Krigshistorie med smak av feltstøvel

Erik Thomassen (foto: Elin Vedvik)

ANMELDT: Historiens om Vestlandsbataljons motstand mot den tyske invasjonen kan leses med lærstøvlene på. Vi kommer nær krigens gru og vanvidd.

Erik Thomassen tar krigslitteraturen tilbake til start, til invasjonsdagen og felttoget i Norge. Han har puslet fram mange brikker til det intense, men kortvarige krigsspillet fra Vestlandet til Valdres.

Hvorfor skrives det så mange bøker om krigen? Spørsmålet gikk i sin tid til den dokumentariske forfatteren, Kjell Fjørtoft. Fordi det skjedde så mye dramatisk i de fem årene, svarte han. Etter Fjørtofts tid har mange blitt til mange flere beretninger, og verken 50 eller 75 års merket har satt noe punktum for 2. verdenskrig som saksprosafortelling og nasjonal minnestund.

Krigshistoriens dreiepunkt

De første årene tilhørte helte- og skurkehistoriene. Etter en generasjon kom en revisjonistisk bølge. Bjørn Bjørnsens bok Det utrolige døgnet slo ned som en bombe i 1977. Bjørnsen beskrev time for time den totale forvirringen i forsvarets ledelse da invasjonsmakten trampet inn.

«En historisk begivenhet kan betraktes som en gjenstand man holder i hånden. Man kan snu og vende på den og få frem nye konturer», for å låne et sitat fra Bjørnsen. Tiden var ikke moden i de første etterkrigsårene, men da det løsnet kom fortellingene om kommunistene og partisanenes innsats, om dagliglivet, om kvinners innsats, om rettsoppgjøret, om fangeoppholdene, om jødenes skjebne, om politiet under krigen, om samarbeidet med okkupasjonsmakten og om okkupanten selv.


Erik Thomassen:
De valgte å slåss Vestlandshæren i krig 9. april til 1. mai 1940

Sakprosa
Vigmostad og Bjørke
550 sider

Etter disse dreiningene på gjenstanden får vi Erik Thomassens bok om invasjonsdagene med utgangspunkt i felttoget på Vestlandet. Thomassen er historiker, og har vært lektor i videregående og ansatt i offentlig forvaltning. I en alder av 69 blir han forfatter av et særdeles grundig verk. Thomassen mener at de tidlige beretningene om felttoget feiet ubehagelige forhold under teppet av hensyn til dalevende personer. Det finnes faktisk ingen stor litteratur om det norske felttoget. Bitene er satt sammen av mest mulig tidsnære og pålitelige skriftlige kilder. Thomassen trekker også opp den velkjente rammen om et dårlig utrustet forsvar og en sikkerhetspolitisk linje som la til grunn at Norge skulle unnslippe krigens virvelvind.

Brigaden som samlet troppene

Forlagets vaskeseddel bygger opp interessen for boken ved et sitat fra øverstkommanderende general Otto Ruge som skal ha hevdet at 4. brigade var et av de få lyspunkter under felttoget i Sør-Norge. Hovedkvarteret Bergenhus med våpendepotet ble inntatt grytidlig 9. april, men 4. brigade mobiliserte 4000-5000 mann noenlunde etter planene på Voss.

Thomassen har vært i mange arkiv og puslet sammen en dag for dag, time for time krigsscenario. Gjennomgangen av brigadens oppbygning og mobilisering av sanitet og forsyningstjeneste, blir i seg selv en liten feltøvelse. Mange vestlendinger vil finne navn på slektninger og kjenninger. Først på side 121 kommer vi til  den første trefningen, da er vi ved Tokagjelet på veien fra Steinsdalen i Norheimsund til Kvamskogen. De hardeste kampene skal komme til å skje i Bagn i Valdres der mannskap fra Vestlandet slår seg sammen med tropper fra Oppland og påfører tyskernes store tap gjennom 13 dager med kamphandlinger.

Alle er ikke tapre i krig

Bare i Valdres mistet 42 soldater livet. Thomassen forteller om djervhet, offervilje og mot, men også om mannskap som ikke tålte den psykiske belastningen, og om en navngitt kaptein som var åpenbart beruset i tjeneste. Her velger Thomassen å navngi både de djerve og noen av de mindre heltemodige når deres handlinger har hatt betydning for krigens gang.

«Vestlandshæren» – en konstruksjon

Forfatteren er raskt ute med å forklare at «vestlandshæren» er et begrep han har funnet på selv, det skal så vidt vites aldri ha vært i bruk. General Ruges biograf, professor Tom Kristiansen, bruker et par ganger betegnelsen vestlandsbrigaden, som er et godt og klingende begrep.  Å lage nye betegnelser i et verk som ellers ikke tar lett på detaljene, virker unødvendig.

Engang snakket jeg med forfatteren Kåre Holt om hans bok om Marcus Thrane. Holt fortalte at han egentlig ville kalt boken «Det seirende nederlaget», men — jeg kalte boken «Det stolte nederlaget», for det klinger bedre, jeg likte ikke formen seirende, forklarte han. Jeg kom på denne lille replikken da jeg ikke helt klarer å forsone meg med det i urytmiske i «De valgte å slåss». Men uten at disse innvendingene er til forringelse for den innholdsmessige historien om 4. brigade.

KJELL SOLEM

 

65 Delinger