LUKE 6: Novelledebutant Mari Andreassen ble Bragepris-nominert på første forsøk og hun og familien får jula rett i fanget, fiks ferdig.
Novellesamlingen Hvor lenge varer vi kom på Cappelen Damm i høst og ble godt mottatt av kritikerne, også i BOK365. Den tidligere skriveskoleeleven Mari Andreassen planlegger neste bok.
– Hvor tilbringer du jula i år, Mari Andreassen?
– I år tilbringes den i Tromsø, hjemme hos mine foreldre. Der får du en juleøl stukket inn i handa før du har fått av deg ytterskoene i entreen. Foreldrene mine oppvarter og underholder, det er klassikere på tv, ribbe i ovnen og opprede gjestesenger (selv om vi bor 14 minutter unna) Vi er annethvert år hos mine, og annet hvert år hos mine svigerforeldre som er helt likedan. Jeg kommer alltid til å si et høyt og hellig JA TAKK ALT, så lenge de vil lage jul for oss. Det er luksushotell og gourmetrestaurant og barnepark på en gang.
– Det blir ikke jul uten … hva?
– Lammerull. Sånn som jeg lager den. (Samboeren min lager sånn slankerull, kjemisk rensket for fett. Det er ikke ok.)
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Tvillingenes dagbok av Agota Kristof. Den satte i lenge etterpå.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Oi, nå må jeg være forsiktig så jeg ikke røper hvem som får hva, men i år gir jeg blant annet bort Elven av Anna Fiske, Gledens kunst av Goliarda Sapienza, og denne perlen: Deilig er jorden av Helge Skodvin og Frode Grytten.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– En jul jeg var tidlig i tenårene, og hadde begynt og stæsje rommet mitt med alskens dill, kom jeg over et speil på en julemesse. Det var laget av drivved, malt med lasert blåmaling og dekorert med knust glass rundt rammen. Det var i det hele tatt et ganske arty 90-talls- håndverk. Jeg ble forelska i det speilet, men det var for dyrt. Da jeg plutselig pakka det opp på julaften, hulket jeg ukontrollert av lykke (pappa hadde sneket seg tilbake på messa og kjøpt det til meg) Speilet hang som et gudebilde på rommet mitt fram til jeg flytta ut. I dag har noen pillet av glassbitene, malt det hvitt og hengt det opp på hyttedoen.
– Hvis du skulle invitere en i bokbransjen til å være julenisse – hvem ville du valgt (og hvorfor)?
– Egentlig ville jeg slått et slag for en kvinnelig nisse, men det er litt vanskelig når vi har Erlend Loe. Han har skjegget- og evnen til å slå over til det litt naive språket. En vinner.
– Har du et nyttårsønske på vegne av bokbransjen?
– Håper kanskje at media kan se mer mot debutantene, og prioritere å anmelde dem i større grad. Jeg har selv vært heldig og blitt lagt merke til med debutboken min, og vet hvor mye det betyr for motivasjonen til å jobbe videre. I tillegg til et håp om generelt mer litteraturkritikk, spesielt i min landsdel, der disse tingene nærmest er lagt død.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2020?
– Jeg er ikke så drevet på spåing, men hvis jeg skulle håpe, så har jeg flere venner og kolleger i Tromsø som er i sluttfasen av hver sine romanprosjekter (som jeg har vært så heldig å fått lese) Alle store og risikofylte prosjekter, som på hver sin måte tangerer nordnorske liv og omgivelser. 2019 var et godt litteraturår for Tromsø, det ble snakket om en Tromsø-bølge. I 2020 håper jeg alle de nye prosjektene kommer ut – samtidig, og skaper ett nordnorsk skjelv!
– Under pleddet med Petter Stordalen, god bok og rødvin – eller kanefart og karsk med Anne B. Ragde?
– Kanefart og karsk med Anne B. Ragde? Hoho, det hadde vært artig. Jeg er med så fremt BOK365 stiller med en HMS-ansvarlig for det hele.
LUKE 1: Ole Robert Sunde: – Ekstrem dumhet og dårlig smak
LUKE 2: Shazia Majid: – Mangfold må bli bransje-snakkis
LUKE 3: Ken André Ottesen: – Jeg er fra Toten – karsk og kanefart any time!
LUKE 4: Helene Flood: – Les mer, scroll mindre!
LUKE 5: Arne Svingen: – Dette bør bransjen IKKE gjøre
