– Øk støtten til essayistikken

I MAROKKO: Vagantredaktør Audun Lindholm. Foto: Susanne Christensen

LUKE 23: Ikke uventet er det essayistikken og tidsskriftene som opptar Audun Lindholm, redaktør i Vagant. Etter harde tørner i høst, feirer han jul i Marokko.

Vagant og andre tidsskrifter har kjempet en durabelig kamp for støtte og økonomisk forutsigbarhet i år også.

– Hvor tilbringer du jula i år, Audun Lindholm?  

– I den marokkanske kystbyen Essaouira. Her er planen å sitte på et solfylt tak og lese fra morgenen av, før jeg ved lunsjtider drar ned til stranda og handler fisk og til torget for å prute på prisen for tomater; en fin måte å holde ved like evnen til å telle på fransk. Jeg håper å kunne gå tidlig til sengs, selv om nattevakten og verdensborgeren Pål Norheim en gang tipset min reisekompanjong Susanne Christensen og meg om en bakgate der man kan få kjøpt vin.

– Det blir ikke jul uten … hva?

En bunke aviser, tidsskrifter og bøker. De fleste av de 33 årene som har gått siden jeg lærte å lese, har jeg feiret jul som enebarn med eldre slektninger. Det har gitt mye tid til lesing. De senere årene har jeg selv vært vert for julefeiringen, men ikke helt klart å legge av meg julevanen med å ligge langstrakt og lese, så måltidene er gjerne blitt servert litt senere enn hva krigsgenerasjonen har hatt som standard.

– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?

– Her forleden plukket jeg ut av hylla Georg Brandes Hovedstrømninger, i forbindelse med at den er utkommet i en ny, tekstkritisk utgave på nett. Min trykte utgave (Gyldendalske boghandels forlag) er fra 1900. Brandes’ tro på litteraturens evne til å oppfange tidens brytninger, og selv endre idédebatten, er uforlignelig, og stilen hans så energisk at man får følelsen av å være med på noe avgjørende. Hovedstrømninger -bindene er øyneåpnende også i dag. Den norske medievirkeligheten gir ofte inntrykk av at verdensbildene våre er felles og statiske, men ved inngangen til år 2020 forekommer det meg at alt er på gli igjen, fra geopolitikkens maktbalanse til utviklingen innen kunstig intelligens, fra bioteknologiens muligheter til hvordan samfunnene våre ser på naturressurser. Å lese Brandes er en god påminnelse om at å lese litteratur kan være å åpne bevisstheten for tidens vesentlige spørsmål.

– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?

– Det er noen år siden jeg har hatt råd til å gi bort nye bøker, men hadde jeg kunnet, ville jeg ha gitt bort Lars Peder Kallar Devolds oversettelse fra kinesisk av science fiction-forfatteren Cixin Lius roman Trelegemeproblemet (Kagge). Morgendagens verden blir formet i Kina, og det er ikke tilfeldig at regimet har investert voldsomt i å øke interessen for fremtidsfiksjoner. Klodens videre liv er også tema for Anders Dunkers samtalebok Gjenoppdagelsen av jorden (Spartacus), der noen av dagens fremste tenkere deltar; en opplagt gave til glupingene blant oss. Resten av gavene ville jeg ha bestilt fra det danske Forlaget Virkelig, som utgir bøker i lite format, med hovedvekt på sjangre som notater og fragmenter. Da jeg studerte katalogen deres under årets Bergen Art Book Fair i november, kjente jeg at det kriblet i entusiasmen for godt typografisk arbeid og skikkelig bokhåndverk, som blir sørgelig understimulert i møte med de store norske forlagenes utgivelser – med unntak for barnebøkene.

– Beste julegaven du noensinne har fått?

– Jeg burde kanskje ha svart den komplette På sporet av den tapte tid (Gyldendal Norsk Forlag) eller den amerikanske kritikeren F.R. Leavis samlede verker (Harcourt Brace) – begge julegaver jeg har satt stor pris på. Men jeg må være ærlig og si at fjorårets gave fra en god venninne, en reise til Nord-Afrika, rager som den viktigste merkesteinen akkurat nå. Den reisen kom til riktig tid. Å åpne en bok kan utvilsomt være som å utsettes for et væromslag, men et faktisk væromslag gjør nytten litt mer direkte.

 – Hvis du skulle invitere en i bokbransjen til å være julenisse – hvem ville du valgt, og hvorfor?

