Ung, het og ”homofin” historietime

NORDISK-NOMINERT: Johan Ehn ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2020 for Hesteguttene. (foto: Ola Kjelbye / Norden.org)

I noen nydelige øyeblikk glitrer språket i Johan Ehns roman.

Svenske Johan Ehn har lagt mye arbeid i å kartlegge og dikte sammen detaljer fra vår nære europeiske historie, med søkelys på hvordan mannlige homofile og transpersoner ble behandlet i tiden før og under 2. verdenskrig.

Det sier seg selv at dette ikke er en lystig fortelling, men som motvekt har Ehn tilført teksten mye varme og kjærlighet – i ulike farger og fasonger. Dermed dempes inntrykket av historietime ned, og unge lesere blir trukket med inn i livet til den ganske introverte Anton i Stockholm. Han er akkurat ferdig med videregående, er konkurranserytter og ganske nyforelska i en mye mer veletablert og verdensvant mann.


Johan Ehn:
Hesteguttene

Ungdomsroman
Mangschou
382 sider
Oversatt av Morten Hansen

Han er ikke så opplest på svensk historie heller, men her får leseren formidlet fakta som nok er egnet til å overraske mange. Galgenhumoren florerer midt i alt alvoret, for eksempel skildringene fra Frigjøringsuken i Sverige, da forbudet mot homofili i 1979 ble erstattet av en medisinsk diagnose. Jonas Gardell og andre pionerer okkuperte Socialstyrelsen, og fikk folk til å ringe Försäkringskassan og sykmelde seg fordi de hadde fått ‘et snev av homoseksualitet’.»

Brød og sirkus

Men det er de to foreldreløse guttene Janek og Sasha som bærer fortellingen. I 1926 har de rømt fra barnehjemmets pinefulle hverdag med Heksas torturkammer, grå grøt og nattlig gråt. De er en del av Sokol-prosjektet og dermed allerede atleter på hesteryggen, så når det møter et sirkus finner de lett sitt nye levebrød. Innen 1932 er «The Golden Brothers» berømte artister. De opplever luksus og dekadanse med tidens utelivskonger og queens i den beryktede klubben hos Miss Eldorado, men i gatene truer brunskjortene som banker opp folk på vei hjem. I 1933 åpner arbeidsleirer for «avhomoseksualisering», og når Hitler får full makt starter utryddingen. I hovedpersonenes miljø finnes også maktpersoner som i mange år holdt sin hånd over møtesteder og alternative miljøer. Kanskje blir en ung leser sjokkert over å få vite at også enkelte homofile kjøpte nazi-narrativet om en felles fiende i muslimene, og støttet nazistenes fremmarsj av ren islamfrykt.

I nåtidsfortellingen om Anton kommenterer hans elsker dette slik, og viser at dette er en problemstilling uavhengig av tid, fili og sted.

– … gi homsene noen fargerike drinker med paraply i, så følger de hvem som helst.»

Han ler.

«Noe som dessverre kanskje er sant litt for ofte …»

«Dessverre,» sier Anton og ler, han også.

Erotikk og forfall

Boken kunne vært strammere redigert, selv om et inntrykk av fragmentering i midtpartiet tyder på at her har mye leksikalsk blitt fjernet allerede.

Det er en roman ment for ungdom, men den er uansett på grensa til overforklarende. Forfatteren kunne vist sin leser mer tillit, og latt dialogene stå for seg selv i større grad.

Det er vanskelig å bedømme oversettelsen uten å ha lest originalen, men bruken av engelske slang og uttrykk er kanskje enda mer vanlig i ung dagligtale i Sverige enn i Norge. Kanskje klinger det også mer naturlig på svensk når en ungdom spør sin venn etter et rideuhell: ”…du må ha blitt helt traumatisert?” Ellers flyter teksten lett og ledig, selv om uoversatte sekvenser på tsjekkisk blir brukt for å underbygge mysteriet Anton skal oppklare om den gamle mannens bakgrunn.

I noen nydelige øyeblikk glitrer språket. Forfatteren fanger brått en poetisk tone, hudløshet og det ubeskrivelige i forelskelsens eros skildres så vellykket at også leseren holder pusten og fornemmer gnister som flyr.

Ehn er også god når han gjennom den unge Antons øyne skildrer alderdommens forfall, og angsten det skaper i de yngre som blir vitner til dette på nært hold.

Tidsvitner

Aller mest inntrykk gjør romanen når den viser den veldige kraften øyenvitneskildringer har når vi skal forstå store og dramatiske historiske hendelser.  Snart er de siste som husker andre verdenskrig borte, og ungdom som leser denne boken har sannsynligvis aldri kjent noen av disse personlig. Da kan slike tekster bygge bro.

”Det høres ut som en film, tenker Anton. Bildene han får i hodet – nazister som gjør hitlerhilsen i svarte frakker, med hakekors på ermene og store skyggeluer – alt er hentet fra filmer han har sett.

Men dette er virkeligheten. Han kjenner et menneske som var der. Som har opplevd alt dette i sitt eget liv.”

MAY GRETHE LERUM

 

 

0 Delinger