Lek og alvor i frisk Saabye Christensen-roman

Etter det store episke løftet med Byens spor-trilogi og dypdykket i familiehistorien i Min kinesiske farmor senker forfatteren skuldrene litt i årets roman En tilfeldig mann. Den er språklig leken med en satirisk-humoristisk undertone, der den (ifølge undertittelen) prøver å fortelle Den fulle og hele sannheten om Gordon Mo.

Men i den lekne tilnærmingen rommes det selvsagt også et større alvor. For bokas tilfeldige nordmann – den anonyme byråkraten Gordon Mo – er selvsagt ikke så alminnelig som han kan synes ved første øyekast. Og slik Saabye Christensen har for vane omfavner han også her «den lille mann» med varme, der han skildrer en mann i ubalanse og med begrensede muligheter til å styre sitt eget liv.

Samtidig er det som om Lars Saabye Christensen ønsker å eksponere det vell av følelser som sitrer under den grå og kjølige fasaden. Det indre er som en vulkan som bare venter på å koke over. Spørsmålet er bare hvor kokepunktet ligger og hva som trigger det.

Skandale

Lars Saabye Christensen:
En tilfeldig nordmann

roman
Cappelen Damm
304 sider

Det siste framstår som uklart, når vi i bokas prolog blir tatt med til Litteraturhuset i Oslo. «Kulturkjerringene» fyller salen mens et par forfattere og en moderator oppe på podiet diskuterer ved og vedhogging i norsk litteratur.

Alt er hel ved, og bare programposten boksignering gjenstår på kosekvelden, når en ukjent mann plutselig tar ordet. I grove, obskøne ordelag håner og hudfletter han publikum for deres hvite middelklassebakgrunn og smått fascistiske dyrking av ved og vedhogging som et uttrykk for ekte norskhet.

Skandalen er et faktum og blir fort en snakkis, men mannen forsvinner før beveggrunner, identitet og andre spørsmål rundt stuntet er blitt klarlagt.

Pålitelig og anonym

Litt klarere framstår Gordon Mo når vi første gang treffer den 60-årige byråkraten i Landbruksdepartementet. Der har han vært ansatt i 30 år, med et slips liggende i skuffen. Der har det ligget i alle år, i påvente av at han skal få den forfremmelsen som de fleste byråkrater kan forvente etter et visst antall år.

Men Gordon Mo kommer aldri så langt. Han får aldri bruk for den eneste personlige gjenstanden på sitt ellers sterilt upersonlige kontor. Slipset blir først tatt fram fra skuffen den dagen han må rydde seg ut av kontoret. Ved en tilstelning på departementet koker det over for den pliktoppfyllende byråkraten. Kaken han skal få for «lang og trofast tjeneste» utløser et voldsomt utbrudd som ingen hadde forventet. Og som ingen kan forsvare.

Når den usynlige byråkraten endelig gjør seg sett, skulle omgivelsene gjerne sett det ugjort. Gordon Mo blir avskjediget i vanære.

Livet etter deptet

Der kunne fortellingen om den grå byråkraten sluttet. Men for bokas fortellerstemme er det heller begynnelsen. Noen har bruk for ham og trekker litt i trådene i bakgrunn. Til å begynne med nokså usynlig, etter hvert alt mer tydelig. Og med denne kombinerte forfatter- og fortellerstemmen som overordnet kraft blir vi med videre i Gordon Mos liv, fra sykehusobservasjon i Oslo til innleggelse på institusjon i USA. Tilbake til Oslo igjen, med sin nye (og eneste) venn nattevakten Bare Meg som nær forbundsfelle.

Gjennom hele handlingen kretser Saabye Christensen rundt spørsmålet hva er det som får Gordon Mo til å koke over og hvorfor? Og mens forfatteren fordyper seg i denne problemstillingen leker han seg språklig med metaforer (aller helst om tid), ordtak og uttrykk, som han i det ene øyeblikk utdyper og i det andre vrir og vrenger på.

Slik som da Gordon Mo på legeundersøkelse «ville vise seg fra sin beste side ved å legge for dagen sine aller dårligste». Eller i sin lille kommentar til USA-valget i 2016 «De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like». Og samtidsobservasjonen «På løgnens marked står sannhetene i kø». Bare for å nevne noen.

Jeg har alltid hatt stor sans for Saabye Christensens lek og evner på dette området, og det er nok av gullkorn å fryde seg over også i En tilfeldig nordmann. Likevel kan det innimellom bli for mye av det gode. Det blir så mange at de tar litt glansen fra hverandre.

Enkeltskjebne i en større sammenheng

Fortellingen om Gordon Mo kan leses som en skildring av en enkeltskjebne, om den lille pliktoppfyllende mannens brutale møte med øvrigheten. Der vi kan føle både sympati og litt oppgitthet over byråkratens manglende evne til å takle uventede situasjoner.

Men Saabye Christensen løfter selvsagt også fortellingen inn i en større sammenheng, inn i vår samtid hvor spørsmål rundt terrorisme, identitetspolitikk og krenkelse kan stå som sentrale stikkord. Der «daglige uoverensstemmelser blir til en kamp på liv og død» og «misforståelser blir til ideologi» og «forsnakkelser er en dødssynd».

Slik som i en både morsom men også urovekkende passasje i boka hvor en tilsynelatende harmløs kommentar blir stemplet som trakassering.

Verste menings tid

Ifølge bokas fortellerstemme eier den «krenkede» i dag all definisjonsmakt for hva som er akseptabelt eller ei. Vi lever i «verste menings tid», der ingenting lenger taler til fordel og der forlik hører fortiden til. Bare vinnere og tapere gjenstår, mens frykten for å handle feil lammer enhver handling. Der «tårene er den nye ammunisjonen» og overgriperen synes så synd på seg selv at hun trer inn i offerrollen. Skriver forfatteren.

I forlengelsen av dette er det mulig å lese boka i et enda videre samtidsperspektiv, med fokus på den pengestinne, mystiske fortellerstemmen Frans Meek. Mannen som bak kulissene trekker i tråder og kynisk utnytter frustrasjonen og misnøyen til maktesløse lille Gordon Mo. Der den lille mann blir en brikke i et spill der motivet synes å være ønsket om å skape uorden og kaos i tilværelsen.

En tilstand som for Gordon Mo kan koke ned til misnøyen med karriere og kakestykke, men som med de store tallenes lov kan få helt andre samfunnsmessige konsekvenser. Der ekstremismen kan bli den nye normalen.

LEIF GJERSTAD

PS! Som så ofte strør Lars Saabye Christensen også i En tilfeldig mann rundt seg med 60-tallsreferanser. «Disse akkordene klinger fremdeles og er ikke til å komme forbi», fastslår forfatteren. Og… da kan vi ikke la være å påpeke en liten historisk feil på side 283. Det står at Isle of Wight-festivalen juni 1970 fant sted «to år etter» Woodstock-festivalen. Vel, Isle of Wight-festivalen i 1970 ble arrangert i august – og det var ikke to, men bare ett år etter Woodstock…