BOK365s sommeranbefalinger

NOEN AV VÅR-FAVORITTENE: (ø.f.v) Christoffer Lamøy, Lydia Sandgren, Gulraiz Sharif, Kiley Reid, Patrick Radden Keefe, Maren Uthaug, Lars Saabye Christensen, Bjørn Stærk og Agnes Matre.

17 ANBEFALTE: Her er noen av bøkene Bok365-anmelderne har falt for gjennom bokvåren.

Noen har allerede installert seg på hytta med hjemmekontor. Andre teller ned til ferien – enten den tilbringes på hytta, hos familie, man skal ut på den store norgesferien, de første prøvende reiser ut i verden, eller at man rett og slett skal ha byferie hjemme.

Uansett: Sommeren blir bedre med godt lesestoff! Det er heldigvis mye å velge i blant. Her er noen av bøkene Bok365-anmelderne har lagt sin elsk på gjennom denne våren:

Leif Gjerstad

Lydia Sandgren: Samlede verker (Strawberry)

Da Lydia Sandgrens debutroman Samlade verk kom i fjor ble den i hjemlandet møtt med hyllest og superlativer. Boka ble både snakkis og bestselger, før den endte året med å få Augustprisen for «årets beste skjønnlitterære bok». Denne våren utkom boken på norsk.

I Samlede verker møter vi forleggeren Martin Berg, maleren Gustav Becker og akademikeren Cecilia Wikner, i en handling som spenner over tre tiår og veksler mellom nåtid og datid. Og dermed også mellom ungdommelige drømmer og brustne illusjoner.

Samlede verker er på alle måter en lesevennlig og imponerende debut, og det er bare å håpe at dette ikke blir Lydia Sandgrens samlede verk, men heller starten på et spennende forfatterskap.

LES ANMELDELSEN: Pangdebut med samlede verker

Lars Saabye Christensen: En tilfeldig nordmann (Cappelen Damm)

Etter det store episke løftet med Byens spor-trilogi og dypdykket i familiehistorien i Min kinesiske farmor senker forfatteren skuldrene litt i årets roman En tilfeldig mann. Den er språklig leken med en satirisk-humoristisk undertone, der den (ifølge undertittelen) prøver å fortelle Den fulle og hele sannheten om Gordon Mo.

LES ANMELDELSEN: Lek og alvor i frisk Saabye Christensen-roman

Men i den lekne tilnærmingen rommes det selvsagt også et større alvor. For bokas tilfeldige nordmann – den anonyme byråkraten Gordon Mo – er selvsagt ikke så alminnelig som han kan synes ved første øyekast. Og slik Saabye Christensen har for vane omfavner han også her «den lille mann» med varme, der han skildrer en mann i ubalanse og med begrensede muligheter til å styre sitt eget liv.

Fortellingen om Gordon Mo kan leses som en skildring av en enkeltskjebne, om den lille pliktoppfyllende mannens brutale møte med øvrigheten. Der vi kan føle både sympati og litt oppgitthet over byråkratens manglende evne til å takle uventede situasjoner.

Sam Lloyd: Minneskogen (Cappelen Damm)

Sam Lloyd er et helt nytt bekjentskap på den internasjonale himmelen. Minneskogen er britens krimdebut, men måten boka er skrudd sammen på tyder at han er vel bevandret i den suggestive historiefortellingens kunst. For det er på dette området Minneskogen uthever seg mest, gjennom en historie som ligger og ulmer, uroer og truer lenge før den slår ut i full brann. Dramaturgien bygger på antydningens kunst der nokså lavmælte enkeltmeldinger fra skrudde sinn tegner et bilde av en varslet – og kanskje også uunngåelig? – katastrofe.

LES ANMELDELSEN: Suggestiv psykothriller

Alenemora Lena Mirzoyan opplever alle foreldres mareritt. På en sjakkturnering i Bournemouth med sin 13-årige datter Elissa forsvinner jenta sporløst under en liten pause. Da mysteriet er etablert for leseren, tar forfatteren oss med til en skog i nærheten av Salisbury i Sør-England. Det er dit kidnapperne har ført Elissa, og det er der, i et rom under bakken som hun er holdt fanget og fastlenket.

Hele veien holder Sam Lloyd seg strengt til antydningens kunst. Vi skjønner at fortida vokter over noe grufullt, men detaljene forblir skjult og vi slipper å konfronteres med den fysiske volden. Han bruker heller det kompliserte forholdet mellom de to unge hovedpersonene til å bygge psyko-spenning og gradvis, men sikkert, øke intensiteten fram mot bokas eksplosive slutt.

