Kampen mot Olavs menn

Bjørn Andreas Bull-Hansens fjerde bok om Torstein Herse holde samme høye nivå som forgjengerne.

Torstein Knarresmed, Torstein Herse, Torstein fra Vingulmork. Kjært barn har mange navn. Selv ønsker han å kalles Torstein Herse, selv om ettertidens sagaskrivere skal gi ham navnet Torstein Knarresmed. Den som har lest sin Snorre kjenner ham i alle fall under dette navnet, men Bull-Hansens Torstein er atskillig mer enn båtbygger, selv om han er dreven også i det faget.


Bjørn Andreas Bull-Hansen:
Jomsviking – Danelovs land

Historisk roman
Gyldendal
493 sider

Nei, det er som kriger vi har fulgt Torstein gjennom fire bøker, inkludert denne. Fra han som gutt var vitne til drapet på faren, til han nå, ved starten av fjerde bok, er fullbefaren jomsviking og familiefar, men fremdeles drevet av et desperat ønske om å gjenerobre farsgården og slå seg ned der med sin familie og sine menn.
Det er naturligvis lettere drømt enn gjort, og jomsvikingen Torstein skal gjennom mange kamper og harde slag før det eventuelt blir en realitet.

Olav Grenske

Som ung ble Torstein spådd at han skulle felle to konger, og han har allerede Olav Tryggvason på samvittigheten. I denne boken står en ny Olav frem. Olav Grenske, bare en guttunge nå, men fremst i den hæren som river ned broen over Temselven og tar Lundenborg fra de danske herskerne foran nesen på Torstein og hans allierte.

Det er neppe noen hemmelighet for Bull-Hansens lesere at denne Olav Grenske senere skal bli Norges evige konge under navnet Olav den Hellige, men i denne boken er han foreløpig en brutal unggutt, som Torstein etter hvert sverger å drepe.

Mot slutten av forrige bok, Danehæren, ble Torsteins sønn Ravntor såret av en pil i hånden, og ved denne fjerde bokens begynnelse har den lille familien søkt tilflukt på Orknøyene der hustruen Sigrid kommer fra. Men Ravntor blir stadig svakere, det går infeksjon i såret, og Torstein kryper bokstavelig talt til korset i valget mellom å hugge av guttungen hånden for å stoppe koldbrannen eller å la munkene i Canterbury forsøke å helbrede ham. Han velger det siste, men må gi noe tilbake. Det er vondt for hedningen Torstein å se at Sigrid lar seg døpe for at munkene skal gå med på forsøket på helbredelse.

Odin vs Hvitekrist

Her er vi også ved et av hovedtemaene i både denne boken og i tiden den foregår: Kampen mellom den gamle og den nye troen. For Torstein er det ingen tvil. Han ærer og dyrker Odin, Tor og de andre norrøne guder med, jeg hadde nesten sagt hellig overbevisning.
Men han er også en pragmatisk mann. Han har munken Alwin i sitt følge, og han reiser altså til Canterbry for å få Ravntor frisk igjen. Men selv er han viss på at han skal til Valhall og drikke ved Odins bord når hans tid kommer.

Danelovs land er en brutal bok fra en brutal tid. Torstein og hans menn reiser fra slag til slag, fra krig til krig. Blodet spruter fra avkappede kroppsdeler i realistiske skildringer fra slagmarken. Og det er god grunn til å tro at forfatteren vet hva han gjør når de ekstremt brutale slagscenene brettes ut. Bull-Hansen har nemlig en helt spesiell interesse for, og innsikt i, livet for tusen år siden, med egen YouTube-kanal der grusomme nærstridsvåpen demonstreres og annen vikingkultur utforskes. Blant annet han han seilt alene over store strekninger for å teste hvordan skipene seiles og oppfører seg på opprørt hav. Skildringene er med andre ord svært troverdige i all sin brutalitet. Når tolvåringen Ravntor mot slutten av romanen dreper sin første mann, er det for eksempel til faderlig anerkjennelse fra en stolt Torstein.

I overkant brutalt

Iblant blir nok iveren etter å skildre det brutale noe i overkant. Torsteins lange opphold i fangehullet i Lundenborg tar for mye plass og preges også av en detaljert beskrevet brutalitet som grenser til spekulativ.

Språket i Bull-Hansens bøker er imidlertid verd noen linjer. Det er en kunst å komponere et troverdig «moderne» sagaspråk, slik det gjøres her. Du settes tusen år tilbake i tiden når han skriver «Vi var grøttunge i magen da vi dro» eller «La Ran sanke druknede menn. La vanedatteren hente de falne på slagmarken og Hel trekke nidingene ned i sine kalde haller.» Det er gamle Torstein som ser tilbake, og forteller om sine opplevelser, på sitt språk.

Snorre midt imot

For historieinteresserte er det en opplevelse å lese Jomsviking-bøkene. Noe av det interessante er at helten står for det motsatte av det vi lærte om de norske heltekongene på skolen og hos Snorre. Torstein har allerede drept Olav Tryggvason og lover nå også å drepe Olav Haraldsson. To av sagaens største helter er altså fiender av protagonisten vår, som for øvrig begynner å få ganske få allierte etter hvert.

Men når Lundenborg, i dag kjent som London, faller, er det ennå seksten år igjen til Olav og Torstein står ansikt til ansikt på Stiklestad, og vi har heldigvis flere bøker i vente.

Det er i alle fall jeg glad for.

 

ATLE NIELSEN

 

69 Delinger