FRAMSNAKKING: Toto er en av to favoritter fra Mattis Øybø.
Vår Framsnakker-spalte ruller videre. Her utfordrer vi en rekke forlagsfolk til A) å løfte frem en bok fra eget forlag (og kun én) som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag. I dag går turen til Sehesteds plass og Tiden-redaktør Mattis Øybø.
Lek og alvor
– Fra Tidens liste vil jeg trekke frem Toto Hølmebakks diktsamling Almakolender. Toto er debutant, men det skulle man ikke tro når man leser boken, for maken til formsikker debut skal man lete lenge etter. Her er alt fra lengre fortellende dikt til korte trelinjere, samt en hel seksjon med såkalte kenetter. (Forfatteren opplyste heldigvis om hva i alle dager det var bakerst i manuset.) Denne bevisstheten om form høres kanskje stivt ut, men det kan jeg love at det ikke er. Leseren blir invitert med på både lek og alvor. At Toto for eksempel klarer å skape et rikt og rørende dikt om fergerutene på en innsjø i Nord-Italia, og båtene som opererer dem, vitner om spennet i denne diktsamlingen.
Innsendt anonymt
– I tillegg har boken har en morsom utgivelseshistorie, ettersom manuset ble innsendt anonymt. Med en høy bunke foran seg er det jo gjerne sånn at en redaktør raskt leter etter grunner til å si nei til et manus, og anonymiteten hjalp ikke akkurat på interessen. (Ingen å google, ingen rask vei til litt informasjon om hvem dette kunne være og hva vi kunne forvente oss.) Men da vi først satte oss ned med manuset, så var det umulig å ikke bli slått av hvor usedvanlig bra det var, sier Mattis Øybø.
– Stor litteratur
For å finne en favoritt i andre forlags hylle, satser Øybø kortreist:
– Av andre forlags bøker er det Mazdak Shafieians roman Skinnende døde, utgitt på Gyldendal, som har gjort mest inntrykk på meg. Romanen handler om forfatterens oppvekst i Iran på 80-tallet under krigen mot Irak. Men det er måten den er fortalt på, med den ene slående scenen etter den andre, som gjør romanen til stor litteratur, rett og slett. Ta for eksempel beskrivelsen hans av de mange identitetsmerkene til krigens «martyrer» som henger i taket på skolen hans i Khorramabad, og klirrer i den svake vinden. Romanen er full av slike øyeblikk, meningsmettede og skinnende, og gjør en mann som meg selv – hvit, drøye femti, oppvokst i Bærum – dypt berørt av en gutt på syv, vest i Iran, en gang på 80-tallet. Skinnende døde er et eksempel på hva de aller beste bøkene kan gjøre: trekke det som er langt borte helt nært, uten å miste sin fremmedhet.
Se også våre øvrige framsnakkere så langt:
Anitra Figenschou, Figenschou forlag: Startskudd med data og dikt
Marius Hjeldnes, Spartacus: Kollaps og traumer
Helle Sommerfelt, Dreyers: Ny støy og gammel visdom
Per Arne Drangsholt, Saga Bok: Sagakonger og familiefeider
Malene Vilnes, Frisk forlag: Skeiv anbefaling
Håkon Strand, Strand forlag: To sterke historier
Gerd Johnsen, Res Publica: Coffee table for arbeidsfolk
Anja Gustavson, Kagge forlag: River i hjertet
Christian Kjelstrup, Vigmostad & Bjørke: Supertruse, turbodass og Pessoa
Marie Lexow, Memo forlag: Ga meg mange aha-opplevelser
Johanna Birkeland, Bonnier: Deilig irriterende og sta