May Grethe Lerum

Maren Uthaug: Ein lykkelig slutt (Samlaget)

Det er overraskande lett å få sympati for forteljaren i boka, åleinefaren Nicolas, sjølv om me på dei aller først sidene får vita at han er nekrofil – og at han har skumle planar for barna sine.

Forfattaren byr på ei familiesoge av den mest bisarre, morosame, vemmelege, sjokkerande, fargesterke og opplysande sorten, med start frå tidleg 1800-tal. Då driv Christian Christensen 1 i land på ei lita øy etter skipbrot, og blir del av eit samfunn der avgrensa ressursar krev at nokon må døy før ein nyfødd får leva.

LES ANMELDELSEN HER: Eit bokbad i blod, sæd, kloakk og liksafter

Slikt blir det mange spedbarnsdrap av, og den blonde kjempa med dei gudeliknande blå augo utfører oppgåva både kjøleg og ømt. Han blir stamfar til ei slekt som brødfør seg av andres død, bokstavleg tala.

For lesarar med sterk mage er det berre å setja hjørnetennene i denne rå romanen, så liksafta skvett.

Johan Ehn: Hesteguttene (Mangschou)

Svenske Johan Ehn har lagt mye arbeid i å kartlegge og dikte sammen detaljer fra vår nære europeiske historie, med søkelys på hvordan mannlige homofile og transpersoner ble behandlet i tiden før og under 2. verdenskrig.

Det sier seg selv at dette ikke er en lystig fortelling, men som motvekt har Ehn tilført teksten mye varme og kjærlighet – i ulike farger og fasonger. Dermed dempes inntrykket av historietime ned, og unge lesere blir trukket med inn i livet til den ganske introverte Anton i Stockholm. Men det er de to foreldreløse guttene Janek og Sasha som bærer fortellingen, og deres oppvekst i Tyskland på 1920- og 1930-tallet.

LES ANMELDELSEN HER: Ung, het og ”homofin” historietime

I noen nydelige øyeblikk glitrer språket. Forfatteren fanger brått en poetisk tone, hudløshet og det ubeskrivelige i forelskelsens eros skildres så vellykket at også leseren holder pusten og fornemmer gnister som flyr.

Kjell Solem

Bjørn Stærk: Togeventyret (Res Publica)

Vi savner reisen. Mens vi venter, kan vi drømme, og kanskje la oss inspirere. Bjørn Stærks bok Togeventyret – med undertittelen De fineste reisene går på skinner med omslagsillustrasjon av tog i åkerlandskap – leder en til å tro at dette er nok en vakker skildring av togreisen. Og det starter slik med Stærks oldemors søster Anna på pilgrimsferd mot Jerusalem med tog fra Trondheim til Genova i 1931.

LES ANMELDELSEN: På sporet av den gode samvittigheten

Stærk forteller om egne Interrailreiser. Om å la innfallene styre og tilfeldighetene råde. Dette er gjenkjennelig for mange andre. Stærk penser fra reise til politikk, fra interessante historiske utlegninger til klimautslipp og teknologi.

Et hyggelig gjensyn med skinnegående reiser.

Erik Thomassen: De valgte å slåss (Vigmostad & Bjørke)

Erik Thomassen tar krigslitteraturen tilbake til start, til invasjonsdagen og felttoget i Norge. Han har puslet fram mange brikker til det intense, men kortvarige krigsspillet fra Vestlandet til Valdres.

Thomassen er historiker, og har vært lektor i videregående og ansatt i offentlig forvaltning. I en alder av 69 blir han forfatter av et særdeles grundig verk. Thomassen mener at de tidlige beretningene om felttoget feiet ubehagelige forhold under teppet av hensyn til dalevende personer. Det finnes faktisk ingen stor litteratur om det norske felttoget. Bitene er satt sammen av mest mulig tidsnære og pålitelige skriftlige kilder. Thomassen trekker også opp den velkjente rammen om et dårlig utrustet forsvar og en sikkerhetspolitisk linje som la til grunn at Norge skulle unnslippe krigens virvelvind.

LES ANMELDELSEN: Krigshistorie med smak av feltstøvel

Morten Ståle Nilsen

Patrick Radden Keefe: Si ingenting (Cappelen Damm)

Det er en lang og snirklete, tragisk og dunkel historie journalisten Patrick Radden Keefe bretter ut i Si ingenting – en fortelling om den irske republikanske armeens herjinger gjennom fem tiår.

