Tiltro til kulturministeren

Kristin Hauge (foto: Egil Rasmussen Korsager)

LUKE 21: Kristin Hauge med en innholdsrik karrière fra utenrikstjenesten og Norad, debuterte i fjor med novellesamlingen "Tiggerne". I år utkom romanen "Ritualer", også denne på Vigmostad & Bjørke. Begge bøkene har blitt møtt med meget gode tilbakemeldinger fra kritikerkorpset. 

– Hvor tilbringer du jula i år?

– Jeg har familien min i Oslo så jeg pleier å holde meg her, i år skal jeg til broren min og hans familie på Holmlia på julaften ellers blir det litt middager og sosiale samlinger hist og her, med nærmeste familie og venner og bekjente.

– Det blir ikke jul uten…

– Jeg er egentlig ikke så bundet av tradisjoner eller ritualer (selv om min roman fra i år heter Ritualer), og ikke liker jeg vinter heller, så egentlig kunne jeg tenkt meg å reise til et varmere og snøfritt sted hvor julen var nærmest usynlig. Etter hvert som jeg har flere juler bak meg enn foran meg, så er det samværet med venner og familie jeg setter mest pris på. Jeg er glad i klassisk musikk i høytidene, slike tider er motsetningsfulle, fylt av både glede og vemod samtidig. Jeg er sekulær, men veldig glad i sakral musikk, ikke minst når det er jul og påske, så Bachs Juleoriatoriet er helt nødvendig, og gjerne annen klassisk musikk også som Händels Messias. Og It`s snowing on my piano med Bugge Wesseltoft er blitt en klassiker. Jeg er også glad i julerøkelse og blomster. Hadde julejobb i en blomsterbutikk en gang som student, så det er en lukt som minner meg om jul.

– Hva har vært årets store leseropplevelse for deg?

– Jeg tror jeg må si at årets leseopplevelse var Drømmefakultetet av Sara Stridsberg som jeg endelig fikk lest (på papir). Jeg liker veldig godt hvordan hun klarer å bruke det dokumentariske og det skjønnlitterære sammen på en så spennende måte.

Jeg kunne også nevnt Rachel Cusk som en forfatter jeg har hatt stor glede av å lese, også i år, og ikke minst min redaktør, forfatter Tirill Broch Aakre, sin vakre og vonde bok Mødre og døtre.

– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?

– Jeg tror jeg vil hente frem avdøde Paula Fox, og den ganske tynne boken hennes Desperate Characters, som ble relansert med et veldig interessant forord av Jonathan Franzen for noen år siden. Hun har fascinert meg dypt, særlig at forfatterskapet hennes i stor grad nærmest ble oversett og glemt. Samlaget har stått for oversettelsen av flere av hennes bøker til norsk.

Ellers er jeg veldig glad i Atiq Rahimi, en afghansk forfatter bosatt i Paris, og særlig hans roman Earth and Ashes (oversatt til norsk av Aschehoug, Aske og Jord). En vidunderlig liten bok om en bestefar og hans barnebarn, som kan leses igjen og igjen. Jeg gråt da jeg leste den første gang.

Leila Aboulela er ikke utgitt på norsk, men jeg ville gjerne gitt hennes debutbok The Minaret i gave. Den handler om en velstående og sekulær familie i Khartoum og særlig om den unge datteren, som må flytte i politisk eksil til England og ender med å bli svært religiøs. I dagens turbulente situasjon i Sudan, og med alle immigranter som må venne seg til en ny tilværelse langt hjemmefra, er den interessant og relevant lesning.

– Beste julegaven du noensinne har fått?

– Det jeg virkelig elsket som barn var å lese, så jeg ønsket meg alltid bøker, og pleide å sitte med nesa i en bok i alle ferier. Jeg er også vokst opp i et hjem med masse bøker og foreldre som var veldig opptatt av litteratur, så det har formet meg som menneske. Det morsomste julekortet jeg har fått var fra en av sjåførene på ambassaden i Kabul som gratulerte meg med bursdagen til Moses.

– Hvis du skulle velge en i bokbransjen til å være julenisse – hvem ville du valgt – og hvorfor?

– Det måtte bli kulturministeren Trine Skei Grande, jeg vet hun er interessert i litteraturens vilkår og jeg har stort tiltro til henne.

