Sjakk på liv og død

Et sjakkspill mellom politikerne som sitter ved makten og en eller flere terrorister. Hver gang terroristen tar en brikke må en samfunnstopp eller person i statens tjeneste bøte med livet. Det er en ganske ambisiøs affære Johan Høst – aka curling-norgesmester, lottovert og reklamemann Johan Høstmælingen – legger opp til i sin krimdebut.

Høst går rett på sak og vi er ikke mange sidene inn i historien før tempoet bokstavelig talt skrus opp. I de siste bakkene opp til Mosetertoppen legger Norges gjennomtrente, senesterke og sympatiske statsminister Torvald Astrup livvaktene bak seg. Men det er ikke bare livvakten som forsvinner i mørket. Det gjør også statsministeren, som blir kidnappet, for deretter neste gang å åpenbare seg i et glassbur på en trailerhenger foran Stortinget – i alles påsyn, med bombedisplay rundt halsen. Dette teller ned i takt med sjakklokken. 24 timer. Game on.

Grønnere enn Grønn?

Atle Grønn har både kvalitetssikret sjakktrekkene i boken (alle trekkene finner man også bakerst) og levert blurb til den: «Bruken av sjakk i denne romanen er gjort med et ambisjonsnivå jeg ikke tidligere har sett i litteraturen», skriver den internasjonale stormesteren og NRK-eksperten.

Hva så med de som er grønnere enn Grønn på sjakk-fronten? Det spiller neppe noen rolle. Rekk opp hånden alle de som evner å vurdere trekkene når hviterussere, ukrainere, aserbajdsjanere, og sjakkruter flimrer over TV-skjermen. Nei, tenkte meg det.

For å gre ut terror-trusselen er politi- og beredskapstropp-duoen Anton Block og Bjørg Jónsdottir på saken, sammen med PST-sjef Tord Fure. Disse karakterene fungerer OK.

Vandrende apotek

To andre figurer hever seg imidlertid vesentlig over resten: Stortingspresident Viktor Fløysland og sjakkfenomenet Sven Øen.

Johan Høst:
En nasjon i sjakk

thriller
Vigmostad & Bjørke
426 sider

Vi har tidvis hatt stor ståhei og mye leven her på berget rundt både stortingsgarasje og pendlerleiligheter, men stortingspresident Viktor Fløysland topper sine forgjengere med god margin. Vi møter ham først sammen med en blek britisk rødtopp ved navn Cathy, som er mange årskull yngre enn stortingspresidentens 57 vintre, på et hotellrom i San Sebastian, med en metallglinsende dildo slengende mellom dem på lakenet.

I Samsonite-kofferten har Fløysland en bred vifte reseptbelagte medikamenter, som miksepult for egne sinnsstemninger og for å kunne manøvrere seg gjennom stadig mer krevende dager. Alprazolam, kodein og kokain inntas i varierende doser for at stortingspresidenten skal justere inn passelig stemningsleie og pågangsmot, når han skal spille en sentral rolle i kampen mot terrorismen.

Samfunnsburger Øen

Terroristen har stilt som krav at sjakkcomputer er tabu, og at statsmakten må stille med levende mennesker til å tenke ut trekk og flytte brikker. Det naturlige førstevalget, Magnus Carlsen, er på turnering Down Under, og er på toppen av det hele matforgiftet. Innhopperen, den sedate stormesteren Svend Øen, har imidlertid få problemer med matlysten. Beskrivelsen av Norges nest-beste sjakkhjerne er kostelig, der han mellom tanketromlingen og trekkene tørker av dressingen fra to Grand Deluxe Cheese’n’Bacon-burgere på det grønne stolputetrekket.

Men trass i at Norges nummer 2, og verdens sånn cirka nummer 100, har grepet om brikkene, er det umulig å spille et parti uten å ende opp med ofre. Og med 16 egne, sorte brikker er det mange muligheter for falne soldater.

Senker tempoet

I bokas første del er replikkene kjappe, kapitlene korte og effektive, sjakktrekkene og sceneskiftene mange. Mye av dette fungerer bra, men ikke alt: Leseren får tidvis ikke bygget opp tilstrekkelig forhold til alle de potensielle ofrene, som fort ender opp som – ja, nettopp – brikker i spillet, og ikke mennesker av kjøtt og blod. Ei heller klarer forfatteren helt å formidle uhyggen som nødvendigvis måtte ha bredt seg i vårt kongerike hvis noen hadde iscenesatt et slikt vanvittig stunt, direktesendt i media. Det er her bokens siste hoveddel balanserer det hele – uten å røpe handling og snakke for mye verken i kortene eller sjakken. Her senkes tempoet, bildet pensles ut og brikkene faller på plass. I flere partier her viser Johan Høst at han virkelig kan skrive. Blant scenene som stikker seg ut er en ung beilers første visitt til en skikkelig klein og beklemt familiemiddag i en Blommenholm-villa. Den sitter som bare det.

Godt TV?

På mange vis kjører Johan Høst en omvendt versjon av sjakkritualet vi har vent oss til i VM-sendingene gjennom de siste vintrene på NRK: Han begynner med lynsjakken og runder av med den lugnere varianten. Sannelig fungerer det – og enda bedre vil dette kunne fungere som TV-serie. Hva som kan anføres som små riper i lakken på denne krimromanen – litt manglende investeringer i noen partier og noen av de involverte rollefigurene – vil eksempelvis kunne gi et utmerket utgangspunkt for en sesong på Netflix eller HBO, hvor mulighetene til å bygge ut dette er rause.

Det kan fort bli en gyllen bokvår for Høst.

VEBJØRN ROGNE