– Mer enn plyndring og drap

Vikingtiden var mer enn plyndring og drap, det var en opplysningstid. Det mener TV2-profil Jan Ove Ekeberg som nå er ute med første bok i en ny historisk romanserie.

Forfatter: Jan Ove Ekeberg (62)

Aktuell med: «Den siste vikingkongen. Krigens læregutt», Gyldendal.
En historisk spenningsroman fra tiden rundt slaget på Stiklestad i 1030. Tenkt som første bok i en serie, med utgangspunkt i Harald Hardrådes liv. I den første boka bryter unge Harald opp fra hjemgården og moren Åsta, for å følge den gamle vikingen Rane. Sammen finner de Haralds halvbror, kong Olav, og følger ham til Stiklestad.

Den-siste-vikingkongenHvorfor skrev du akkurat denne boken?

Harald Hardrådes liv er en helt utrolig reise. Bare 15 år gammel overlever han slaget på Stiklestad og må rømme fra Norge etter brorens fall.

Noen år etter dukker han opp igjen som leiesoldat, eller væring, for keiseren av Bysants. Han tjener i væringgarden i 8 år og utkjemper i følge Snorre 80 slag i Middelhavet, på Balkan og i Midøsten. Når han kommer tilbake, søkklastet med rikdom, blir han norsk konge. Hjemme innfører han en rekke nyvinninger, blant annet det første norske myntsystemet.
Da han faller på Stamford Bridge i 1066, i et nær vellykket forsøk på å erobre England, er vikingtiden over. Med ham dør en epoke. Harald er den siste vikingkongen.


Du skriver om virkelige personer. Hvordan har du gått fram for å sikre deg at du skildrer dem mest mulig autentisk, og er det hendelser du tror vil overraske leserne?

I bøkene er det både historiske personer og oppdiktede skikkelser, slik det er i de aller fleste historiske romaner. For meg er det naturlig å gjøre de historiske personene så «riktige» som mulig ut fra tilgjengelige kilder. I «Krigens læregutt» følger vi også hendelsene i årene rundt det store slaget på Stiklestad, slik Snorre og andre har beskrevet dem.

I tillegg dikter jeg opp både hendelser og skikkelser, som jeg former fritt, og som gir dramaturgisk frihet. Og hvem vet, kanskje disse oppdiktede personene også levde? Eller at det jeg dikter opp faktisk skjedde? Vi kjenner jo bare til en ørliten brøkdel av historien, 1000 år tilbake.
Hva som vil overraske leserne er vanskelig å gjette, og sier jeg det – blir det i alle fall ingen overraskelse. Det som alltid er et mål for meg er å sette leserens egen fantasi i sving. Det er eneste vei til leserens følelser, latter og tårer.

Du har tidligere skrevet en annen historisk serie som solgte i over 40.000 eksemplarer, og «Krigens læregutt» har allerede fått en sekser i Dagbladet. Hva lærte du i arbeidet med den forrige serien som du har tatt med deg til den nye?

Det er fantastisk moro med terningkast seks i Dagbladet, men det blir ingen tatovering. Så usikker som bokbransjen er nå bør ingen ta noe for gitt. Her er det bare å stå på og jobbe videre. Det har jeg jo lært etter hvert. Den viktigste lærdommen under arbeidet med de tre «I sverdets tid»-bøkene, var hvor stor forskjell det er på å skrive journalistisk eller dokumentarisk, som jeg har levd av i 35 år, og å skrive skjønnlitterært. Det tok meg fem år å knekke den koden. Derfor ble de tre «I sverdets tid»-bøkene et slags svennestykke for meg. Og jeg fikk mye hjelp fra flere dyktige redaktører og etablerte forfattere som leste og kommenterte. Dessuten mange gode råd fra bokhandlere og engasjerte lesere, som hadde meninger om skrivestil og karakterer.

Nå har jeg gått rettere på målet, men også denne gangen mener jeg at jeg har lært mye. Et viktig mål har vært å ta et skritt videre språklig og utvikle mer sammensatte karakterer. Igjen med innspill og veiledning fra gode hjelpere. Dessuten har jeg denne gangen dempet det episke som ligger i en trilogi. En serie gir større frihet fra bok til bok. Da er det også lettere for leseren å koble seg på senere bøker.

