– Utkast så grove at vi brøler av latter

Ulrik Høisæther (Foto: Magne Risnes)

Det var en del prompehumor som ble sensurert bort da krimforfatterne Ulrik Høisæther og Jan-Erik Fjell skrev barnebok sammen.

Ulrik Høisæther mener Farvel, Rune skulle hatt attenårsgrense, og at barnebøker skal ende godt. I Skrytepappa gjør det nettopp det. Dog etter at skrytepappaen har skrytt og barna har kommet ham til unnsetning.

 

Forfatter: Ulrik Høisæther

Aktuell med: Skrytepappa (Strawberry)

 

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

– Denne boken kom i form av en idé som hadde ligget og ulmet i bakhodet noen år. Jeg hadde diskutert litt med forfatterkollega og medforfatter Jan-Erik Fjell om dette besnærende fenomenet kalt barnebok. Vi hadde begge ivrige forleggere i hver vår ende som hadde spurt om vi ikke kunne tenke oss å prøve dette formatet. Det hele startet rundt 2014, hvor vi snekret sammen et halvhjertet prosjekt om en gutt som sitter i rullestol og som fikk en magisk rullestol som kunne gjøre alt mulig. Til vår skuffelse ble ikke idéen godt mottatt, men vi fikk i alle fall ferten av barnebokverdenen, som brått syntes noe ugjennomtrengelig. Så er det jo Hemingway som har sagt at man skal skrive om ting man kan, eller har opplevd, eller hva det nå er han sa – og der spratt idéen inn: en elskelig far som skryter av alt han gjør, som tror han er verdensmester i alt, men som feiler katastrofalt i gjennomføringen. Da blir det opp til heltene, barna Mats og Lisa, å redde dagen. Idéen er jo gjenkjennelig, og en sjelden gang hender det at man tenker «Wow. Hvorfor har ingen gjort dette før?». At det ennå ikke er kommet en tittel som er like enkel som den er selvforklarende i form av Skrytepappa, føltes litt som å ha funnet en tilgjengelig gullgruve midt i Oslo sentrum. Da jeg pitchet idéen til Jan-Erik, ropte han høyt i telefonen: «Ja! Ja! Jeg elsker det!» Vi skjønte umiddelbart, i det vi luftet idéen i forlagsbransjen, at dette var gjenkjennelig og kommersielt, men viktigst av alt noe barn kunne like.

– Tre barnebok-favoritter:
Den Vesle Vampyren av Angela Sommer-Bodenburg, Georgs magiske medisin av Roald Dahl og Slemme Lars av Arild Nyquist. 

– Sjekk ut:
Godnattboka av en finsk forfatter, oversatt til norsk rundt 1986, hvor Herr Halvorsen rusler rundt i søvne. Man må antakelig på et antikvariat eller loppemarked for å finne den, men du verden, for en skatt av en barnebok.

– Hvordan jobber du?
– Det er, i motsetning til å skrive krim alene, som har vært hovedgeskjeften til Fjell og meg, veldig inkluderende og energifylt å skrive barnebok. I tillegg har vi fått briljante Thomas Kirkeberg som illustratør, og da de første tegningene hans kom på bordet holdt vi på å dåne. Selv de aller siste skeptikerne, hvis det engang var noen, på forlaget falt da pladask, og teksten fikk nytt liv i korrekturen. Det er det fantastiske med en illustrert bok, det blir en vidunderlig synergi i det å visualisere helsprø og morsomme konsepter. Jan-Erik og jeg ringer hverandre nesten daglig, og leser opp avsnitt eller små kapitler vi har skrevet, og det er om å gjøre å få den andre til å le. Det bor heldigvis fremdeles to små guttebarn i ham og meg, hvor den deiligste prompehumor får fritt utløp. Dessverre, eller heldigvis, har vi en streng redaktør som fjerner det verste. Vi kan lage utkast som er så grove at vi brøler av latter, selv om vi vet at det ikke kommer gjennom sensuren. Det er en utvetydig elskelig, inspirerende måte å jobbe på, med Kirkeberg på sidelinjen som også kommer med glitrende innspill. Vi er ennå i den skjøre og spede startfasen, men har fire manus på blokken, og idéer til ti til. Så vi drømmer, håper og tror at dette kan bli en fast del av den nye arbeidshverdagen.

– Har du en favorittillustrasjon?
– Personlig er jeg vokst opp med en dyp lidenskap for tegneserier, og er følgelig veldig kritisk til enhver pennestrek. Mine helter som barn var kunstnere som John Romita, John Byrne, Jack Kirby, Steve Ditko og Todd McFarlane, for å nevne noen ytterst få. Jeg tror det var disse superhelt-historiene som frelste meg, og for en 8-9 år gammel gutt var det brutalt å se Gwen Stacy, kjæresten til Peter Parker eller Spiderman dø i en slik historie. Da gråt jeg av en illustrasjon for aller første gang. Må også nevne barneboken Farvel Rune av Kaldhol og Øyen, som strengt tatt burde hatt 18 års aldersgrense.

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Jeg var heldig som vokste opp med tilgang på mye lesestoff. Både på barneskolen min og i den lille bygda på Tjøme var det godt utrustede biblioteker, og jeg slukte mye, for det var ikke så mye annet å gjøre på åttitallet. Georgs magiske medisin av Roald Dahl gjorde inntrykk, jeg hadde den på kassett, med lydeffekter. Denne tanken på at en helt vanlig gutt kunne gå på badet og blande vanvittige miksturer som endret katastrofalt på fysikken til Georgs slemme bestemor, det var helt fantastisk! Den dag i dag kan jeg se for meg bildet i hodet av at hun vokser ut gjennom taket mens hun hyler og skriker. Jeg tror en sindig del av meg forstod at det ikke var mulig å få til noe slikt med tannkrem og hostesaft, men den deilige lille hva hvis var for evig født fra da.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg skulle gjerne møtt ånden i lampen fra Aladdin. Tre ønsker hadde vært strålende. Første ønske? At Skrytepappa blir en global boksuksess. De to andre kommer jeg tilbake til.

– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Åh, så mange valg! Willy Wonka, Alice fra Alice i Eventyrland, den lille prinsen, Samvis Gamgod, Tarzan, SVK, og så videre. Jeg tror valget rett og slett må bli delt i to. Snill og slem. Slem: Voldemort. Snill: Ole Brumm.

– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– En historie som slavisk følger den klassiske arken: start, midt, slutt. Og som ender godt. Det at dette er så strengt, gjør det så vanskelig å få til. Barn er ikke like eksponert som voksne for klisjéer og gjentatte plot. Likevel er det så viktig at man klarer å tilføre noe nytt og tidløst til en uendelig sjanger. Det er tilsvarende utfordringer innen krim. Så må alle gode barnehistorier ha det barn liker best av alt: humor, spenning og overdrivelser. Alle barn elsker bæsj og promp, så det hører med. Det er dog en del som ikke har kommet seg gjennom sensuren i Skrytepappa. Vi håper på friere tøyler i serien fremover, dersom det lille vi har klart å smyge inn hittil slår an.

– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Det må bli Potter. Pippi er steike kul, men begynner hun å bli litt datert? «Min pappa är …», ja, det kan man jo ikke si lenger. Harry Potter er deilig nerdete, og oppfyller også kriteriene for gode barnebøker, til rangs, selv om det er i rammeverket av kjente klisjéer: ingen foreldre, godt mot vondt, de gode vinner, lykkelig slutt, og så videre. Men når man krydrer med godt språk, masse fantasi og sprelske scener, da tar man verden med storm.

 

 

 

108 Delinger