Møter sin egen frykt

Hun debuterer med en barnebok om hvordan man kan mestre det man er aller mest redd for.

Debutant: Mina Lystad

Debuterer med: Alfred må lese høyt

Sjanger: Barnebok

Forlag: Aschehoug

Bokens tre første setninger:

Dette er Alfred. Han er nervøs. Nervøs for alt som går fort, og alt som går sakte.

Fortell kort om boken din:

Boken handler om Alfred som er nervøs for mye, men mest av alt for det å snakke høyt foran klassen. I boken havner han i en situasjon der han er nødt til å gjøre det selv om han er redd, og så handler historien om hvordan han må løse å gjøre det han er aller reddest for. Og at hjelpen innimellom kan komme fra uventet hold.

Hvordan fikk du ideen til denne boken:

Jeg hadde lyst til å skrive om noe angstfyllt, og om det å være nervøs, noe jeg har levd med av og på hele livet selv, uten å gjøre det for mørkt. Selv er jeg ganske utadvent, men jo eldre jeg blir jo vanskeligere synes jeg for eksempel det er å snakke høyt og ta rommet når det er forventet av meg. Jeg synes det er innmari skummelt, men også innmari spennende å oppleve hvordan rommet man sitter i forandrer seg på så kort tid. Fra å ha vært et helt vanlig rom endrer det brått temperatur, lys, lyd og karakter i det man reiser seg og sier ”Ehem” for å fylle rommet med sin egen stemme.

Den skrekken tror jeg det er mange som kjenner på og derfor føltes det som et fint utgangspunkt for en historie om det å være nervøs. Og ikke minst det å tørre å møte den nervøsiteten ansikt til ansikt. For det magiske er jo at om man tør å gjøre det, så er mye gjort.

Hva var det første du gjorde da du ble antatt?

Da ringte jeg kjæresten min og ropte av glede! Og så ringte jeg søsteren min og gjorde det samme. Et godt over middels høyt gledesutbrudd vil jeg si at det var. Hunden vår skvatt i hvert fall.

Jeg reagerte omtrent på akkurat samme måte da illustratør Åshild Irgens takket ja til å illustrere boken også! Hun har virkelig løftet Alfred fram og gjort ham virkelig på en måte jeg bare kunne drømme om når jeg satt og skrev.

Hva tenker du om forlaget du debuterer på:

Jeg synes Aschehoug er et helt fantastisk forlag. Har hatt utelukkende positive opplevelser med alle avdelinger, men må trekke fram et spesielt godt samarbeid med redaktøren min Johanne Askeland Røthing. Hun er virkelig helt fantastisk! Dessuten er det noe helt eget med å gå inn og ut av den snirklete og vakre smijernsporten til forlaget. Hadde jeg visst som niåring at jeg skulle gå inn der og kunne kalle meg forfatter hadde jeg dånt.

Hva skal du bedrive sommeren med mens du venter på høsten og utgivelse?

Denne høsten ruger jeg på et barn som kommer samme uke som boka, så mest av alt skal livet gå i sakte film de neste ukene. Mye saltvann og soving. Så skal jeg glede meg til høsten. Og til det å holde i boka for aller første gang.

Hva har vært viktigst for din skriving?

Jeg tror noe av det viktigste for skrivingen min har vært den nitidige dagbokskrivinga jeg begynte med når jeg var rundt åtte. I tillegg til å hjelpe meg med å få oversikt i et uoversiktlig følelsesliv, lærte det meg nok å se historiene jeg hadde i umiddelbar nærhet. Det tror jeg var en bra øvelse. Da jeg i tillegg var et barn med følelser jeg opplevde som veldig store i kombinasjon med en hang til overdrivelse, fikk jeg nok mye trening i historiefortelling uten at jeg egentlig forsto det selv. I tillegg har lillesøsteren min, Pia, vært helt essensiell for skrivingen min. Uten samtalene med henne, og hennes tilbakemeldinger og heiarop, hadde det gått mye saktere framover.

Ditt norske forfatterforbilde og hvorfor?

Av norske forfattere må jeg trekke fram Carl Frode Tiller som en av dem som treffer meg aller sterkest. Hans evne til å beskrive indre liv og hvor vanvittig vanskelig det er å være menneske innimellom er helt enestående. Jeg blir innimellom helt utslitt av å lese det han skriver fordi det føles som om jeg har levd gjennom et annet menneske så intenst. Og han overrasker meg med å vise så tydelig hvor like vi er alle sammen når det kommer til stykket. Uavhengig om det er avdankede rockemusikere eller aggressive treningsnarkomane som har fortellerstemmen, så kjenner jeg meg innimellom helt skummelt godt igjen i følelsemønstrene deres. Det er utmattende, innsiktsfullt og helt suverent. Det er det ingen andre som får til så godt som han synes jeg.

Hvor ser du deg selv som forfatter om 10 år?

Om ti år håper jeg at jeg har skrevet mye mer og at jeg fortsatt skriver masse. Skriving blir bare morsommere og morsommere jo mer man gjør av det, og hvis man først begynner å se etter dem åpenbarer det seg små spirer til historier nesten litt overalt.

 

 

-- annonse --