denne boka favner over vel mye som den gjør og skal følgelig ikke kritisere at ikke enda mer ligger på fatet. Men en ting er retten til å ytre seg, noe helt annet er ressurser til å nå ut med sine ytringer. En ikke alt for dristig påstand fra min side er at ytringsmakt er mer skjevfordelt enn inntekter og formue.

Men vi skal si oss fornøyd med hva denne boken faktisk er, og anbefale den for ytringsfrihetens superbrukere og offenlighetssinker.

KJELL SOLEM

69 Delinger