Så sympatisk, så vellykket, så lett og treffsikker 

Nordisk råds litteraturpris deles ut i Stockholm i kveld. BOK365 har den siste uka anmeldt flere av de nominerte bøkene. Les også om de nominerte av Eldrid Lunden (Norge), Jonas Eika (Danmark), Liselott Willén (Åland) og Isabella Nilsson (Sverige).

Jan Grues tolvte bok er interessant langt ut over sitt innhold. Den er en sakprosabok. Nordisk råds litteraturpris har følgende kriterier: «Verket kan være en roman, et drama, en dikt-, noveller- eller essaysamling som «uppfyller höga litterära och konstnärliga krav». (Sitat wikipedia).

Savnet av en sjanger

Velvillig tolket kan Jeg lever et liv som ligner deres gå for å være essayistikk, men først og fremst viser den hvor sårt vi savner en memoir-sjanger på norsk og et høvelig navn for den

Jan Grue:
Jeg lever et liv som ligner deres

Sakprosa
Gyldendal
168 sider

personlige beretningen av høy kvalitet. Memoir finnes på engelsk og er mer i slekt med den tradisjonelle skjønnlitteraturen enn selvbiografien (autobiography) og biografien.

Igjen en definisjon klippet fra wikipedia: «A memoir is a collection of memories that an individual writes about moments or events, both public or private, that took place in the subject’s/person’s life.»

Grues levnetsbeskrivelse

Grues bok har fått undertittelen «En levnetsbeskrivelse», som ikke hjelper verken biblioteket eller bokhandleren særlig. Den havner bare unntaksvis ved siden av Grues skjønnlitterære forfatterskap, noen ganger i sakhylla og enda mer spesifikt, den blir katalogisert som en bok om sykdommer, om selvhjelp. Jan Grue henviser flere ganger til Joan Didion i sin bok. Hennes siste, De magiske tankers år, har undertittelen «memoarer» på norsk, og da har den vel adresse biografihylla? Og sakprosa når den skal meldes opp til innkjøpsordningen? Memoir kunne også vært en riktig sekkebetegnelse for et par bøker i babybølgen de to siste årene, uten at det ville redusert deres egenverdi av den grunn. Kanskje også for Ketil Bjørnstads store romanserie om tiårene.

Men la gå, bokbransjen får fikse dette en annen gang – og snarest. Nå skal det handle om vårt kanskje sterkeste kort i dagens tildeling av Nordisk råds litteraturpris.

Lever du fremdeles?

Jan Grue har en medfødt muskelsykdom og bruker stort sett en stor, elektrisk rullestol. Den har han kjørt rundt med i forlags-Norge siden debuten i 2010, i dyr blazer med godt snitt. Han er en av oss, han er en av kollegene ved Universitetet, men mange steder er han en utenfor mengden, en som møtes på måter vi alltid-gående ikke ser eller forstår før han skriver det her.

Åpningen er en knyttneve:

Fra tid til annen treffer jeg mennesker som kjente meg som barn, men som ikke ventet å møte meg som voksen. Alminnelig høflighet får dem til å skjule overraskelsen over å se meg ute i verden. det kreves en åpning i samtalen, et tomrom, for at e skal få sagt høyt det de først tenkte da de så meg: Lever du fremdeles?

Slik driver han frem fortellingen om seg selv. Den kommer fra andres respons på ham, fra foreldrenes litt motvillige innrømmelser, fra sykehusjournaler, fra kjæresten Idas reaksjoner og tilvenning og hele tiden er han vár for andres språk omkring sin egen situasjon.

Lite sensasjonalistisk

Sensasjonen ligger i at den er så lite sensasjonalistisk, så lite bebreidende. Nøkternheten har han fra pliktetikken og den kalvinistiske åre som han mener gjennomsyrer både egen familie og det norske samfunnet. Som novelleforfatter har Jan Grue en viss øvelse med å holde igjen, holde tilbake, la teksten få spille seg ut uten effektmakerier, men jammen må det ha vært besværlig å holde sånn igjen på en tekst som angår ens liv, ens eksistens.

Normaliseres gjennom språket

Ikke uventet er det språket rundt sykdom og begrepene som blir brukt som interesserer Grue, professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo. Han forsker på funksjonshemming og sykdomsprestisje med utgangspunkt i kritisk diskursanalyse. (igjen en wikipedia-opplysning)

Derfor er er det også fint å legge merke til hvordan han bruker språket for å normalisere sin tilværelse. Grue skriver gjennomført at han går/rusler på turer, fra A til B og gjennom nabolagene i Berkeley, California, et sted hvor han føler seg helt fri. Teksten og språkvalget gjør ham litt mindre syk.

Avslører systemet 

Her er det betenkninger om befrielsen ved diagnoser, om hva klasse har å si for en ikke-gåendes sjanse til å oppnå seg selv og å eie sin diagnose («Min diagnose tilhørte meg, jeg tilhørte ikke den») og det trivielle slitet med å skulle foreta en reise. Spesielt flyselskapene får gjennomgå. Ved å nøkternt ramse opp hvordan en reise er, avslører Grue i praksis at det er systemet og flyselskapet som er det strukturelle problemet. Samme med trygdeetatene, NAV, som det heter i dag. Ved å bruke deres språk, viser han frem et system som kan mistenkes for å ikke stole på folk eller leger.

Jeg blar frem og tilbake i boka hele dagen etter at den er lest ferdig til morgenkaffen, streker flere steder og finner stadig utdrag og betraktninger som imponerer. Dette er en bok til å lære av og siden de fleste ikke er eller skal være i Jan Grues situasjon, kan den i alle fall lære oss mye om omtalen av sykdom. Så sympatisk, så vellykket, så litterært lett og treffsikker.

PS: Jan Grue ga ut ny bok i høst, Uromomenter. Det er noveller, det er skjønnlitteratur, garantert.

VIDAR KVALSHAUG