FRAMSNAKKING: – Jeg fikk gåsehud da jeg leste det, forteller Camilla Mangelrød.
Vi går inn i siste uke med årets Framsnakker-spalte. Her utfordrer vi en rekke forlagsfolk til A) å løfte frem en bok fra eget forlag (og kun én) som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag. I dag går turen til Akersgata og Cappelen Damm-redaktør Camilla Mangelrød.
Magisk forbindelse
Fra forlagets egne hyller kommer hun med en tung anbefaling:
– I sommer, da jeg løp den gamle Kongeveien i Hedalen, fikk jeg øye på noen tranehalser som stakk opp fra det høye gresset langs elven. Og da jeg inspirert leste Trollelgen av Mikkjel Fønhus samme kveld, fikk jeg gåsehud da jeg leste om tranene, sorgløse, på stedet hvil, ved elven i det stive storgraset. Og det er nettopp den magiske forbindelsen mellom natur og litteratur, som nå står i fare for å gå tapt, Bernhard Ellefsen skriver om i den velkomponerte essaysamlingen Det som går tapt. Verket er en studie i naturlengsel og naturtap, sett fra vidt forskjellige forfattere som Laura Ingalls Wilder (Huset på Prærien), Nansen, Ingstad, Fønhus, og samtidsforfattere som Kerstin Ekman og eventyreren Lars Monsen. En sentral tematikk i flere av disse bøkene, ikke minst Ingstads Pelsjegerliv, er det urbane menneskets gjenoppdagelse av livet i naturen, og dets refleksjoner over det moderne og villmarken som står i fare for å gå tapt. I denne refleksjonsmodusen befinner også Ellefsen seg, når han fremviser disse verkenes kjerneverdier. Dette er litteratur om litteratur som etter min mening fortjener mange flere lesere.
Liv, kultur og ord
For å hente fram anbefalingen fra et annet forlags hylle, går ferden til Kongens gate i Oslo og Forlaget Press:
– Det er en roman i brevs form – ikke nødvendigvis min favorittsjanger, men nok en gang har keramikeren og forfatteren Edmund de Waal skrevet en altoppslukende, tankevekkende og melankolsk bok. I Brev til Camondo (oversatt av Christian Rugstad) vandrer de Waal fra rom til rom i den jødiske Grev Moïse de Camondos staslige la belle époque-hjem i Rue de Monceau i Paris, hvor alt står som før. Akkurat som i Hare med øyne av rav, hvor de Waal lar seg lede av en samling netsuker (japanske utskårne belteknapper), dukker det stadig opp nye utsikter og dioramaer, som smyger seg tett inntil ordene, og vekker til live en glemt forbindelse mellom liv, kultur og ord. Alt så forførende og levende skildret at det er som den døde fortiden gjenoppstår. Et forfatterskap som har fått oppmerksomhet i Norge, men som enda flere lesere burde gi seg i kast med, sier Camilla Mangelrød.
Se også våre øvrige framsnakkere:
Anitra Figenschou, Figenschou forlag: Startskudd med data og dikt
Marius Hjeldnes, Spartacus: Kollaps og traumer
Helle Sommerfelt, Dreyers: Ny støy og gammel visdom
Per Arne Drangsholt, Saga Bok: Sagakonger og familiefeider
Malene Vilnes, Frisk forlag: Skeiv anbefaling
Håkon Strand, Strand forlag: To sterke historier
Gerd Johnsen, Res Publica: Coffee table for arbeidsfolk
Anja Gustavson, Kagge forlag: River i hjertet
Christian Kjelstrup, Vigmostad & Bjørke: Supertruse, turbodass og Pessoa
Marie Lexow, Memo forlag: Ga meg mange aha-opplevelser
Johanna Birkeland, Bonnier: Deilig irriterende og sta
Mattis Øybø, Tiden: Formsikker debutant
Kristin Tinmannsvik, Solum Bokvennen: Full av humor og varme
Victoria Jelsø Selbæk, Gyldendal: Blant selvopptatte forfatterdivaer