Fra tampen av 1960-tallet, da det såkalte provisoriske IRA («provoene») ble den klart mest aggressive av en håndfull grupperinger som sprang ut av tidligere tiders IRA, via det blodige 1970-tallet og den varme krigen mot den britiske statsministeren Margaret Thatcher i 1980-årene, og til den paramilitære organisasjonen la ned våpnene, i alle fall offisielt, på midten av 2000-tallet.

LES ANMELDELSEN: Rødt blod på den grønne øya

Grunnmuren han har reist byggverket på, er historien om Jean McConnville, som «forsvant» fra Belfast i 1973. IRA mistenkte henne for å være angiver, informant, agent eller verre. Men hvem løsnet det fatale skuddet? Og hvem ga ordren om å ta livet av den unnselige tibarnsmoren? Var det overhodet noe hold i mistanken?

Keefe, som selv har irske aner (hence the name), skriver overbevisende om 1970-tallsterrorismens forlokkende eim av lovløs sex-appell. Men han lider overhodet ikke under romantiske illusjoner om at rebell-livet førte noe særlig annet enn sorg og smerte med seg – i det korte så vel som det lange løp.

Nora Steenberg

Christoffer Lamøy: Hjemsøkt (Gyldendal)

Det er mulig å få frysninger midt i sommerheten. Christoffer Lamøys Hjemsøkt kan sørge for det. Boken er lagt til nettopp sommerhalvåret, og til et sted nok mange nordmenn velger å feriere i år, nemlig Nord-Norge. Her flytter Henrik og familien inn i et stort hus, som viser seg å være skikkelig, skikkelig hjemsøkt. Henriks familie blir stadig mer påvirket av husets overnaturlige krefter, og han må få hjelp av nabojenta Elfrida og onkel Olaf til å redde dem.

LES ANMELDELSEN: Skikkelig skumle greier

Det er en drivende god fortelling, som passer perfekt til tøffe barn som har pløyd seg gjennom for eksempel Marg&Bein-serien. Den passer også til et mer voksent publikum, da Lamøy fint fletter inn andre problemstillinger, enn det overnaturlige, underveis.

Nina Borge: Outlaster (Gyldendal)

Sommer er skolefri, og det er mange skoleelever som puster lettet ut. Noen mer enn andre. Nina Borges Adrian i romanen Outlaster er en av de som puster aller mest ut når han slipper å gå på skolen. Han sliter nemlig med skolevegring. Det er ikke det at han ikke vil på skolen – han bare får det ikke til. Men det stedet hvor dirringen i kroppen og angsttoktene er helt fraværende, er i dataspillet CS:GO, hvor han er lagleder for vennene sine.

LES ANMELDELSEN: Forfatterskapet skyter fart

Men når foreldrene hans truer med å fjerne PC-en, om han ikke skjerper seg på skolen, og det rett før en viktig dataturnering, virker hele Adrians verden å rase sammen.

Outlaster er en troverdig og engasjerende fortelling, hvor samhold og dataspill står i sentrum.

Gulraiz Sharif: Hør her’a (Cappelen Damm)

Gulraiz Sharifs debut har vært en av de mest omtalte bøkene det siste året. Og man kan godt forstå hvorfor. Ikke bare har boken et lekent språk, men det er også et hysterisk morsomt harselas mot det norske samfunnet.

Romanen starter med sommerferie. Mahmood og familien skal ingenting, bortsett fra å få onkel Ji på besøk fra Pakistan. Mahmood blir hans turguide rundt i Oslo, mens moren ordner hjemme, faren er sur og jobber, og broren bærer på en hemmelighet.

LES ANMELDELSEN: Høstens tærteste bok

Hør her’a er en av de beste bøkene som er utkommet for ungdomssegmentet det siste tiåret – og burde stå på leselista til mange voksne denne sommeren også!

 

Atle Nielsen

Bjørn Andreas Bull-Hansen: Danelovs land (Gyldendal)

I den fjerde romanen om Torstein Knarresmed møter Torstein, som er spådd at han skal forårsake to kongers død, Olav Grenske første gang. Leseren skjønner snart at Olav Grenske er identisk med mannen som mange år senere skal dø på Stiklestad og få tilnavnet «den hellige».