– Hvor begynner og stopper bokbransjen? Jeg ville ha invitert Nana Rise-Lynum, styreleder i Norsk tidsskriftforening. Så kunne hun ha delt ut en salig blanding av norske tidsskrifter, fra Agora og Arr til Syn og segn og Vinduet. Disse tidsskriftene er arvesølvet i den norske litterære kulturen; Edda– og Samtiden-grunnlegger Gerhard Gran burde være like kjent som Gyldendals Harald Grieg. Selv ville jeg ikke hatt noe i mot å pakke opp nyeste utgave av Nanas eget blad, Norsk Barneblad, der jeg hadde min aller første tekst på trykk.

– Har du et nyttårsønske på vegne av bokbransjen?

– En økonomisk anerkjennelse av at den norske essayistiske tradisjonen er usedvanlig sterk, og har formet noen av det norske språkfellesskapets viktigste forfattere, som Øyvind Rimbereid, Pål Norheim, Karl Ove Knausgård og Anne Helene Guddal, og våre mest lesverdige kritikere, fra Henning Hagerup via Odd W. Surén til Susanne Christensen. Essayistikken fortjener å løftes frem gjennom både innkjøpsordningen – om man så rubriserer den som sakprosa eller som en skjønnlitterær sjanger – og økt støtte til tidsskriftene, som jo er essayistenes arena. Essayistikken er en av de mest betydelige delene av den litterære offentligheten, men samtidig en av de mest underbelyste; av en eller annen grunn blir den først sett når forfatterne samler essayene sine i bøker, som f.eks. Ida Lødemel Tvedt gjorde i år, med den sterkt vitaliserende Marianegropen.

– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2020?

– Som en annen Balzac-figur har jeg gått gjennom en grundig desillusjonerende prosess av å komme som idealist inn i litteraturen og så erfare hvordan sakene faktisk foregår, både i aviser og forlag. Men av en eller annen grunn er jeg fortsatt optimist. Så jeg vil si: Jeg håper på en romandebutant som evner å omkalfatre det norske selvbildet, eller hvorfor ikke en utenlandsk filosof som blir en forbilledlig oversettelse til del, og dermed utvider ordforrådet vårt og forestillingskraften vår.

– Under pleddet med Petter Stordalen, god bok og rødvin – eller kanefart og karsk med Anne B. Ragde?

 – Jeg har bare vært på kanefart én gang, i et vinterkaldt Røros, og gjentar gjerne den turen. Helst uten bok, men tykke pledd trengs. Jeg sier ikke nei takk til verken karsk eller rødvin, og er villig til å prate med hvem som helst.

LUKE 1: Ole Robert Sunde: – Ekstrem dumhet og dårlig smak

LUKE 2: Shazia Majid: – Mangfold må bli bransje-snakkis

LUKE 3: Ken André Ottesen: – Jeg er fra Toten – karsk og kanefart any time!

LUKE 4: Helene Flood: – Les mer, scroll mindre!

LUKE 5: Arne Svingen: – Dette bør bransjen IKKE gjøre 

LUKE 6: Mari Andreassen: – Håper Tromsø-bølgen blir nordnorsk skjelv

LUKE 7: Martin Ernstsen: – Kjøp inn flere tegneserier

LUKE 8: Unni Lindell: – Mitt største kulturøyeblikk

LUKE 9: Halldór Gudmundsson: – Norske forfattere må hentes hjem

LUKE 10: Ane Barmen: – Hylgrein av Vesaas på t-bane

LUKE 11: Per Petterson: – Ønska meg Strindberg til jul

LUKE 12: Nina Lykke: – Forfattere må ha mer digibetalt

LUKE 13: Carina Elisabeth Beddari: – Legg ned festivaler og litteraturhus

LUKE 14: Else Kåss Furuseth: – 2020 blir et knallår for den erotiske litteraturen

LUKE 15: Torgrim Eggen: – For liten bransje, for mange titler

LUKE 16: Anne Sverdrup-Thygeson: – Håper en miljøbok snur alt i 2020

LUKE 17: Vibeke Røgler: – Lesekiosk blir snakkis og årets nyord

LUKE 18: Nilas Johnsen: – Papir er fortsatt best

LUKE 19: Marit Eikeo: – Gir lyrikk i julegave

LUKE 20: Taran L. Bjørnstad: – Vi trenger noen blåruss på vår side

LUKE 21: Kristin Hauge: Tiltro til kulturministeren

LUKE 22: Veronica Melå: – Ta vare på det å lese sakte og taktilt

 

84 Delinger