Revolusjonens barnebarn

SKRIVER MEDRIVENDE OM CUBA: Ståle Wig (foto: Helmann Avelle)

ANMELDT: Møt det nye Cuba. Samme som det gamle Cuba.

«På flyplassen [i Havanna] var det kort vei mellom dem som kom til øya i forelskelse, og de som dro i hjertesorg», skriver Ståle Wig i Havanna taxi.

Det er blitt skrevet mye romantiserende sludder om Cuba opp gjennom årene. Om de varme, livsglade (helst lettkledde) menneskene. Kommunismens solbrune ansikt. Den hete musikken. Gjestfriheten, helsevesenet og hvordan det å komme til Cuba er som å lande i en annen, liksom enklere tid. Om finger’n Fidel Castro i 50 år stakk rett i trynet på supermakten i nord.

«Dra før det er for sent!» har omkvedet vært, så lenge undertegnede kan huske. Reis nå – før Cuba blir akkurat som alle andre steder i verden. Skal vi tro Ståle Wig, har vi fremdeles litt tid på oss.

Medrivende og velskrevet

Ståle Wig bodde i Havanna i 20 måneder mellom 2015 og 2018, hovedsakelig for å skrive en doktoravhandling om markedsreformene på øya. Som god sosialantropolog gjorde han seg til en deltaker i feltarbeidet. Han solgte varer i markedshallene i byen, og investerte i en gammel, hostende Buick som skulle gjøre nytten som drosje.


Ståle Wig:
Havanna taxi – liv og løgn på det nye Cuba
Sakprosa
Kagge
352 sider

Han ble også kjent med menneskene vi følger gjennom denne utmerkede, medrivende og svært velskrevne boken. En av dem er Norjes, en ung og åpent homofil systemkritiker – eller «kontrarevolusjonær» som slike blir hetende på Cuba – og hans kjæreste, Taylor. En annen er Linet, som legger et komplisert, utilfredsstillende kjærlighetsliv bak seg og blir entreprenør i det hun håper skal bli et gryende privat næringsliv. Norjes og Linets venninne Yaima er en tredje, en kunstner og aktivist som også jobber for en ny morgendag. De deltar på konferanser og seminarer, besøker ambassader og redigerer nettsider, og er aktive på sosiale medier. Og så er det Wigs partner i Buicken, Catalina. Eldre og klokere av skade, med en sønn, Omar, som for lengst har gitt opp og emigrert til Europa.

De ser alle et lys i 2014. Fem agenter, Los cinos heros, har sluppet ut av fengsel i USA og er på vei tilbake til Cuba. Barack Obama og Raúl Castro sier at tiden omsider er inne for å normalisere forholdet mellom Cuba og USA. Internett har gjort det lettere å kommunisere og agitere.

Korrupt overvåkningssamfunn

Wigs bok følger disse gjennom årene som kommer. Helt til 11. juli-opprøret i 2021 ebber ut, og triumfen atter en gang erstattes av mer velkjente følelser: Redsel, defaitisme og den paranoiaen som kommer av at folk rent faktisk følger med på deg. Utmattelsen som setter inn da enda et håpefullt rykk blir slått med.

Cuba blir ikke skinnende ny, men forblir et korrupt overvåkningssamfunn der hederlige mennesker må henfalle til småkriminalitet og løgner for å overleve på «knapphetens øy». Myndighetene ombestemmer seg: De vil ikke ha så mye privat næringsliv likevel. Private aktører kan jo legge seg opp penger, og bli brysomme for staten. Du kan fortsatt ikke stole på at det vil renne vann fra springen.

Det er en tornefull reise, der hvert skritt fremover blir betalt med to tilbakeslag. Cuba er et samfunn der historien ikke går fremover, skriver Wig, men i sirkler. Norje, Taylor, Linet og Yaima havner alle i eksistensielle kriser: Skal de bli værende og fortsette kampen for en morgendag som kanskje aldri kommer? Eller skal de kaste inn håndkleet og prøve seg et annet sted? Hvordan skal de leve med hjemlengselen, og skammen ved å ha resignert? Catalina, eldre og mer investert i systemet, blir ensom.

Tragisk brain drain

Wig tegner et bilde av en tragisk brain drain: Øya tappes for unge, intelligente og ikke minst dypt patriotiske mennesker. Den tømmes for brennende hjerter. Dobbelt tragisk er det at den cubanske diasporaen i mange tilfeller må ta til takke med vaskejobber og lite givende jobber i IT-bransjen, og at barna de føder i eksil kanskje aldri vil få se besteforeldrene sine.

Ståle Wig ga ut en uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre i 2014, Seierherren. Undertegnede har ikke lest den, men jeg husker veldig godt en artikkel han skrev om Gahr Støre i Morgenbladet et par år senere, i 2017. Den er noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om vår nåværende statsminister.

I Havanna taxi skriver han som en skjønnlitterær forfatter. Vi er inne i hodene til menneskene det handler om, følger dem gjennom nesten et tiår, og blir forpliktende og inderlig godt kjent med dem. Da boken nærmer seg slutten, og et voldsomt crescendo – orkanen Irma – skyller inn over Havanna, er språket kraftig og billedrikt på en måte vi forbinder med den magiske realismen.

Men Havanna taxi er sakprosa. Og for en prosa.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

40 Delinger