Utilnærmelige Unni

Unni Lindell er Norges blodigste krimforfatter.

 

Vi ville vite hvilken norsk kriminalforfatter som har flest liv på samvittigheten og spurte en hel bokhylle av dem. Fasiten finner du til slutt i artikkelen.

 

Og visst serverer Jo Nesbø blodige spektakulære drap mens Gunnar Staalesen har holdt på et halvt liv. Men ingen av dem matcher saksemordersken fra Bærum. Unni Lindell – ingen over, ingen ved siden.

 

«Bare» to siden sist

Da BOK365s søster, Magasinet BOK, begynte registreringen av norske kriminelle drap i fjor, viste det seg tidlig at Lindell ville komme høyt på listen.

152 litterære mord har den nybakte sekstiåringen på samvittigheten, og hun har ingen planer om å la det bli med det. Men det siste året har hun ikke vært like blodtørstig:

– Det er nesten flaut å si det, kun to; et barn og en mann, opplyser Norges blodigste.

Nåja, hun hadde 150 fra før, fordelt på noveller og et etter hvert ganske voksent antall romaner. Og hun er ganske suveren i teten.

– Bare i Slangebæreren var det fem drap, i Rødhette åtte og i novellesamlingen Min mor har en saks i ryggen, er det 19 noveller og 25 drap. I tillegg kommer alle novellene i A-magasinet i sin tid, helt fra 1985. Og altså alle romanene, sier Unni Lindell.

 

Suveren i tet

Så 152 er altså ikke usannsynlig. Det er mer enn to og en halv ganger så mange som Jo Nesbø, som ifølge sin redaktør Øyvind Pharo skilter med «lusne» 50 omtrent, før årets krim der åtte personer går med om vi har telt riktig.

Lang fartstid: Gunnar Staalesen. Foto: Atle Nielsen

I likhet med Unni Lindell har en av forfatterne i tetfeltet, Gunnar Staalesen, to på samvittigheten siden i fjor, og ender på 83 ofre, altså bare litt over halvparten av Lindells.

Staalesen tar det med fatning:

– I de siste bøkene mine har jeg prøvd å redusere antallet drap så godt som mulig. I snitt tror jeg likevel man må anslå to drap pr bok. Jeg har 24 romaner, altså 48 drap der. I tillegg vil det i snitt være ett drap pr novelle, da kan vi plusse på ca 20 og komme opp i 68. I de syv tegneseriealbumene om Varg Veum vil det nok også i snitt være to pr. bok, så da er vi oppe i temmelig nøyaktig 82, og så er det det ene i første bind av 1900-trilogien: 83. Med litt ta og gi i pluss og minus anslår jeg at det endelig tallet vil ligge et sted mellom 75 og 90. Og det er i alle fall langt flere enn det som har blitt drept i Bergen i samme tidsperiode, heldigvis.

Og altså langt færre enn i historiene til Unni Lindell.

 

Konsulterer karakterer

Jan Mehlum har i likhet med Staalesen og Lindell holdt på i en årrekke og har ganske mange liv på samvittigheten. Han leverer sin «selvangivelse» etter å ha konsultert noen av sine karakterer, inkludert St. Bernhardshunden Hulda:

På pallen: Jahn Mehlum. Foto: Gyldendal

– Dette er ikke enkelt. Men med alle mulige og umulige dødsfall inkludert, også de som omfatter personer som på mystisk vis forsvinner, bør dette summere opp til 84 i alt inkludert noveller, sier Mehlum. – Vel; det vitenskapelige grunnlaget er noe tynt, siden jeg ikke har vært i stand til å lese meg gjennom alt på nytt. Men etter å ha konferert med overrettssakfører Christan Salvesen d.a.y. har dette anslaget framkommet. Hulda har ikke protestert, og Wilhelm Mørk har hevdet at det er under hans verdighet å uttale seg om slike spørsmål.

 

– Nesten pinlig høyt

Melder seg på: Øistein Borge. Foto: Gabriel Ramon/Font Forlag

En som melder seg på høyt oppe på listen etter bare to bøker er Øistein Borge, som i årets roman Det som aldri dør tar livet av hele 44 personer. Riktignok ryker mange av dem i attentater på syttitallet, og i utgangspunktet gjelder ikke terroraksjoner. Disse drapene er dermed i gråsonen, men siden det er drap som har direkte innvirkning på handlingen lar vi dem telle. Under sterk tvil. Uansett – det er langt til topps.

 – Men dette var voldsomt Øistein Borge?

– Ja, tallet er absurd – nesten pinlig høyt, men 35 av dem ryker i tre ulike attentater og en konfrontasjon mellom IRA og British Army under konflikten i Nord-Irland på 70-tallet. Resten, altså ni personer, må på ulikt vis bite i gresset i romanens nåtid. Det er bra at min mor ikke lenger er blant oss og kan forta en opptelling, smiler forfatteren.

