Veldig gode spørsmål

SKRIVER KLART OG UHYRE GODT: Anne Bitsch (foto: Siw Pessar)

ANMELDT: Anne Bitsch undersøker enda et «varslet drap», og utviklingen i norske høyreekstreme miljøer de siste 20-årene.

Anne Bitsch’ Brorskapet – en historie om drapet på Benjamin Hermansen vakte berettiget oppsikt i 2021. Boken var det tittelen lovte: En historie om Benjamin Hermansen og de som drepte ham 26. januar 2001 på Holmlia i Oslo. Men den var også noe mer. Nærmere bestemt en kartlegging av det høyreekstreme miljøet i Norge i årene som ledet opp til drapet. Et drap, argumenterte Bitsch, som var varslet. Noe vi burde sett komme.

Brorskapet – en historie om drapet på Benjamin Hermansen er på de fleste måter en direkte oppfølger. Rammen rundt er rettssaken mot Philip Manshaus i Asker og Bærum tingrett i 2020, som forfatteren bevitnet (riktignok via en videolenke). Men vi snakker nok en gang om en bok med langt høyere ambisjoner enn å være en «dagbok» fra en rettsprosess. Forfatteren ønsker å redegjøre for utviklingen i norsk og internasjonal høyreekstrem ideologi de siste 20 årene, og observasjonene fra rettssaken, som sannelig er interessante nok i seg selv, blir utgangspunkt for en rekke drøftinger om alt fra ytringsklima til «ondskapens banalitet». Det er blitt en enormt perspektivrik bok, skrevet i en essayistisk stil som hele veien er spørrende og utforskende.

Ensom ulv har også flokk

Noe av det Bitsch gjør, er å sette spørsmålstegn ved en serie oppfatninger og «narrativer» vi har en tendens til å lene oss på når «ufattelige» hendelser skjer.  Vi er alle blitt kjent med soloterroristen og «den ensomme ulven», for eksempel, isolert og blek i fra lyset fra dataskjermen. Han er en nyttig arketyp, egnet til å «forklare» hvordan lynet plutselig slo ned fra det alle anså var en klar himmel. Men også den ensomme ulven har en flokk. Og er det virkelig slik at et par år med selvstudier på høyreekstreme nettfora – en «kortvarig og dramatisk personlighetsendring» – kan utløse handlinger som de Philip Manshaus begikk?


Anne Bitsch:
Den norske skyld – en beretning fra rettssaken mot Philip Manshaus
Sakprosa
Res Publica
278 sider

Må vi ikke også se på hvilke behov ideologien fyller hos de som forsvinner i kaninhullet? I hvilken grad gjorde Manshaus’ oppvekst ham disponert for dette tankegodset? Bitsch’ viser til forskning som kan fortelle oss at et overveldende flertall av menneskene som trekkes mot høyreekstreme miljøer og ideologier, har hatt vanskelige oppvekstvilkår. Det er ikke spesielt vanskelig å forestille seg at Manshaus, som mistet moren i selvmord da han var fire år gammel, var traumatisert. Forholdet til faren ble aldri så nært og godt som gutten ønsket og trengte.

Bitsch’ finner noe interessant i emo-miljøet Manshaus i en kort periode tilhørte på Oslo S: «Jeg er ikke lenger så overbevist om at Philip Manshaus’ reise mot drap og terror begynte med [YouTuberen] PewDiePie eller blant høyreekstremistene på 4chan og 8chan, selv om han liker å fremstille det sånn. Kanskje var det heller slik at emomiljøet var første steg i en prosess der han eksternaliserte sin indre smerte, først ved å delta i en subkultur som dyrket selvmord, selvskading og depresjon, og så ved gradvis å rette det destruktive utover før den fant et hjem i rasismen og den militante nasjonalismen».

