En wok(e)rett for vår tid

ANMELDT: Med ett eksploderte det, og denne romanen ble en av fjorårets mest aktuelle bøker i USA.

Tematikken i Kiley Reids romandebut Litt av en tid (Such a fun time) er dessverre evig aktuell, men da boken ble lansert på selveste nyttårsaften i 2019 ante verken Reid eller vi hva slags år vi var på vei inn i. Noen måneder senere var romanen hennes mer brennaktuell enn hun kunne drømme om – eller frykte.

Ydmykende opptakt

Mye blir satt på spissen allerede i en innledende scene i Litt av en tid. 25 år gamle er Emira Tucker er barnevakt for tre år gamle Briar. Etter en akutt liten krise i Chamberlain-familien må Emira forlate en fest hun er på, for å hente Briar sent en kveld. Sammen drar de til et nærliggende kjøpesenter – og det er her kontroversene starter. Emira og Briar blir stanset av en vekter, som mistenker at den svarte kvinnen har kidnappet barnet. Den særdeles ubehagelige og ydmykende episoden blir filmet av en forbipasserende ung mann, som deretter tar kontakt med Emira. Vil hun at han legger ut videoen på nett?


Kiley Reid:
Litt av en tid

roman
Aschehoug
345 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad

Tente på lunta

Black Lives Matter-bevegelsen har vært med oss siden 2013, og Kiley Reid har ikke vært upåvirket av de siste års bevegelser. Tvert imot. Rundt lanseringen trakk hun selv frem to hendelser som preget henne og inspirerte henne som forfatter: Samme år som hun startet arbeidet med romanen, i 2015, døde 25 år gamle Freddie Gray i Baltimore etter å ha blitt transportert i en politibil. Året etter ble 32 år gamle Philando Castille skutt og drept av en politimann i Saint Paul i Minnesota.

Men det var George Floyds død, etter den brutale arrestasjonen i Minneapolis i mai i fjor, som for alvor tente på lunta til uante mengder udetonert frustrasjon og raseri. Mens tidlige BLM-mønstringer kunne samle to-tre tusen mennesker, tok nå millioner verden over til gatene.

Booker-nominert satirisk dans

Kiley Reids roman, som er solid oversatt til norsk av Vibeke Saugestad, er kjemisk fri for vold og fysiske overgrep. Men den tar på snedig vis opp forestillinger og fordommer rundt klasse og etnisitet – gjennom samtaler i venninnegjenger, på dating, i parforhold, og gjennom hovedpersonenes tankevirksomhet og handlinger.

Tidlig i romanen introduseres også et svært så tilfeldig sammentreff – såpass liketil vevd inn i teksten av Reid, at man aksepterer det – som tjener som en ekstra spenningsmotor og nerve-kiler videre.

Litt av en tid fløy høyt New York Times’ bestselgerliste gjennom 2020. Den havnet også på langlisten til Booker-prisen, men det ble verken pris eller kortliste. Der gjorde juryen en riktig vurdering. For: selv om dette er en smart konstruert roman som absolutt er verdt timene brukt, har den også sine svakheter.

Underholdningsromanens grep

Etter det innledende opptrinnet på kjøpesenteret glir fortellingen over i en stedvis pludrete affære når barnemoren Alix og hennes bakgrunn skal sirkles inn – med mange av de ingrediensene man forbinder med amerikanske underholdningsromaner. Selv en roman som med sine 345 sider ikke er blant de tjukkeste, kunne med fordel vært strammet inn ytterligere.

Flere av karakterene forblir kun navn og pappfigurer, skapt for snakkeboblene de skal fremføre. Men vi finner også mennesker av kjøtt og blod. Ikke minst er treåringen Briar og Emiras inderlige omsorg for henne, tegnet med varme og innsikt. Den nå 33 år gamle Kiley Reid jobbet selv med barnepasser da hun var i 20-åra, og kanskje er det erfaringene derfra som skinner igjennom i noen av bokas fineste partier.

«The white pursuit of wokeness»

Bokens styrke er satiren Kiley Reid klarer å veve av rasefordommer, velvillige handlinger, og møter på tvers av rase og klasse. Alix strever for å vise seg som den åpne og fargeblinde kvinnen hun selv mener å være. Med humor og ironi beskriver Kiley Reid en kvinne som prøver mer enn hardt med sine nærmest besettende show-off-øvelser for å signalisere sin fordomsfrihet. Alix har eksempelvis lest alt av Toni Morrison og sannelig har hun også en svart venninne. Alix er dessuten desperat etter å snobbe ned fra sin privilegerte verden og flagge sin evne til å sette seg inn i Emiras liv. For hun vet selvsagt Emiras beste.

Samtidig lever også Alix i den villfarelse at Emira er tilsvarende opptatt av hennes eget liv og signalene hun sender ut. Eller som det treffende er blitt beskrevet: The white pursuit of wokeness.

Og Emira? Hun er vel bevisst Alix’ kurtise – men er i utgangspunktet vel så mye opptatt av at hun selv stadig er blakk og ikke har noen ordentlig jobb eller retning i livet, mer enn hun er fokusert på raseaspektene. Emira grunner på hvordan hun best kan komme seg rundt humpene i sin egen karrierevei. Og av hvordan hun eventuelt skulle klare seg uten lille Briar – og omvendt.

Og så var det dette tilfeldige sammentreffet, som fører til at denne wok(e)retten varmes opp til et klimaks. Hva, skal vi ei røpe.

VEBJØRN ROGNE

 

(Foto: David Goddard)

3 Delinger