– Oljeskammen kommer i bøkene

NYE TYPER SKAM: Elisabeth Oxfeldt ved UiO har forsket på de skandinaviske fortellingene. Foto: Mari Lilleslåtten

Elisabeth Oxfeldt har forsket på skyld og skam i litteraturen, og tror klima og oljen er neste tema ut.

«Scanguilt: Skandinaviske fortelllinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid» er tittelen på prosjektet hun har fullført ved Humanistisk faktultet ved Universitetet i Oslo. Nyere norsk litteratur er en del av prosjektet.

– Som litteraturforsker har du vel til enhver tid 2700 mulige emner å fordype deg i: Hvorfor skyld og skam?

– Fordi jeg alltid vært interessert i nasjonal identitet og hvordan man definerer seg selv som skandinaver i relasjon til andre. Det startet med doktoravhandling om orientalisme i Danmark og Norge og her var jeg spesielt interessert i Peer Gynt, det nasjonale eposet som handler om det norske og den merkelige fjerde akt fra Marokko og Egypt. Siden jobbet jeg meg frem til samtidslitteraturen, hvordan skandinavnene ser seg selv i møte med andre gjennom litteraturen. Og hvem er vi NÅ i møte med andre – i globaliseringens tid? Verdens lykkeligste land på alle målinger siden 2012, men hva med følelsene våre? Jeg ville se på skyldfølelse over egne privilegier, og det siste er ikke nødvendigvis noe vi føler har opptjent.

Tradisjonelle forskjeller

– Hovedfunn?

– Kjønnsforskjellene. Det blir tydelig i hvilke skyldfortellinger vi forteller. Kvinnen som arbeider 100 prosent, skal ha barnepass og rengjøring i hjemmet, arbeid som ofte utføres av mindre privilegerte innvandrerkvinner. Det fører til både likestillingsproblematikk og feminismeproblematikk. I kvinnenes litteraturen får vi ofte beskrevet skam over skamfølelser og skam over manglende skyldfølelse, det er lag på lag. Det andre, i mannelitteraturen, er mer fortrengt skyldfølelse, ofte sammenheng med noe helt konkret som den mannlige protagonist har gjort, som peker ut over ham selv.

– Vi er mest opptatt av litteraturen her. Hvilken litteratur valgte du ut og etter hvilke kriterier?

– Jeg startet med kjempelang liste, men Modellen av Lars Saabye Christensen, Vigdis Hjorths bøker og trilogien til Simon Stranger ble viktige bøker. Johan Harstad også, men han ofte fokus på krigsmatikken og glir over til en form for eksistensiell skyld, slik som Roy Andersson i Sverige. Ingvar Ambjørnsen er god til å skildre flyktningeskikkelsen som følger etter protagonisten og skaper en slags skyld/skam i Natten drømmer om dagen. Hos Dag Solstad er det Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman og den skyld Armand V. tenker seg at han har for at sønnen ble elitesoldat.

Oljeskammen kommer

– Hva med alle mamma-pappa-barn-romanene? Er de valgt bort?

Velkommen til dyrehagen av Silje Bekeng-Flemmen, den leser jeg nå og den har en glidning mot klimaproblemer. Bekymret for den vesle her og nå og i dag, og samtidig på lang sikt verden. Jeg ser at den tematikken kommer. Jan Kjærstad er inne på norsk rikdom knyttet til oljen allerede i Forføreren,  om hvor heldige nordmenn er, og det er en typisk Fløgstad-problematikk å se på norsk skyld i verden.

– Hvordan ser «norsk skyld og skam» ut i litteraturen – hvordan skildres det typisk?

– Ett spørsmål jeg ofte har fått, er hvorfor prosjektet handler om skandinavisk skyld og ikke vestlig skyld. I min forskning har jeg brukt mye amerikansk forskning og teori om hvit skyld, liberal guilt etc. Tyskland har en helt annen skyld og skam hengende over seg. I Danmark er det kolonihistorien. Historisk skyld preger svenske fortellinger, men i Norge er det oljeskyld. Det har med klima å gjøre, men også privilegier og velstand som resten av verden ikke har, oljefondet og måten det investeres på.

– I hvor stor grad preger skyld og skam litteraturen?

– Det er ikke vanskelig å få øye på og setter et kvalitativt preg på litteraturen, men det er noe med øynene som ser når man er på jakt etter den. Jeg har hatt fokus på majoritetsnordmenns skyld og skam, ikke innvandrernes. Det er utpreget og eksemplene er mange.

En nødvendig skamfølelse

– Men skyld og skam, er ikke det en pietismens arv vi aldri blir kvitt?

– På en måte er det helt riktig. Norge har skyldkulturer som er knyttet til lutherianere og pietister, men den er følelser alle mennesker har eller bør ha.

– Der jeg kommer fra, er det noe som heter «skamvett», så er skyld og skam ensidig negativt?

– Man må jo ha skamfølelse for å kunne være god mot andre mennesker, men andre ganger må man motarbeide den. Å kvitte seg med alt, det går jo ikke. Balansen er nødvendig, sier Elisabeth Oxfeldt.

 

-- annonse --