LUKE 16: Anne Sverdrup-Thygeson håper sakprosaen får like kår som skjønnlitteraturen og at det neste år kommer en miljøbok som alle leser - og som åpner øynene våre.
Professor Anne Sverdrup-Thygeson ble nominert til Brageprisen i 2018 og solgt til 24 land da hun utga Insektenes planet. I år fulgte hun opp med Insektenes hemmeligheter. Snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg for barn og er klar over at hun har ca 25 000 gjester i jula.
– Hvor tilbringer du jula i år, Anne Sverdrup-Thygeson?
– Selve julaften hjemme, sammen med familien (og de 25 000 litt fjernere slektningene av typen insekter, spretthaler og edderkopper, som bor sammen med oss i stua, gjemt blant barnåler og bark i juletreet).
– Det blir ikke jul uten … hva?
– Vekslingen mellom rolige dager der det er lov å sitte i pysjen og spise julekaker og lese helt til kvelden, og aktive dager på ski i skauen med barn, bikkje og bål.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Debutromanen Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. Den er lavmælt, men intens, og handler om å være utenfor, kanskje større enn, A4-formatet. Om å streve med å finne sin plass, om å være kronisk syk. Men likevel først og fremst om et høyst hverdagslig ønske å bli elsket for den man er. Sykdom og særegenhet inkludert.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– God norsk sakprosa! For virkeligheten er fantastisk. Og vi kan med fordel løfte lesebrilleblikket fra vår egen navle og finne en bok om noen av de 8 millionene andre arter vi har rundt oss.
Så til alle som noensinne har satt sin fot i en skog, vil jeg gi I skogens dype stille ro av Mikkel Soya Bølstad. En bok som både er poetisk og politisk. Om urskog og granåkre, om vern og skogbruk.
Til dem som har hytte i naturen der de lar utelysene stå på bestandig, dem som aldri har hørt om lysforurensing og hvordan det påvirker både dyreliv og vår helse: Mørke av Sigri Sandberg. Så håper jeg du skrur av utelampen og gleder deg over stjernehimmelen i jula, hvis du er så heldig at du kan se den. Og bruker et minutt på å reflektere over at størstedelen av klodens unge vokser opp uten noensinne å kunne se Melkeveien.
Og til alle andre: Mannen som elsket Sibir, av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz, som rett nok er en roman, men basert på erindringsnotater. Boka forteller om naturhistorikeren Fritz Dörries, en slags 1800-tallets krysning mellom Indiana Jones og Carl von Linné. Han var en samler i en underlig moralsk spagat: Dels beundrer han dyrene han møter på, dels dreper han dem for fote. Også møtene med lokale folkegrupper er preget av en tilsvarende kognitiv dissonans. Det er fascinerende og uggent på samme tid.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Det vet jeg ikke, men den beste julegaven jeg har gitt bort må være nesevarmeren jeg som barn strikket til min mor, fordi hun alltid frøs på nesen når vi var på tur. Den var lyseblå, hadde en liten hvit dusk og to snorer til å knytte bak hodet. Jeg tror ærlig talt aldri den ble brukt utenfor husets fire vegger, men det ble mye latter og moro ut av den gaven.
– Hvis du skulle invitere en i bokbransjen til å være julenisse – hvem ville du valgt (og hvorfor)?
– Kulturministeren, kanskje – med en aldri så liten ekstra milliongave til kulturrådet?
– Har du et nyttårsønske på vegne av bokbransjen?
– Jamfør forrige svar; at sakprosaen får like kår som skjønnlitteraturen, både når det gjelder innkjøpsordningen og kontraktsbetingelsene.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2020?
– Jeg håper det blir en miljøbok. En roman eller sakprosabok som virkelig engasjerer, bredt. Som evner å overbevise mengder av lesere om at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene, og at vi må gjøre noe med begge deler. Da må vi også endre holdning – vi må innse at et meningsfylt liv ikke er koblet til et stadig økende forbruk.
– Under pleddet med Petter Stordalen, god bok og rødvin – eller kanefart og karsk med Anne B. Ragde?
– Jeg ser ikke for meg at Petter Stordalen klarer å sitte stille under et pledd, men han har jo en slags fortid som miljøaktivist i Sellafield, så jeg er sikker på at vi kunne fått en frisk og givende samtale. Både om klodens framtid og om bokbransjens utvikling. Og jeg er glad i rødvin.
LUKE 1: Ole Robert Sunde: – Ekstrem dumhet og dårlig smak
LUKE 2: Shazia Majid: – Mangfold må bli bransje-snakkis
LUKE 3: Ken André Ottesen: – Jeg er fra Toten – karsk og kanefart any time!
LUKE 4: Helene Flood: – Les mer, scroll mindre!
LUKE 5: Arne Svingen: – Dette bør bransjen IKKE gjøre
LUKE 6: Mari Andreassen: – Håper Tromsø-bølgen blir nordnorsk skjelv
LUKE 7: Martin Ernstsen: – Kjøp inn flere tegneserier
LUKE 8: Unni Lindell: – Mitt største kulturøyeblikk
LUKE 9: Halldór Gudmundsson: – Norske forfattere må hentes hjem
LUKE 10: Ane Barmen: – Hylgrein av Vesaas på t-bane
LUKE 11: Per Petterson: – Ønska meg Strindberg til jul
LUKE 12: Nina Lykke: – Forfattere må ha mer digibetalt
LUKE 13: Carina Elisabeth Beddari: – Legg ned festivaler og litteraturhus
LUKE 14: Else Kåss Furuseth: – 2020 blir et knallår for den erotiske litteraturen
LUKE 15: Torgrim Eggen: – For liten bransje, for mange titler