 

Les også: Årets blodigste?

 

Urettferdig

Øystein Wiik, med seks bøker om Tom Hartmann og hele 87 drap på samvittigheten, synes det er urettferdig å telle brutto.

«Det mest minneverdige drapet i norsk kriminalhistorie». Øystein Wiik er mannen bak. Foto: Niklas Lello

– Hvis du deler antall drap på antall utgitte bøker, så tenker jeg du får den mest rettferdige vurderingen av hvem som er Norges blodigste, sier han med et smil.

Til gjengjeld står Wiik, ifølge VGs anmelder, bak det mest minneverdige drapet i norsk kriminalhistorie. Det er der morderen, på vegne av verdens sølvrever, flår en pelsdyrrøkter levende før han parterer ham og serverer kjøttet til dyrene hans.

– Jeg er veldig fornøyd med drapet på pelsdyrrøkteren i Rekviem, sier Øystein Wiik tørt. – Åpningen i Hvit Panter, der en penispumpe blir et relativt smertefullt drapsvåpen er en annen favoritt for meg personlig.

 

Les også: Øystein den blodige

 

«Beste drap»

Men tilbake til Unni Lindell. Hvilket av de 150 er hennes «beste», mener hun selv?

– Et i Honningfellen, hevder hun. – En liten gutt som man tror er drept på en spesiell måte, men så viser det seg at det er «noe helt annet»!

Staalesen har også en egen favoritt.

– Det er nok det som har skjedd før boken begynner, i Ansikt til ansikt: “Det satt en død mann på venteværelset mitt.” Stort tidligere kan man ikke presentere liket i en kriminalroman.

– Jeg liker nok best drapet på Viggo Hansen i Hulemannen, sier Jørn Lier Horst.

– Han har sittet død i stolen foran en flimrende TV-skjerm i fire måneder før han blir funnet. Beskrivelsen av det nærmest mumifiserte liket er basert på egne opplevelser og observasjoner.

 

Nøttepulver

– Jeg er svært lite bestialsk av meg, men forsøker å være litt kreativ, sa Hans Olav Lahlum da vi konfronterte ham med spektakulære drap i Magasinet BOK.

Dreper med nøttepulver: Hans Olav Lahlum. Foto: Cappelen Damm

– Jeg har en original start på romanen Satellittmenneskene, hvor en eldre forretningsmann i starten blir myrdet med hjelp av nøttepulver i maten. Jeg har selv livstruende nøtteallergi og døde nesten av et anfall som 14-åring, så dette er nesten selvopplevd. Det er også en original drapsmetode i Kameleonmenneskene, hvor to kvinner med over 40 års mellomrom blir funnet døde på et og samme hotellrom – i begge tilfeller uten synlige spor av vold eller kjente sykdommer.

 

Ulv

Lars Lenth har drept «bare» fire personer siden i fjor, til gjengjeld er han ganske fornøyd med utførelsene:

– En kvinne ble spist av trente ulvebikkjer med sønnen som vitne, en annen ble spist av sine egne trente ulvebikkjer, naken, tjoret fast til bakken og innsmurt med gift, den tredje ble skutt på åte i form av en død ulv, og den fjerde ble skutt i ryggen med en hjemmelagd langbue, viking-style, og pil med styrefjær fra svane og retrospiss av vulkansk stein, sier Lars Lenth alvorlig.

 

Kampvillsvin og spyfluer

Gert Nygårdshaug holder på et drap i sin roman Rødsonen, der en sadist blir angrepet av opptrente kampvillsvin i en innhegning og spist.

Introduserer kampvillsvin: Gert Nygårdshaug. Foto: Torkil Storli

– Til operamusikk for full guffe, der Pavarottii synger Angus Dei og overdøver skrikene.

Tom Egeland må til en av sine noveller for å finne sitt «beste» drap:

– Der bruker morderen giftstoffet belladonna, som ikke bare tar livet av det stakkars offeret, men som også bevirker hallusinasjoner og de mest absurde og irrasjonelle handlingsmønstre.

 

Skurtresker

– Drap er jo sjelden raffinerte uansett hvordan man ser på det, sier Kjell Ola Dahl. – Men jeg gjorde mye ut av å kveste en antikvitetshandler en gang. Han ble stilt ut i sitt eget butikkvindu. En annen gang var det en kvinne som angrep med skurtresker. Det gikk også unna.

Kurt Aust har skrevet syv krimromaner om parhestene Petter Hortten og Thomas av Boueberge, den siste nå i år. Han har 37 drap på samvittigheten:

– Det mest raffinerte av typen der man som forfatter føler seg «syk i hodet» etter å ha tenkt ut drapsmetoden, så vinner (hos meg) en scene hvor en fyr våkner på den lille hytta si til det jeg opplever som det optimale marerittet: Spyfluer overalt! Tykt med dem så de dekker øyner, ører, kommer seg inn i munnen og nesen hans og han dør av sjokk – eller pustebesvær? Det skjer i Hevnens alkymi.

