Rødt blod på den grønne øya

SKRIVER OVERBEVISENDE OM 70-TALLSTERRORISMEN: Patrick Radden Keefe (foto: Phil Montgomery)

ANMELDT: Var «the troubles» i Nord-Irland noe mer enn tragedie? Nei, skal vi tro denne boken.

Det er en lang og snirklete, tragisk og dunkel historie journalisten Patrick Radden Keefe bretter ut i Si ingenting – en fortelling om den irske republikanske armeens herjinger gjennom fem tiår.

Fra tampen av 1960-tallet, da det såkalte provisoriske IRA («provoene») ble den klart mest aggressive av en håndfull grupperinger som sprang ut av tidligere tiders IRA, via det blodige 1970-tallet og den varme krigen mot den britiske statsministeren Margaret Thatcher i 1980-årene, og til den paramilitære organisasjonen la ned våpnene, i alle fall offisielt, på midten av 2000-tallet.


Patrick Radden Keefe:
Si ingenting – en sann historie om mord og terror i Nord-Irland

Sakprosa
Cappelen Damm
528 sider
Oversatt av John Grande

Keefe følger sporene helt opp til våre dager. Et av spørsmålene han stiller seg er hvordan «enkeltmennesker – og et helt samfunn – forstår den politiske volden når prøvelsene er over og de omsider får tid til å tenke». Hva påfører mange tiår med terror og ekstrem «taushetskultur» et folk?

Grunnmuren han har reist byggverket på, er historien om Jean McConnville, som «forsvant» fra Belfast i 1973. IRA mistenkte henne for å være angiver, informant, agent eller verre. Men hvem løsnet det fatale skuddet? Og hvem ga ordren om å ta livet av den unnselige tibarnsmoren? Var det overhodet noe hold i mistanken?

Scener og historier

Keefe bruker helgemagasin-featureartikkelens triks, inspirert av filmmanus-verdenen, for å rulle opp historien. Han veksler mellom scener og historier, og det er en håndfull navn vi stadig kommer tilbake til:

De «glamorøse terroristsøstrene» Dolours og Marian Price (førstnevnte var i en årrekke gift med skuespilleren Stephen Rea, sistnevnte er fremdeles i live), som var delaktige i en rekke terrorhandlinger på både irsk og britisk jord.

Bobby Sands, som sultestreiket seg til døde i fengsel i 1981. IRA-legenden Brendan Hughes. Ikke minst lusker den den tidligere Sinn Féin-presidenten Gerry Adams hele veien i skyggene. Adams hevder til dags dato at han aldri har vært medlem i IRA. Det er det absolutt ingen som tror ham på.

McConnvilles spøkelse, og barna som gjennom flere tiår lette etter svar på hva som hadde skjedd med henne, går inn og ut av den folkerike fortellingen, som en påminnelse om de varige menneskelige omkostningene «the troubles» forårsaket. Underveis redegjør Keefe på nitid vis for aksjonene og de interne stridighetene, samt det politiske bakteppet.

Suverent fortettet

Keefe er til daglig journalist i The New Yorker, og han har tatt med seg noen av særpregene ved tonen i den publikasjonen over i bokform. Han har en forkjærlighet for semikolon, er tilbakeholden med direkte sitater og påpasselig med å opplyse om hvordan været var akkurat den og den dagen. Han beskriver utseende og lynne i korte, pregnante setninger.

Det er generelt lite daukjøtt å finne – så godt som hver setning bringer ny og relevant informasjon til torgs. I skildringene av sultestreikene på 1980-tallet, og det juridiske kløneriet rundt det såkalte «Boston-arkivet», er teksten suverent fortettet, som i en krimroman.

«Sprengte sitt eget folk i luften»

Apropos kløneri: Noe av det mest påfallende ved Si ingenting er det Keefe kaller «IRAs […] blanding av hevngjerrighet og klossethet».

Provoene var aldri verdens mest sofistikerte terrorister. De bortførte feil folk. De detonerte bomber på gale adresser. De var «hjelpeløst infiltrerte av dobbeltagenter», skriver Keefe, og siterer en føringsoffiser fra det britiske etterretningsvesenet på at «så mange som ett av fire IRA-medlemmer på en eller annen måte jobbet for myndighetene mot slutten av ‘the troubles’».

Klossetheten utspilte seg i Dublin og i England, men har trolig satt dypest spor i bitte lille Belfast (under 300.000 innbyggere) og Nord-Irland (under to millioner). Volden IRA utøvde «rammet nettopp de borgerne som IRA hevdet å representere», spesielt i de tidlige årene.

«Irene sprengte sitt eget folk i luften i et håpløst forsøk på å ramme britene, og britene la knapt merke til det», skriver Keefe. Han ser på Gerry Adams som en begavet, kanskje til og med genial politiker. Men også som en sosiopatisk opportunist, som lot forbundsfeller dø av sult for å fremme sine egne politiske interesser.

Keefe, som selv har irske aner (hence the name), skriver overbevisende om 1970-tallsterrorismens forlokkende eim av lovløs sex-appell. Men han lider overhodet ikke under romantiske illusjoner om at rebell-livet førte noe særlig annet enn sorg og smerte med seg – i det korte så vel som det lange løp.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

9 Delinger