Grepet av Ferrante-feberen

Janneken Øverland misunner alle som ikke har lest Elena Ferrantes bøker. Selv ble hun så hektet at hun leste siste bok i Napoli-serien på italiensk - med ordbok i fanget.

 – Med lesesommeren er det akkurat slik det var med selve sommeren da jeg var liten: Jeg trodde den skulle vare evig, og så gikk den så fort. 

Det sier vår gjesteskribent Janneken Øverland. I dag er det hennes tur til å anbefale sommerlitteratur. Og her er både nytt og gammelt. På flere språk. Av kvinner.

 

 

Janneken– Hver sommer tenker jeg: Å, så bra, nå skal jeg få lest masse –  og så blir det aldri så masse som jeg planlegger. Men noe blir det jo, hvert år, og her kommer noen anbefalinger. Merkelig nok ser jeg nå at alle bøkene er skrevet av forfattere som ikke er menn! Den sjansen tar jeg!

 

 

Redd barna

Redd-barna_300dpiTirill Broch Aakres ferske roman Redd barna er en sånn bok jeg synes det er fint å tenke tilbake på. Den har en fantastisk ”akkurat-nå”-følelse, det er en roman om en familie i en litt uklar overgangssituasjon, og den har en innebygd spenning, som gjør at du må lese videre. Men heldigvis får du ikke svar på alle spørsmål, og akkurat det synes jeg er fint med en roman: at du kan gruble litt videre, når du er ferdig å lese.

 

 

ferrante. mi briljante venninne. 2. opplag.omsl.qxpFerrante på tre språk

Som så mange ble også jeg i vinter grepet av ”Ferrante-feberen”, det vil si at jeg begynte å lese den norske oversettelsen av den første boka til Elena Ferrante. Dette er den italienske forfatteren som har gjort verdenssuksess med fire bøker fra Napoli om de to venninnene Elena og Lila. Jeg innrømmer at jeg øyeblikkelig ga etter for det sterke ”serie-suget”.

Nå har vært gjennom bok 2 og 3, på engelsk, og bok 4, på italiensk, langsomt, og med en svær ordbok i fanget. Dette er spennende og engasjerende romaner, med Italia og Napoli som ramme, men først og fremst er det frodige og frekke skildringer av moderne kvinneliv. Underveis har jeg tenkt at det er Doris Lessings Den gylne notatbok som er den boka som for meg ligner mest på disse helt nye bøkene. Heldigvis kommer de nå på løpende bånd på norsk, og den siste, fjerde på engelsk i høst. Jeg misunner alle som ikke har lest dem ennå!

 

Sangfugl på leselisten  

sangfuglSommerens andre store ”snakkis”, også i Norge, har vært en bok fra 1960, romanen Drep ikke en sangfugl av Harper Lee. I USA er det tydeligvis en roman som alle må lese på skolen, jeg hadde ikke lest den. Skolejenta Scout er hovedpersonen, og linjene mellom 60-tallets rase-uro og uroen i dag, mer enn femti år senere, er tankevekkende og mer enn tydelige. Oppstyret rundt den gamle boka skyldes er at det nå i juli kom en fortsettelse, som øyeblikk også finnes på norsk. Så da har jeg lagt den til min nye leseliste, også, mens jeg tenker: Så likt alt er blitt, i USA og Vest-Europa, når en ny bok får så mye fokus.

 

 

plgaardMellom Loe og Allen

Min siste anbefaling er en liten, men meget morsom bok av en ung dansk forfatter. Hun heter Stine Pilgaard, og boka er Min mor sier. Her er hovedpersonen en ung kvinne som har snakketøyet i orden! Hun har kjærestesorg, hun har en overbeskyttende mor, en lege og en spinndoktor. Og hun parerer alle, både de som vil hjelpe og de som vil trøste henne. Det er Erlend Loe som har oversatt boka til norsk, og Pilgaard befinner seg på et meget underholdende litterært punkt mellom forfatteren Loe og filmmakeren Woody Allen. Men hun er dame! Kanskje det er på grunn av denne kvinnekjappe synsvinkelen at noen av replikkene  hennes sitter så godt i ørene mine etter endt lesning. God lesesommer til deg også!

 

Les også:

Nora Steenbergs somerlektyre

Anders Neraals sommerlektyre

Tom Egelands sommerlektyre

Jørn Lier Horsts sommerlektyre

Victoria Spanthus’ sommerlektyre

 

 

-- annonse --