– Det var et sjokk å debutere (novellesamlingen Tiggerne i 2018) og ikke bli anmeldt på lang tid, og sende venner og bekjente på leting etter boken i bokhandlene, og jeg oppdaget hvor mye jeg ikke visste om bokbransjen. Jeg ble bedt om å skrive en kronikk i Bergens Tidende om å være debutant, som jeg kalte «Beretning om en varslet drukning» i september 2018, heldigvis har jeg klart å holde hodet over vannet så langt og jeg fikk mange gode anmeldelser for Tiggerne, og også for romanen Ritualer som kom i år. Samtidig er det jo nesten et mirakel å få lov til å debutere og gi ut flere bøker, og ha et etablert forlag i ryggen som tror på meg, så til tross for bransjens utfordringer er jeg veldig stolt og takknemlig.

– Har du et nyttårsønske på vegne av bransjen?

– Jeg tror jeg vil sende en hilsen til alle oversetterne som bringer litteratur fra alle kanter av verden frem til oss lesere i nord. Det finnes så mye litteratur, også fra vår nære samtid, fra andre land og verdensdeler for eksempel, og særlig utenfor den engelske språksfæren, som aldri kommer frem til oss som lesere uten oversettere. Det er en utfordring for litteraturen i et lite land som Norge hvis (også) den blir for navlebeskuende.

– Snakkisen i litteraturfeltet i 2020.

– Mitt inntrykk er at det kryr av mennesker som er opptatt av kultur og litteratur, så jeg er behersket optimistisk når det gjelder bokens fremtid, men det er selvsagt mange utfordringer knyttet til det økonomiske og produksjonsmessige. Ja, vi trenger flere lesere, men noen må jo ha råd til å skrive bøkene også! At medianinntekten for en norsk forfatter er 130.000 kr er et stort tankekors og dilemma. Årsaken til at samfunnet må fortsette å støtte områder som eks. kultur og forskning er markedssvikt, den samfunnsøkonomiske nytten er større enn det kommersielle potensialet, derfor må staten inn. Snakkisen fremover blir vel (fortsatt) økonomiske forhold, ikke minst når det gjelder den digitale utviklingen. Er nettopp blitt medlem i Forfatterforeningen, så jeg stoler på at de fortsetter å jobbe for forfatternes interesser.

– Under pleddet:

– Det må bli kanefart og karsk med Anne B Ragde, har aldri vært med på kanefart, har vel knapt smakt karsk, men Anne B Ragde virker som en morsom og klok person med et imponerende langt og spennende forfatterliv bak seg.

Les også: 

LUKE 1: Ole Robert Sunde: – Ekstrem dumhet og dårlig smak

LUKE 2: Shazia Majid: – Mangfold må bli bransje-snakkis

LUKE 3: Ken André Ottesen: – Jeg er fra Toten – karsk og kanefart any time!

LUKE 4: Helene Flood: – Les mer, scroll mindre!

LUKE 5: Arne Svingen: – Dette bør bransjen IKKE gjøre 

LUKE 6: Mari Andreassen: – Håper Tromsø-bølgen blir nordnorsk skjelv

LUKE 7: Martin Ernstsen: – Kjøp inn flere tegneserier

LUKE 8: Unni Lindell: – Mitt største kulturøyeblikk

LUKE 9: Halldór Gudmundsson: – Norske forfattere må hentes hjem

LUKE 10: Ane Barmen: – Hylgrein av Vesaas på t-bane

LUKE 11: Per Petterson: – Ønska meg Strindberg til jul

LUKE 12: Nina Lykke: – Forfattere må ha mer digibetalt

LUKE 13: Carina Elisabeth Beddari: – Legg ned festivaler og litteraturhus

LUKE 14: Else Kåss Furuseth: – 2020 blir et knallår for den erotiske litteraturen

LUKE 15: Torgrim Eggen: – For liten bransje, for mange titler

LUKE 16: Anne Sverdrup-Thygeson: – Håper en miljøbok snur alt i 2020

LUKE 17: Vibeke Røgler: – Lesekiosk blir snakkis og årets nyord

LUKE 18: Nilas Johnsen: – Papir er fortsatt best

LUKE 19: Marit Eikeo: – Gir lyrikk i julegave

LUKE 20: Taran L. Bjørnstad: – Vi trenger noen blåruss på vår side

155 Delinger