Men de 493 sidene har mye mer å by på. Torstein forsøker så godt han kan å passe på sin Sigrid og guttene deres, men hele tiden skinner målet hans gjennom: Å gjenerobre farsgården i Vingulmork, og sette bo der. Samtidig skal altså England erobres og holdes. Vi har med en viking i «tidsklemma» å gjøre.

Alt mens Hvitekrist stormer frem og forsøker å ta plassen fra Odin og Tor.

LES ANMELDELSEN: Kampen mot Olavs menn

Danelovs land er en brutal bok fra en brutal tid. Torstein og hans menn reiser fra slag til slag, fra krig til krig. Blodet spruter fra avkappede kroppsdeler i realistiske skildringer fra slagmarken, mens Torstein tvilholder på dne gamle troen, bygger nye allianser og river ned gamle.

Det ligger heldigvis an til flere bøker i serien. Det er i alle fall jeg glad for.

Douglas Stuart: Shuggie Bain

Historien om Shuggie Bain har gått sin seiersgang verden over, og det er ikke så rart. Det er en hjerteskjærend, men likevel vakker historie om en oppvekst av det trøblete slaget. Med en fraværende far, en alkoholisert mor, og med helt andre interesser enn de andre guttene, står Shuggie lagelig til for hugg i den brutale storbyen Glasgow, der han vokser opp.

Den femdelte romanen begynner og slutter i 1992, da Shuggie er 16, og helst vil inn på frisørlinjen på yrkesskolen, men i stedet må holde liv i seg ved å ta drittjobbene i en matvarebutikk.

Så hopper vi litt frem og tilbake i tid, mens moren han er så glad i, men sikkert drikker seg fra menn, barn og anstendighet. Agnes Bain, vakker og alkoholisert, med falske tenner og sortfarget hår, men fremdeles med mannetekket intakt, er en karakter det er vanskelig å glemme. Og Shuggie elsker sin mor over alt på jord.

LES ANMELDELSEN: Et kyss fra Glasgow

Douglas Stuarts oppvekst ligner gnaske mye på den til hovedpersonen hans, og han har antydet at det kommer mer om Shuggie. Det er det mange som ser frem til.

Og: Det har gått bra med forfatteren. Kanskje er det grunn til å håpe og tro at unge Shuggie også skal komme seg videre i livet på en fin måte etter den brutale starten.

Agnes Matre: Uvigslet jord

Agnes Matres tredje roman om lensmann Bengt Alvsaker fra Hardanger er etter min mening den beste.

Vi er etter hvert blitt fortrolige med Matres persongalleri inne i fjorden, og denne gangen er det en gammel sak som aktualiseres etter at liket av en ung mann, som forsvant for tretti år siden, blir funnet.

Og mens Alvsaker sliter med kjæreste, tenåringssønn og egenrådige medarbeidere, viser det seg at det er flere som har noe å skjule i det lille bygdesamfunnet.

Som i de andre bøkene sine, fokuserer Matre på mørke hemmeligheter, bygdedyrets herjinger og det vanskelige livet for dem som er litt annerledes enn de andre.

Anbefales.

Anders Neraal

Jon Ståle Ritland: Takk for maten (Tiden)

Endelig er det lov å møtes, feire og holde selskap igjen. Kanskje blir det og rom til å reise seg for å takke for maten. Jon Ståle Ritland har skrevet en hjertevarm diktsamling til matbordets mange gleder.

Det kan umulig ha vært enkelt å krydre blandingen av matvarer, måltidet og råvarene – 124 ulike dikt i alt. Men man merker tidlig at dette er en formsikker ordsmed, upretensiøs, liketil og real, men med en forfriskende evne til å mane fram allegorier i form av fargerike bilder og assosiasjonsrekker.

Dette er ei bok som gjør deg både rørt og glad. Mest glad. Du finner helt sikkert noen av dine kulinariske favoritter blant diktene. Ei språklig festmiddag å ha med seg på sommerferie. Eller som gave til den du skal besøke.

LES ANMELDELSEN: Bon Appétit

Marit Borkenhagen (red.):  Dikt for livet – 151 dikt til livets anledninger

Dikt er fint å koble av med i solstolen, eller i hengekøya. Bokklubben feirer 60-år. Jubileet markerer Bokklubben med å utgi diktantologien Dikt for livet – 151 dikt til livets anledninger. Det er blitt en glitrende samling dikt, utvalgt av Marit Borkenhagen, festivalsjef for Litteraturfestivalen på Lillehammer.

