Radikal, relevant og litterært mesterlig

ÅRETS SISTE FRAMSNAKKER: Annette Orre (foto: Olav Fjellvang-Orre)

FRAMSNAKKING: I dag handler det om en helt spesiell novelle.

Vår Framsnakker-spalte er ved veis ende for i år. I denne spalten har vi utfordret en rekke forlagsfolk til A) å løfte frem en bok fra eget forlag (og kun én) som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag. I dag runder Aschehoug-redaktør Annette Orre av årets stafett, bare timer før julen ringes inn.

Ekstremt stolte

– Jeg vil gjerne framsnakke noen av litteraturverdenen aller største: Toni Morrison, Zadie Smith og Marilynne Robinson, og får frysninger på ryggen bare av å nevne disse i samme setning, forteller Annette Orre. – At alle tre dukker opp i samme norske oversatthøst burde ført til forsideoppslag i pressen og dansing i gatene, spør du meg.  Nobelprisvinner Toni Morrison skrev en eneste novelle, Resitativ, i løpet av sitt forfatterskap. I høst, førti år senere, ble den for første gang utgitt i norsk oversettelse, sammen med et nyskrevet essay av Zadie Smith. Det handler om Twyla og Roberta møtes på barnehjem. Som lesere får vi vite at en av de to er svart, den andre hvit, men novellen identifiserer aldri hvem er hvem. Og etter hvert som leseren tror hun vet, ombestemmer seg og ombestemmer seg en gang til, synliggjør Morrison gradvis hva hver enkelt av oss tar med oss av tolkninger, fordommer og blindflekker inn i teksten. Selv omtalte Morrison Resitativ som et litterært eksperiment, der leseren er forsøksobjektet. Og jeg er helt enig med Zadie Smith, når hun hevder i sitt briljante essay at novellen er «like radikal, relevant og litterært mesterlig i dag, som da den ble skrevet for nesten 40 år siden». Her på Aschehoug er vi ekstremt stolte over å få utgi disse to tekstene i Bodil Engen og Marjam Idriss sterke oversettelser.

Sval sensualitet

For å finne anbefalingen fra et annet forlag, tar Orre turen fra Sehesteds plass og bort til Akersgata og fisker frem Hjem (Cappelen Damm) av Marilynne Robinson, oversatt av Ingrid Haug.

– Jeg heier på Marilynne Robinson hvert eneste år når Nobelprisen skal deles ut, og mener at det er en begivenhet når hun en sjelden gang utgir en roman. Forfatteren skildrer tilsynelatende unnselige mennesker i Midtvesten med et nesten uutholdelig nådeløst blikk for deres (eller snarere våre alles) feil og tilkortkommenheter. Samtidig finnes det alltid mulighet for tilgivelse og uventet godhet i Robinsons fortellinger. Både dagens og gårsdagens USA, og alt menneskelig, fremstår litt klarere og skarpere når man leser Robinson. Og som hun skriver! Usentimentalt og stødig, men med en slags en slags sval sensualitet i detaljer og naturskildringer som også er med på å gjøre dette til stor litteratur.

 

Se også våre øvrige framsnakkere:

Anitra Figenschou, Figenschou forlag: Startskudd med data og dikt

Marius Hjeldnes, Spartacus: Kollaps og traumer

Helle Sommerfelt, Dreyers: Ny støy og gammel visdom

Per Arne Drangsholt, Saga Bok: Sagakonger og familiefeider

Malene Vilnes, Frisk forlag: Skeiv anbefaling

Håkon Strand, Strand forlag: To sterke historier

Gerd Johnsen, Res Publica: Coffee table for arbeidsfolk

Anja Gustavson, Kagge forlag: River i hjertet

Christian Kjelstrup, Vigmostad & Bjørke: Supertruse, turbodass og Pessoa

Marie Lexow, Memo forlag: Ga meg mange aha-opplevelser

Johanna Birkeland, Bonnier: Deilig irriterende og sta

Mattis Øybø, Tiden: Formsikker debutant

Kristin Tinmannsvik, Solum Bokvennen: Full av humor og varme

Victoria Jelsø Selbæk, Gyldendal: Blant selvopptatte forfatterdivaer

Camilla Mangelrød, Cappelen Damm: Om naturlengsel og naturtap

Camilla Brønnich Eikeland, Vigmostad & Bjørke: Blir stemoderlig behandlet