Sinte unge menn

Den norske skyld dreier seg på ingen måte bare om psykologien. Den handler også i høyeste grad om de mulige sammenhengene mellom det offentlige ordskiftet og hva det er de skadde unge mennene som «bikker», bikker . Hvor mye kan spores tilbake til «den nye tidsregningen» som startet 11. september 2001, og de islamske terrorangrepene som preget midten av 2010-tallet spesielt? Hvor mye springer ut av den tiltagende hardheten i den offentlige samtalen i kjølvannet av disse, og polariseringen i politikken?

Har vi, i vår iver etter å se trollet sprekke i sola, latt rasismen bli husvarm? Hva har skjedd når Sylvi Listhaug kan be oss like og dele en Facebook-post der hun anklager Arbeiderpartiet for å sette hensynet til terrorister høyere enn den nasjonale sikkerheten, og må vade gjennom et blomsterhav da hun må gå av?

Bitch tenker videre høyt om hvorvidt de sinte unge mennene er et symptom på en krise i maskuliniteten, og viser blant annet til jødehatets «comeback» i den høyreekstreme tankeverdenen. Der holdes ofte jødene ansvarlige for selve moderniteten, med alt den fører med seg av urbanisme, feminisme, kapitalisme, konsumerisme og andre tendenser som virker fremmedgjørende på unge menn som nærer en nostalgisk lengsel tilbake til en forgangen «enklere tid», da far (han igjen) var familiens ubestridte overhode og mannen dyrket jorda og dro på jakt.

Med dype røtter

At dette støvete tankegodset har fått en ny vår på den ytterliggående høyresiden, gjør det presserende å stille spørsmålet, som Bitsch gjorde i Brorskapet og gjør igjen her: Hvor mye mening gir det å snakke om at Norge «tapte uskylden» 26. januar 2001 eller 22. juli 2011, når vi vet at tankegodset har dype røtter?

Så må det ikke glemmes at Den norske synd, som undertittelen sier, også er en beretning om selve rettssaken. Forfatteren må med fortvilelse konstatere at denne i stor grad «dreier seg om å få rett, ikke om å avdekke hva som er sant», og må i stedet lete etter innsikt i «observandens» opptreden, talemåte og ansiktsmimikk (han fikler mye med bukselinningen).

Hjerteskjærende

De kanskje sterkeste passasjene handler om rettssaken som en «teaterforestilling», der deltakerne spiller sine roller og «hovedrolleinnehaveren», i dette tilfellet Philip Manshaus, får full tilgang til scenen. Han evnet ikke å gjøre stort av sin tid i søkelyset, skal vi tro Bitsch. Manshaus fremsto som en «høyreekstrem sitatmaskin», en lite belest sådan, med et liksom-overbærende smil og en arkaisk måte å ordlegge seg på som fikk ham til å se og høres latterlig ut.

Det som gjør disse avsnittene så hjerteskjærende, er ofrene, menneskene som mister eierskap til saken og blir statister i en forestilling som totalt domineres av gjerningsmannen. Familien, som har «mistet to barn». Mennene fra moskeen Manshaus gikk til angrep på, som selvfølgelig er traumatiserte som følge av opplevelsen. Mest av alt gjelder det søsteren Manshaus drepte, Johanne. Bitsch skriver: «Den mest forsvarsløse var Johanne, hun som reelt sett er sakens hovedperson, men som har vært nesten usynlig her i retten av den enkle grunn at broren utslettet hennes væren».

Uhyre godt

Hvert kapittel – ja, hver side – i Den norske synd sparker opp perspektiver (inkludert kapittelet som redegjør for metode). Du trenger ikke følge Bitsch i ett og alt for å få stort utbytte av å lese: Forfatteren spør mer enn hun svarer. Lekmenn og ikke-akademikere har ingen grunn til å skygge unna. Anne Bitsch skriver klart og uhyre godt.

Det er kanskje absurd å bruke et begrep fra triviallitteraturen i en omtale av viktig bok om noe så alvorlig høyreekstrem terror. Men faktum er at Den norske synd er vanskelig å legge fra seg.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

0 Delinger