Norge trenger kanskje covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif.
La det være sagt: Gulraiz Sharif har skrevet høstens beste innledningsseksvens på en roman. Ja, kanskje tiårets beste. Sjelden har de første sidene av en bok grepet meg mer: fra latter, til refleksjon til stikk i hjertet på knappe ti sider.
Sharif hopper sømløst fra ett tema til et annet. Det er et kræsj-kurs-innføring i minoritetsmiljøet i Oslo, som ikke ufortjent har gjort at han blir sammenliknet med debutsuksessen til Zeshan Shakar, Tante Ulrikkes vei. Men Sharifs Hør her’ a trenger ikke å henge seg på en annens suksess for å stå ut i vrimmelen. Denne boken er en særegen perle i det norske litteraturlandskapet.
Humoristisk sjargong
Gulraiz Sharif:
Hør her’a
Cappelen Damm
174 sider
Det er umulig å snakke om denne romanen, uten å snakke om språket. I de språklige vendingene ligger hele fortellingen. Hovedpersonen Mahmood skriver slik han prater, med manglende bindeord og en god drøss kebab-norsk. Det er hans identitet, og gjør fortellingen mer levende.
Alt foregår nærmest uten pause. Den muntlige sjargongen oppleves som om Mahmood snakker på både inn- og utpust. Boka er springende, men ikke usammenhengende. Det er likevel flyt, det er friskt, og med en snert av humor i alle poengene.
Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo!
Historien fra tolvte etasje
Gjennom det muntlige språket går det også kortere tid før man føler at man kjenner Mahmood. Han er en genuin, no bullshit-type. Han er født i Norge, som sønn av pakistanske innvandrere. Han bor med foreldrene, og broren Ali, i tolvte etasje i en blokk et sted i Groruddalen. Hvilken etasje de bor i mener Mahmood viser at de er hardtarbeidende innvandrere – ikke som NAVerne i første etasje. I tolvte etasje har de råd til utsikt over skogen.
Boken starter i begynnelsen av sommerferien. Mahmood og familien skal ingenting, bortsett fra å få onkel Ji på besøk fra Pakistan. Mahmood blir hans turguide rundt i Oslo, mens moren ordner hjemme, faren er sur og jobber, og broren bærer på en hemmelighet.
Innenfor de fire veggene i 12 etasje i denne blokka på Oslos østkant må Mahmood hjelpe Ali akseptere seg selv, og ikke minst få foreldrene til å forstå at Ali vil helst være Alia.
«Siv, du er psykobitch»
Sharif bruker tid på å sette rammen for historien. De første femti sidene sitter godt, og gir et innblikk i alle fasetter av Mahmoods liv, som på mange måter omhandler hans identitet som norsk-pakistaner.
I den sammenheng får særlig Frp og Siv Jensen gjennomgå. Og her er tanketiradene spesielt artige.
Til og med nasjonens mor, Erna, sa i sånn nyttårstale, da: «Damer, dere må føde mer.» Jeg tror Siv Jensen sa til henne: «Erna, du må si til dem ashko mer nordmenn, ikke bare spis brunost og gojibær og sånn quinoa. Dere må løpe mindre på tredemølle, føde mer. Ellers vi kommer til å ha somalisk eller berbisk statsminister en dag.» Wollah, Erna sa sikkert til henne: «Siv, du er psychobitch. Jeg er rolig, bergenser, jeg styrer landet. Men du kan hviske til meg hvis det er noe, eller vi kan lage egen whatsapp-gruppe, der du kan si hva jeg skal si.»
Ved siden av innblikket i minoritetskulturen, står søskenkjærligheten sterkt i Sharifs debutroman. Fremstillingen av det ofte ubrytelige båndet mellom søsken er nettopp det som gjør at Sharifs bok skiller seg ut. Hans beskrivelser av den betingelsesløse kjærligheten som går hånd i hånd med frustrasjonen og irritasjonen i et søskenforhold er nydelig.
Før jeg legger meg, jeg gir Ali et kyss på panna og på kinnet, forteller han at jeg elsker han, han ser på meg og smiler. Egentlig jeg har lyst til å fortelle han at han lagde kaos, men jeg lar det være, jeg vil ikke deppe han, brur.
Sklir ut i andre halvdel
Hør her’ a blir på mange vis et ufiltrert svar på stiloppgaven «Hva har du gjort i sommerferien?» Du kan ane hvordan Mahmood har brettet opp ermene og sagt: «OK, hør her’ a, dette er det som skjedde i sommer». Det føles som et autentisk råmateriale.
Fortellerstemmens tematiske frem- og tilbake-hopp fungerer godt i starten, men etter hvert som tematikken i boken begynner å utkrystallisere seg, oppleves det smått litt rotete. Fokuset kunne med fordel blitt stilt litt skarpere etter hvert, da betraktningene som sitter så tight i bokens første halvdel, sklir litt ut i andre halvdel.
Er dette en ungdomsbok, slik forlaget kategoriserer den, eller er det en voksenbok? Det er ikke krystallklart hvem som er den intenderte målgruppen – men det betyr jo til syvende og sist ingenting. Dette er en bok begge målgrupper vil ha glede av, uansett hvilken hylle bokhandlere plasserer den i.
En vitamininnsprøytning
Det er ikke vanskelig å spå at Hør her’ a kommer til å bli brukt flittig i flere undervisningstimer fremover, både i norsk og samfunnsfag. Språket og historien er så særegent og gjennomført – og dessuten krydret med humoristiske gullkorn.
Bokens åpningsetappe er en vitamininnsprøytning man gladelig tar med seg inn i (bok)høsten. Og på totalen har Hør her’a blitt en oppsiktsvekkende debut. Eller som Mahmood kanskje ville sagt: Den tærteste boka denne høsten.
NORA STEENBERG
(tærteste = heftigste, beste)