SOLGTE GODT: Hele 40.000 eksemplarer ble trykket av Ekebergs siste historiske trilogi.
SOLGTE GODT: Hele 40.000 eksemplarer ble trykket av Ekebergs siste historiske trilogi.

Hvor kommer din fascinasjon for denne tidsepoken fra, og hva tror du er årsaken til at vikingene er så i vinden for tiden?

Alt for lenge er vikingtiden blitt sett på som en helsvart del av historien vår. Var våre forfedre virkelig så forferdelige? Det kan nesten sammenlignes med hva etterkrigsgenerasjonen tyskere tenker om sin nære krigshistorie. Nå håper jeg at vi får et mer nyansert bilde av vikingtiden, som jeg selv mener en opplysningstid. Vikingtiden trenger en «gjenoppdagelse».

Tenk deg hvilke inntrykk vikingene fikk på sine lange ferder til fremmede land. Ofte var det hele familier som dro. De var i alle landene rundt Middelhavet, de befolket Island, de bosatte Grønland og i en lang periode også Newfoundland i Nord-Amerika. Med seg hjem brakte de et vell av kunnskaper og kultur.

I vikingtiden får Norge et moderne skriftspråk med bokstaver, de første byene blir grunnlagt og kristendommen, som ligger i bunnen av vår moderne humanisme, får fotfeste i brede lag av befolkningen.
Vikingene forandret Norge totalt. Det avsidesliggende jordbruks- og jegersamfunnet ble en del av verden i denne perioden, og er forblitt det siden.

Tre favoritter:

Dette er vanskelig. Jeg har langt flere enn tre favoritter. Det er jo mange titalls gode forfattere der ute og hundrevis av gode bøker. Men med kniven på strupen og med fokus på historiske romaner:

Haldor Kiljan Laxness, «Islands klokke», den beste romanen jeg har lest, tett fulgt av «Frie menn». Laxness har i alle fall 5 romaner som er blant verdenslitteraturens aller ypperste.

Sigrid Undseth, «Kristin Lavransdatter», en helt spesiell kombinasjon av et autentisk tidsbilde og en sitrende nærhet til karakterene. Vår beste historieforteller noen gang. Undseth er det fortsatt mye å lære av.

Thorvald Steen, «Det usynlige biblioteket». Thorvald er min favoritt av de nålevende norske historiefortellerne, og blir med rette omtalt som en fornyer av den historiske romanen. Les også «Den lille hesten» og «Konstantinopel».

Uslipt diamant:

Gaute Heivoll er kanskje ikke helt uslepen lenger, men da jeg spurte en av mine (langt) yngre litterære venner hva jeg skulle lese for å få et inntrykk av de unge forfatterne, fikk jeg anbefalt: «Før jeg brenner ned». Heivoll er en forfatter jeg gjerne leser mer av og som åpenbart kan vokse videre.

Sist leste bok:

Jeg leser helst to av gangen. En skjønnlitterær og en dokumentarisk. Nå leser jeg «Njåls saga» på nytt, og blir minnet om hvorfor den holdes som den beste av islending-sagaene. Fantastisk litteratur og for noen karakterer!
Dessuten Mimir Kristjansson, «Frihet, likhet og Island». Morsomt fortalt historie om dagens til dels skjeve tilstander på sagaøya. Anbefales.

ØNSKEMØTE: Ekeberg skulle gjerne hatt et stevnemøte med Inga fra Varteig, her i Ane Ullmoen Øverlis skikkelse. FOTO: Paradox film
ØNSKEMØTE: Ekeberg skulle gjerne hatt et stevnemøte med Inga fra Varteig, her i Ane Ullmoen Øverlis skikkelse. FOTO: Paradox film

Hvordan jobber du?

Jeg er en typisk plotter. «Den siste vikingkongen. Krigens læregutt» bygger på et 100 siders langt plott, eller råmanus om man vil. Jeg bygger mine romaner på delvis kjent historie og starter med grundig research. I denne fasen kommer de første ideskissene, som etter hvert utvikles til et plott. Denne prosessen kan ta flere år. Når plottet er klart, skriver jeg et 1. utkast til boka på 12-15 uker, hvor jeg ikke har noe annet på programmet enn skriving. Det gjelder å komme inn i en flyt, leve i historien og sperre alt annet ute.

Dersom historien tar uventede vendinger eller karakterer endrer seg under utskrivningen, justerer jeg også plottet. Kartet må stemme. Jeg har sett det omtalt som frontlys-prinsippet. Du kjører en ukjent strekning om natta og ser ikke lenger enn frontlyset rekker. Men du har et veikart og vet hvor du skal.

Var det noe som overrasket deg da du gjorde research til «Den siste vikingkongen»?

Det slår meg at all historie handler om mennesker og forholdet mellom mennesker. Mer det, enn om årstall og store slag. Det er som Undseth skrev: «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» Også for 1000 år siden var menneskene opptatt av det samme som vi er. Kjærlighet, venner, materiell sikkerhet, det å se barna vokse opp og lykkes. All historie dreier seg om kjærlighet og hat, seier og nederlag, fiendskap og vennskap, i en uendelig rekke og i utallige kombinasjoner. Derfor handler også de beste historiske romanene først og fremst om mennesker.

Da jeg gikk inn i historien om kong Olav, lillebroren Harald og deres felles mor, Åsta Gudbrandsdatter, fant jeg en familiekrønike. Så begynte jeg å lete etter alt som lå mellom linjene i sagaene og andre kilder, og de grunnleggende menneskelige følelsene er der hele veien. Det er det som driver oss, dag etter dag, livet igjennom. Den gangen som nå.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Stevnemøte antyder jo noe romantisk, i alle fall svært hyggelig. Da må det bli Inga fra Varteig, som er en hovedkarakter i alle de tre «I sverdets tid»-bøkene. Hun er en av de sterkeste kvinneskikkelsene i norsk historie. Mor til Håkon Håkonsson og den siste som bærer såkalt jernbyrd i Norge. Dessuten beskrives hun som vidunderlig vakker …

En annen mulighet er naturligvis Åsta Gudbrandsdatter. Åsta er den eneste i vår historie som er mor til to konger, og det med to forskjellige menn. Hun er en klassisk «mater familias», eller «høvding i skjørt» som Snorre kanskje ville kalt det. En kveld med Åsta ville garantert gitt stor innsikt i kvinnekampen på 1000-tallet, om å holde to sterke kongsemner i ørene, og samtidig drive en av landets største gårder.

YPPERSTE KLASSE: Islands klokke er den boken som har gjort størst inntrykk på Jan Ove Ekeberg.
YPPERSTE KLASSE: Islands klokke er den boken som har gjort størst inntrykk på Jan Ove Ekeberg.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Jon Fosse er jo alt foreslått. Om Fosse får prisen er det i så fall en understrekning av at Henrik Ibsen aldri fikk den, sannsynligvis av politiske grunner. Sønnen Sigurd var jo norsk statsminister frem til unionsoppløsningen.

Dag Solstad skal være for «norsk», men vi har flere andre forfattere av høy internasjonal standard i Norge. Thorvald Steen er nevnt. Per Petterson og Roy Jakobsen er andre av mine norske favoritter.

Mitt beste tips er likevel at vi ennå ikke har hørt om den neste norske nobelprisvinner i litteratur etter Bjørnson, Hamsun og Undseth.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Tja, fest er kanskje å overdrive, men definitivt ikke kolera. Facebook gir store muligheter til å kommunisere enkelt. For meg handler det mest om å lære å bruke de nye verktøyene. For oss som vokste opp før internettalderen, kan det til tider gå vel fort i svingene.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Jordbærsted? Et triks i alle fall. Siden mange av sagaene nå er lagt ut digitalt kan de kopieres over i word og blir dermed søkbare. Det høres trolig supernerdete ut, men jeg har gjort dette og kan sitte lenge å søke på ulike navn og hendelser i kongesagaene. Det finnes nok mer skadelig tidtrøyte og beskjeftigelsen gir ofte gode ideer.

På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?

På bar med Knausgård, fordi han ligger meg nærmere litterært og jeg kunne trolig lært noe av ham. Dessuten tror jeg det hadde blitt hakket mer spennende.

(Hovedfoto: Gyldendal forlag)

-- annonse --