Thriller med for svakt språk

ÅLAND: Liselott Willén er kanidat fra Åland med "Det finns inga monster". Foto: Sofia Rundarsdotter

NORDISK RÅD: Litteraturprisen skal neppe til Åland i år. Liselott Willéns thriller er ikke rå nok.

NORDISK RÅD: Nordisk Råds litteraturpris deles ut tirsdag. BOK365 anmelder flere av de nominerte bøkene. Les også om bøkene fra Eldrid Lunden og Jonas Eika.

Øygruppa Åland i Østersjøen har aldri vunnet Nordisk råds litteraturpris, og det er ikke hvert år de vel 30.000 innbyggerne har en kandidat, men de har


Liselott Willén:
Det finns inga monster

Skjønnlitteratur
Bonniers
220 sider

vært ivrige det siste tiåret. For 2018 er Liselott Willén valgt ut av den ålandske forfatterforeningen, slik ordningen er for de minste øystatene. Willén er svenskspråklig og bosatt i Örebro, men det er liten grunn til å tro at Åland skal ta prisen i år.

Who the f*** is Alice?

Det finns inga monster er noe man forsikrer barn om, og Alice var et barn i 2004 da en hendelse fant sted. Ivan døde. Eller gjorde han nå det? Og hvem var Ivan egentlig? Han mistet en åre mens han var i båt, rett utenfor familiens hus, bøyde seg etter åren, gikk over bord og forsvant. Alice og moren Sonja er tilbake i huset igjen etter mange års fravær. Tilsynelatende er det på grunn av en oppussing av badet i leiligheten i byen, men i denne romanen er det en djupere bass enn idyllen som klimprer i bakgrunnen.

Alice får vite en hel del om hvor hun var mens dramaet utspant seg på fjorden, hvordan hun reagerte og hvordan lokalsamfunnet ved huset og spahotellet og bygda i begge ender av skogsveien reagerte på det hele. Hun får være usett en god stund: Alice lever med troen på at ingen kjenner henne igjen som voksen, at ingen kobler henne med det utsatte barnet fra den gang. Så feil kan man ta.

Språklig begrenset

Dette er ingen kriminalhistorie, til det er den for langsom og sakte utviklet. I stedet er vi med i et psykologisk spill om minner, falske minner og forskjellene i menneskers persepsjon.

Som i Kerstin Ekmans Hendelser ved vann og Mikael Nielmis Koke bjørn, er dette en langsomme thrilleraktig fortelling som utspiller seg i naturen, men naturen er ingen fjerde vegg i dette byggverket. Liselott Willén stiller opp kontrastene, men benytter ikke skyggene godt nok. Spenningen og stramheten er ikke helt per kasse, og det virker å være visse språklige begrensninger som gjør dette mulig. Hverdagsspråket sitter ikke helt, og hun lar meg ikke komme inn i Alices frykt og skrekk. En del av handlingen dukker av og til opp i kursiverte innhogg, som noen ganger er et triks for å skape stemning og konsentrasjon.

Krever mer

Romanen er filmatisk, det er fra dag til dag med nye opplysninger og minnereiser og det strammer seg til rundt dem begge, men boka har et behov for enten mer finesse eller mer råskap. Hvordan det går med Alice og den stadig mer pressede moren Sonja, virker ikke så farlig for min del. Veien dit er ikke belagt med språk og vendinger av det ypperlige slaget, slik man må kunne kreve av en roman av denne typen om den skal kunne hevde seg under utdelingen i Stockholm tirsdag kveld.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --