BOK365 anbefaler: Norsk roman til jul?

Tradisjonen tro anbefaler BOK365 bøker i ulike sjangere til jul. I dag: Norsk skjønnlitteratur. Det har kommet masse flotte slike bøker i år, og vi sliter med å korte ned til fem favoritter. Men her er i hvert fall noen av de beste:

 

Følelsmessig finstemt 

Per Petterson: Menn i min situasjon (Oktober)

Året er 1992, og det er bare to år siden Arvid Jansen mistet foreldre og bror i Scandinavian Star-brannen som krevde 159 liv. Det er i tillegg bare ett år siden hans kone Turid tok med parets tre døtre og flyttet ut.

Nettopp det å skildre det alminnelige og formidle det tilsynelatende enkle, er en av Per Pettersons store styrker. Arvid Jansen sliter, men trenger ikke å heve stemmen og bli brautende. Petterson skriver fram sårheten og den lavmælte desperasjonen og gjør det usagte synlig. Dessuten finnes det en godhet i Arvid som både nabokona og bestevennen ser og verdsetter, og de viser ham også noe av den ømheten han trenger for å komme på rett kjøl igjen.

Kanskje er det også dette eldstedatteren Vigdis skjønner, når de mot slutten av boka synes å nærme seg etter flere års problematisk far/datter-forhold? Eller, dette vet vi jo ikke helt. Det er bare noe vi håper fordi vi innser at de kan trenge hverandre – og fordi Petterson har klart å trekke oss inn i livene deres på en måte som gjør at også vi bryr oss.

Les hele anmeldelsen her

 

Klangfulle klokker

Lars Mytting: Søsterklokkene (Gyldendal)

Søsterklokkene er en tristvakker historie fra 1800-tallets Norge og Tyskland, med en praktfull ung kvinne i hovedrollen.

Foto: Julie Pike

Tidsbildet Mytting gir oss i denne romanen med hovedhandling fra Gudbrandsdalen  er eventyrlig. Det fattige bondesamfunnet, de iskalde vintrene, de avsidesliggende gårdene. Det er som om vi ser Espen Askeladd ved grua for oss. Werenskiolds «Bondebegravelse» kunne vært herfra. Romantikk, javisst, men også iskald naturalisme og beinhard realisme. Trekanthistorien mellom den unge bondejenta Astrid, presten Kai og den tyske arkitekten Gerhard skildres med varsom penn, og når dramaet går mot den overraskende slutten, er det likevel akkurat som vi skjønner at det var akkurat slik det måte gå.

Lars Mytting har skrevet nok en vinner. Søsterklokkene kommer til å høres gjennom hele bokhøsten og langt inn i julen. Trolig enda lenger også.

Les hele anmeldelsen her

 

Margsterk debut om levd liv

Susanne Skogstad: Svartstilla (Gloria) 

I denne forteljinga representerer den døde maken til hovudperonen kjærleiken og lufta ho har levd på. Som luft er han også usynleg og livsviktig, og til stades i alle ting ho opplever. Også språket er i stadig rørsle, i ujamne repetisjonar, som ande frå sjuke lunger. Minner kjem ofte kasta på henne, som brå og smertefulle innpust.  Men så, når ho greier å sjå dei lange linene av kjærleik og sommardagar, fløymer også språket i ein varm og uhindra rytme.

Foto: Gloria Forlag

Det er ambisiøst av ein 27-åring å ville gi røyst til ei aldrande, døyande kvinne. Det er meir dristig enn ambisiøst å legge lista høgt der oppe mellom prosa og lyrikk, i den farlege glipa mellom stor kunst og parodisk klisjé. Susanne Skogstad vågar –  og leverer.

Teksten osar av skrivekunst-talent. Det er lett å finne assosiasjonar til Jon Fosse, både når det gjeld tematikk og stil. Halldis Moren Vesaas er også ope til stades i teksten. Litt vagare, men absolutt harmonisk, kling en undertone frå Nietzches Zarathustra.

Les hele anmeldelsen her

 

Lys i mørket

Simon Stranger: Leksikon om lys og mørke (Aschehoug)

Foto: BOK365

Simon Stranger er prisbelønt forfatter av mest ungdom- og barnebøker. De siste tre årene har han gravd i sin egen svigerfamilies historie. Resultatet er blitt ei bok om mørke grusomheter, alt annet enn egnet for yngre lesere. Samtidig: Stranger har ikke skrevet romanen kun for oss voksne, men også som noe av en flaskepost til neste generasjon – antagelig ikke minst sine egne barn.

Ifølge egne uttalelser har Stranger forsøkt å skrive en vakker roman om noe som er grusomt. I dette forsett har han lykkes. Boken rommer også lyset og godhetens håp. Oppriktigheten og nærheten til stoffet er besnærende. Dertil ofte rørende. Hvordan fortrenge og tilgi, hvordan utdrive mørke og angst med lys?

Og dette er en fin roman. Simon Stranger har skrevet drivende og vakkert om noe som er grusomt. Vi må aldri glemme.

Les hele anmeldelsen her

 

I Jordmor-Stinas tid

Edvard Hoem: Jordmor på jorda (Oktober)

Edvard Hoems fortelling om tippoldemoren Jordmor-Stina er minst like bra som de andre bøkene om forfatterens nære forfedre – og mødre.

I denne femte romanen om forfedrene og -mødrene følger vi Marta Kristine Andersdatter Nesje, som oftest kalt Stina, gjennom et langt og strevsomt liv. Med den skakkjørte ungdomskjæresten og elleve barn ved sin side. Og for en dame! Hun går, som forfatteren skriver i innledningen, på sine ben fra Romsdal til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Senere går hun tilbake for å praktisere yrket hos folk som helst ikke ville ha henne der.

Foto: BOK365

Hun får utrettet mye i løpet av sitt lange liv, jordmor Marta Kristine. Og Edvard Hoem dokumenterer det. Og det han ikke dokumenterer, dikter han, slik han har gjort i de fire forestående bøkene og i flere andre. Det er denne miksen vi er blitt så avhengige av, vi som leser Hoem. Den dikterhånden, som med klangfullt språk og vakre vrier styrer disse personene dit skjebnen vi ha dem og slik han har lest i utallige kirkebøker og dokumenter på biblioteker og gudshus over halve landet. «Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi,» skriver forfatteren om den første boken i denne serien, slåttekaren i Slåttekar i himmelen.

Les hele anmeldelsen her

 

-- annonse --