«En skattkiste!» sier Arild Vedvik i PoesiRingen om boka. Vi er enige, og anbefaler Dikt for livet på det varmeste. Det er virkelig et nennsomt og klokt utvalg Borkenhagen har satt sammen. Forfriskende er det videre at så mange yngre stemmer er gitt bred plass. Dette er ei bok du vil hente fram og ha glede av i årevis. Les den og bruk den!

I forordet skriver Borkenhagen: «Boka er organisert etter livsfaser og viktige eksistensielle erfaringer, men poesien er åpen og mange av tekstene kan selvfølgelig leses i mer enn en type sammenheng. I et variert utvalg norske dikt og sangtekster, fra Bjørnson og fram til i dag, ser vi at forfatterne formidler ulike erfaringer om fødsel og død, kjærlighet og oppbrudd. Dermed kan også vi som lesere bli klokere og bedre rustet til å forstå oss selv og møte våre medmennesker når de er preget.»

LES OMTALEN: En av disse første sommerdagene

Vebjørn Rogne

Alex Schulman: Overleverne (Gyldendal)

Det er et inderlig, mollstemt familiedrama Alex Schulman har valgt å fortelle i Overleverne –som bærer sin tittel med rette.  Det er blitt en hudløs roman om tre brødre og en dysfunksjonell familie.

Startpunktet i romanen: Tre brødre møtes igjen på torpet hvor de har tilbragt sine mange barndoms somrer. Der sitter de til dels blodige og ille tilredt, i skinnet av blålys fra utrykningskjøretøy. Noe er gått galt. Deretter snurrer Schulman filmen begge veier: Nåtiden fortelles baklengs, mens fortiden fortelles kronologisk forlengs, vekselvis i relativt korte kapitler – inntil de to planene møtes. Schulmann er dyktig til å vise at det er forskjellige historiefortellinger, sannheter og virkeligheter som avdekkes hos de tre brødrene etter hvert som romanen skrider frem – og tilbake.

LES ANMELDELSEN: Forjævlig og vidunderlig

Beretningen om familien – de tre brødrene, den stadig mer alkoholiserte moren, faren som flyter inn og ut – er blitt en slags kammerdrama på torpet, etter hvert vekslende med livet i familiens byleilighet. Det et vondt og det er knugende tett. Historien betraktes gjennom øynene til den mellomste broren Benjamins blikk. Han sanser nærmest som trekkpapir. Ingen bevegelser, replikker eller vekslinger i sinnsstemning går ham forbi. Når det er blitt en forjævlig, vidunderlig roman av dette, skyldes det ikke minst hvordan Alex Schulmann tegner den spinkle og tenksomme Benjamin, han som vil at alt skal gå bra, og som tror at han kan reparere denne familien som stadig krakelerer og truer med å gå i tusen knas foran øynene hans.

 Kiley Reid: Litt av en tid (Aschehoug)

Med ett eksploderte det, og denne romanen ble en av fjorårets mest aktuelle bøker i USA – en wok(e)rett for vår tid. Kiley Reids roman tar på snedig vis opp forestillinger og fordommer rundt klasse og etnisitet – gjennom samtaler i venninnegjenger, på dating, i parforhold, og gjennom hovedpersonenes tankevirksomhet og handlinger.

Mye blir satt på spissen allerede i den innledende scenen i Litt av en tid, hvor den 25 år gamle svarte Emira Tucker er barnevakt for tre år gamle Briar, og blir stanset av en kjøpesenter-vekter, som mistenker at den svarte kvinnen har kidnappet barnet.

LES ANMELDELSEN: En wok(e)rett for vår tid

Bokens styrke er satiren Kiley Reid klarer å veve av rasefordommer, velvillige handlinger, og møter på tvers av rase og klasse. Med humor og ironi beskriver Kiley Reid sin hovedperson Alix, en hvit kvinne som virkelig jobber hardt for å vise seg som den åpne og fargeblinde kvinnen hun selv mener å være, med nærmest besettende show-off-øvelser for å signalisere sin fordomsfrihet. Alix er dessuten desperat etter å snobbe ned fra sin privilegerte verden og flagge sin evne til å sette seg inn i den Emiras liv.

 

 

(Fotokreditering hovedbilde: Lamøy – Privat, Sandgren – Emelie Asplund, Sharif – Åsmund Holien Mo, Reid – David Goddard, Keef – Phil Montgomery, Uthaug – Thomas Howalt Andersen, Saabye – Magnus Stivi, Stærk – Siw Pessar, Matre – Haakon Nordvik)

 

 

0 Delinger