 

Flåing, halshugging og «tilsynelatende» hjerteinfarkt

Jørgen Brekke har også flere spektakulære drap på samvittigheten. I hans foreløpig siste roman Paradisplaneten blir et av ofrene halshugd og hodet blir funnet på toppen av Olav Tryggvason-statuen i Trondheim sentrum. Selv går han for et annet:

Flår og halshugger: Jørgen Brekke. Foto: Elin Iversen

– De mest raffinerte drapene blir begått i Nådens Omkrets der ofrene blir flådd og huden blir brukt til å lage pergament. Den erfarne leseren ser naturligvis at dette er en metafor på vitenskapens brutalitet og samtidig en parodisk lek med krimsjangeren som dissekerende litteratur, flåingen er det groteske speilbildet av etterforskerens avsløring av forbryteren, sier Jørgen Brekke.

 

Les også: Sans for det mystiske

 

Fosforkule i halsen

Ørjan N. Karlsson skriver bøker i flere sjangere og mener å ha drept 28 personer i sine kriminalromaner. Det har imidlertid gått med langt flere i thriller- og fantasyromanene hans. Det mest «spektakulære» drapet mener han vi finner i Hauges direktiv, der offeret treffes i halsen av fosforkulen til en lysrakett og ikke får den bort før den blusser opp.

– Men det mest raffinerte er nok i Kongens Råd. Den norske ambassadøren til USA blir funnet på det samme hotellet som der Strauss-Kahn gikk på en smell. Dødsårsaken er tilsynelatende hjerteinfarkt etter heftig omgang med en lokal gledespike. Det viser seg ikke å stemme helt, sier Ørjan N. Karlsson.

 

Den nesten offisielle listen

Så her er den. Den nesten offisielle listen over landets blodigste forfattere. Litt slingringsmonn må påregnes hos enkelte.

I utgangspunktet teller ikke terrordrap, men vi har likevel tatt med en del terrordødsfall der de har direkte sammenheng med handlingen. De står i parantes i oversikten under, og er altså med under tvil. Og her er listen:

 

1.     Unni Lindell – 152

Suveren: Unni Lindell. Foto: Jørn Grønlund

2.     Øystein Wiik – 87

3.     Jan Mehlum – 84

4.     Gunnar Staalesen – 83

5.     Tom Kristensen – 62 (hvorav 39 av miltbrann)

6.     Jo Nesbø – 58

7.     Øistein Borge 55 (hvorav 35 i attentater)

8.     Eystein Hanssen 45 (hvorav 15 i et terrorangrep)

9.     Gert Nygårdshaug – 40

10.  Kurt Aust – 37

11.  Chris Tvedt –  35

11.  Jan-Erik Fjell – 35

13.  Hans Olav Lahlum – 34

14.  Tom Egeland – 30

15.  Ørjan N. Karlsson  28

16.  Ingar Johnsrud – 26

17.  Kjell Ola Dahl – 24

17.  Thomas Enger – 24

17.  Jørn Lier Horst  – 24

20.  Frode Eie Larsen  – 23

21.  Jørgen Brekke – 22

22.  Sidsel Dalen – 21

23.  Jørgen Jæger – 20

24.  Lars Lenth – 18

25.  Torkil Damhaug – 17

26.  Trude Teige – 13 (pluss et ukjent antall eldredrap på institusjon)

27.  Vidar H. Andersen – 12

27.  Frits de Bourg – 12

27.  Frode Granhus – 12

30.  Carina Westberg/Tore Aurstad – 11

30.  Geir Tangen – 11

32.  Vidar Sundstøl – 10

32.  Lene Lauritsen Kjølner – 10

34.  Hanne Kristin Rohde – 9

34.  Odd Harald Hauge – 9

34.  Monika Yndestad – 9

34.  Sigbjørn Moestue/Johnny Brenna – 9

38.  Bjørn Olav Nordahl – 8

38.  Jan Boris Stene – 8

40.  Vibecke Groth – 7

40.  Merete Junker – 7

40.  René Rønshof – 7

43.  Ingebjørg Berg Holm – 1

 

 

BOK har kontaktet bortimot 50 norske krimforfattere. Noen har svart at de ikke har tid til å svare, mens andre ikke har svart på våre henvendelser. Blant dem er flere med potensielt høye drapstall, som Anne Holt, Karin Fossum og Jon Michelet. De som er med på rangeringen over er forfattere som har levert «selvangivelse» til oss. Listen er derfor ikke noen fasit, men en uhøytidelig pekepinn. 

 

 

 

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene