Kjærstad reflekterer og reagerer

MED NYSGJERRIG BLIKK PÅ LITTERATUREN: Jan Kjærstad. (foto: Fartein Rudjord)

ANMELDT: Jan Kjærstad kaster et interessant lys på dagens tidsånd.

I sin nye essaysamling Menneskets bølger skriver Jan Kjærstad om litterære forbilder, skjulte perler, norsk kulturpolitikk, egen skriveprosess og mye annet. Men uansett hvilket tema han belyser, så kommer hans kjærlighet til det skrevne ord klart fram.

Ikke minst preger dette det 60 sider lange essayet om Virginia Woolf som innleder Kjærstads nye bok. Det er like fascinerende som fornøyelig og berikende å lese om Kjærstads møte med Woolfs roman Bølgene. Der han i tenårene ga opp etter blott 40 sider og var på nippet til å kaste boka i søpla, men hvor noe holdt ham igjen. Og bra var det, for siden har han hentet fram romanen fire nye ganger, og hver gang har han oppdaget helt nye sider ved Bølgene.


Jan Kjærstad:
Menneskets bølger
Essays
Aschehoug
272 sider

Dette illustrerer Kjærstads nysgjerrige blikk på litteratur, og i essayet deler han raust med seg av refleksjoner rundt eget forfatterskap og hva som har inspirert ham og hvordan. «Jeg vet ikke i hvor stor grad The Waves bidro, men det var denne sommeren hele mitt menneskesyn begynte å endre seg – eller bedre: bli utvidet» sammenfatter han opplevelsen av å lese Woolf-romanen for femte gang.

Mens Kjærstads har lest Bølgene flere ganger, må jeg bare innrømme at jeg ikke har lest den i det hele tatt. Det innebærer at jeg under lesinga av essayet innimellom kunne føle meg litt på utsida, men for det meste likevel godt på innsida, der Kjærstads kjærlighet til boka smitter og sprer entusiasme og leselyst.

Kjærstads Corner

Foruten Woolf-essayet består Menneskets bølger av fire bolker med til sammen 26 essayer/artikler/betraktninger. Disse kan utmerket godt leses uavhengig av hverandre, men som samlet gir et godt bilde av den (vi må vel kunne si) litt nerdete og meget kunnskapsrike forfatteren.

Dette preger også den bolken han har kalt Kjærstads Corner, der forfatteren har samlet noen betraktninger rundt blant annet romanens rolle, kritikerens virke og forfatterens skjebne. Blant de mer sjarmerende og entusiastiske betraktningene er der han slår et slag for litteraturens skjulte perler. Bøker som ikke blir omfavnet verken av samtidens kritikere eller lesere, og som har strak kurs for de glemtes dal. Men som på veien mot den evige fortapelse likevel kan støte på en leser som der og da «føler noe» som griper tak og ikke vil slippe. Og som på sikt kan gi den aktuelle boka et forlenget liv med flere lesere.

«Jeg ser for meg at vi i de neste årene får se en forbløffende renessanse for den typen litteratur jeg har beskrevet her: perler av det annerledes slaget», skriver Kjærstad som mener at bokhandler og bibliotek burde gi slike «skjulte perler» en framtredende, godt synlig plass i sine lokaler.

Det er lett å føle sympati for Kjærstads forslag, men dessverre litt vanskeligere å dele hans optimisme.

Kronikker og kommentarer

I boka er det også funnet plass til noen kronikker og artikler som tidligere har stått på trykk i en eller annen norsk avis. Et par av disse kommentarene er så pass nært knyttet opp til en flere år gammel spesifikk situasjon, at de oppleves som noe utdatert og uinteressante, selv om tankegodset Kjærstad kommer med i og for seg fortsatt har relevans.

En kronikk det bølget litt rundt da den kom, er den hvor han kritiserer Norges økonomiske storsatsing som (stormannsgalt) gjesteland på bokmessen i Frankfurt 2019. Der stiller han spørsmål ved den norske bokbransjes store optimisme med hensyn til langtidseffekten av satsinga – et spørsmål vel tida snart bør være moden for å se nærmere på!

Virkelighetslitteraturens sterke stilling i dagens bok-Norge sikrer samtidig at hans innlegg i etikkdebatten i Aftenposten i 2016 oppleves som like relevant i dag. Hva har en forfatter lov å gjøre, spør Kjærstad og polemiserer mot kolleger som svarer «alt», der de gjemmer seg bak den kunstneriske frihetens skjold. Eller slik han selv beskriver stemningen: «Ingenting kan stoppe oss. Minst av alt den etikk som gjelder for alle andre. Jeg er kunstner, for faen. Få meg på!»

Blyantens velsignelse

Kontrastene som preger forfatterens eget virke illustreres også av hans samtidige omfavnelse av moderne teknologi og gamle tradisjoner. På den ene sida var han svært tidlig ute, og leverte manus til sin 1984-roman Homo Falsus på en floppy disk forlaget ikke visste hvordan de skulle håndtere. På den annen side bruker han flere sider på en lyrisk kjærlighetserklæring til den gamle blyanten som han fortsatt er flittig bruker av, i en skriveprosess der han prøver å få de to verdener til å møtes og gå i tospann.

Og forhåpentligvis føre fram til en vellykket samtidsroman?

Et verk som ifølge Jan Kjærstad ikke bekrefter samtiden, men bryter med den. «Det handler om å skrive mot eller utenfor tidsånden» sammenfatter forfatteren som gjennom sine refleksjoner i Menneskets bølger kaster et interessant lys på dagens tidsånd.

LEIF GJERSTAD

 

0 Delinger