Ulfs møte med ulven

MED FORTJENT NOMINASJON: Kerstin Ekman. (foto: Aschehoug / Cato Lein)

I sin nye roman "Løpe ulv" reflekterer Kerstin Ekman stillferdig over ulike aspekter ved aldring, og hun gjør det gjennom en mørk fortelling som rommer både varme og vemod.

Løpe ulv er Kerstin Ekmans 23. roman siden debuten i 1959 og hennes første siden Grand final i skojarbranchen (ikke oversatt til norsk) i 2011. Det var et satirisk oppgjør med bokbransjen, men i Løpe ulv vender den straks 89-årige forfatteren (bursdag 27. august) tilbake til den rammen som hun med stort hell har utforsket mange ganger i sitt lange forfatterskap: møtet mellom menneske og natur. Denne gang med det underliggende spørsmålet: Når kroppen ikke lenger mestrer alt den en gang gjorde, hvordan påvirker dette vårt forhold til naturen? Og innunder dette: hvilke konsekvenser har menneskets forhold til naturen for den globale klimautviklingen?

Alderdommen tynger

Ekman stiller sine spørsmål gjennom sin pensjonerte skogforvalter Ulf Norrstig som skal fylle 70 år da vi treffer ham i «glesbygdens» Hälsingland, i den nordlige delen av Sverige. Hans kone Inga forbereder en feiring som han nokså motvillig aksepterer, men først vil den gamle jaktlaglederen en tur i skogen med bikkja, til sin gamle, grønne campingvogn som også fungerer som utsiktspost.


Kerstin Ekman:
Løpe ulv
roman
Aschehoug
177 sider
Oversatt av Bodil Engen

Der kan han i ro kontemplere livets gang. Han har høyt blodtrykk og dårlig hjerte, og når kroppen ikke lenger klarer det den klarte før, blir han nødt til å senke tempoet. Og selvsagt ergres han over kreftene som svinner, mye av hans mannlige identitet er jo knyttet til fysisk styrke og aktivitet.

Men selv om alderdommen medfører tap, kan den også by på nye perspektiv. Den gir Ulf anledning til å se på sitt liv og sine omgivelser med et nytt blikk. Han får tid til å minnes alt han har gjort og ikke gjort. Og mens han hjemme blar gjennom gamle bøker og jaktnotater sniker det seg inn en tvil. Joda, gjennom alle år har han skjøttet jobben sin godt. Han har gjort det som har vært korrekt og som arbeidsgiveren har forventet av en skogforvalter, men har det alltid vært rett? Hvilke premisser har ligget til grunn for de beslutningene som er tatt?

Et sjelsettende møte

Mens den pensjonerte skogforvalteren og avtroppende jaktlaglederen reflekterer over sitt lange liv i skogen, oppdager og følger han noen ulvespor i snøen fram til et rådyrkadaver, ikke langt unna sin grønne campingvogn. Han formoder at ulven vil vende tilbake til sitt bytte og setter seg til rette i sin utkikkspost og spaner da han plutselig får øye på gråtass i skogkanten.

Som gammel jeger har han møtt ulv tidligere, men dette møtet blir spesielt. Han ser ulven, som han gir navnet Høgbein, som sin jevnbyrdige. Både ulven og Ulf er gamle alfahanner som må vike for yngre og sterkere krefter. Ulf identifiserer seg med Høgbein og lever seg inn i ulvens liv, med instinkter og følelser. Han gjennomgår en indre forandring. «Jeg så ham, og livet mitt var ikke lenger vanlig», konstaterer Ulf om det sjelsettende møtet.

Taus overfor kona

Hjemme har han Inga, hans kone gjennom et langt liv, trygt ved sin side. Men det underlige møtet med ulven velger Ulf lenge å holde for seg selv, det er som om han «løper ulv». Et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen. Dog merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo.

Akkurat det med kloen har Ulf sluppet, men kona merker likevel forandringen hos sin tause mann. Hun bemerker at til og med språket hans er blitt påvirket. Den gamle jegeren bruker ikke lenger det nøytrale «alt jeg har skutt», men sier nå i stedet det mer ladete «alle jeg har drept».

Gjennom hennes observasjoner og omsorg for sin hjertesyke mann styrkes følelsen av aldringens stille vemod som legger seg over boka, samtidig som det gir et innblikk i deres relasjon. Mens den tidligere læreren Inga har taklet overgangen til pensjonisttilværelsen godt og er sosialt aktiv på mange fronter, preges Ulfs nye tilværelse av tomhet. Han skyr gamle venner, han misliker ulvehaterne i jaktlaget han har ledet så lenge (og som nå er i ferd med å presse ham ut) og det er som han helst søker skogens ro for å dø. Kanskje som aleneulven Høgbein?

Duft av naturen

Løpe ulv er en fortettet og poetisk velskrevet fortelling på 177 sider som kan leses på flere plan. Den kan tolkes som et angrep på ulvepolitikken og myndighetenes måte å forvalte naturen på. Den kan forstås som et politisk innlegg i klimadebatten. Den kan oppleves som en relasjonsroman der balansen forstyrres av ytre hendelser. Og den kan leses som en stille meditativ fortelling om samspillet menneske-natur, aldring og død.

Men uansett innfallsvinkel briljerer Ekman med et nøkternt, men også poetisk og bilderikt språk som nærmest får duften av naturen til å stige opp fra sidene, mens hun med stor stilistisk sikkerhet bruker fortellingen til å belyse både de store spørsmålene og de hverdagslige detaljene på en svært lesverdig måte som skaper en troverdig helhet.

Sin vane tro har hun også flettet inn et lite krimelement i handlingen, som mot slutten av boka tvinger Ulf – og vel også leseren – til å velge mellom moral og rett. Et spørsmål som lever videre også etter siste side.

Kerstin Ekmans Løpe ulv er en av Sveriges to nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris. Det er enkelt å forstå hvorfor.

LEIF GJERSTAD

 

 

0 Delinger