Klangfulle klokker

Søsterklokkene er en tristvakker historie fra 1800-tallets Norge og Tyskland, med en praktfull ung kvinne i hovedrollen.

 

Og bakteppet for det hele: Et sagn om to sammenvokste søstre som bodde i Gudbrandsdalen for lenge siden, og som var usedvanlig dyktige med veven.

Ja, det er en nydelig fortelling Lars Mytting gir oss. Her er bygdehistorie, dramatikk, sagn, overtro og kjærlighet. Mytting viste i sin forrige roman, Svøm med dem som drukner, at han kan klekke ut mesterlige plot og praktfulle karakterer. I Søsterklokkene gjør han det igjen.


Lars Mytting:
Søsterklokkene

Skjønnlitteratur
Gyldendal
445 sider

Sagnet forteller at da de sammenvokste søstrene Halfrid og Gunhild Hekne døde, ville faren skjenke kirken i sognet to kirkeklokker til minne om dem, og at han i sorgen kastet både sølvbestikk og sølvmynter oppi støpen som skulle bli klokker. Slik ble de klangfulle Søsterklokkene i Butangen kirke til.

Kulde

Så hopper vi noen generasjoner. Til 1880. De iskalde vintrene tar livet av folk og dyr i dalen, og inni kirken fryser menigheten nesten fast i veggene under de uendelig lange gudstjenestene. Den nye presten som er kommet til bygds bestemmer seg for å rive den trekkfulle gamlekirken fra 1170 og sette i gang byggingen av en ny og moderne kirke.

Samtidig har man nede i Tyskland oppdaget at «barbarene» i Norge driver og river nasjonalarven sin, stavkirkene. I kulturbyen Dresden får man høre om planen om å rive Butangen kirke, og en ung kunst- og arkitekturstudent sendes til Gudbrandsdalen for å sjekke forholdene.

Kan kirken flyttes? Og hva så med klokkene?

Enter Astrid Hekne. Den tyve år gamle eldstejenta på Hekne anno 1880 inntar scenen med en naturlig verdighet, tross sin fattigslige herkomst. Og for en dame. Nysgjerrig, klok, empatisk og vakker går Astrid løs på planene om å flytte også klokkene til Dresden, og både prest og student går helt fra sans og samling når Astrid sier det hun mener.

Eventyrlig

Tidsbildet Mytting gir oss er eventyrlig. Det fattige bondesamfunnet, de iskalde vintrene, de avsidesliggende gårdene. Det er som om vi ser Espen Askeladd ved grua for oss. Werenskiolds «Bondebegravelse» kunne vært herfra. Romantikk, javisst, men også iskald naturalisme og beinhard realisme. Du fryser i hele kroppen når du leser om nyttårsgudstjenesten 1880 der Klara Mytting (!) dør på den harde og iskalde kirkebenken.

Og personene til Lars Mytting tegnes så du tror på dem. Fattige og overtroiske bønder i dalen, tyske verdensmenn i Dresden, de fremsynte rivalene Kai Schweigaard (presten) og Gerhard Schönauer (studenten), og selvsagt Astrid Hekne selv. En biperson som ikke er tilstede må også nevnes: Kai er forlovet med en karikatur av en Kristiania-frøken, den «melkehvite» Ida Calmeyer. Du ser henne for deg.

«En jevn og sakte dans med årstidene»

Hvordan går det så i trekanthistorien Astrid/Kai/Gerhard, og hvordan går det med planene om å flytte kirke og klokker?

Det skal ikke røpes her. Men det kan nevnes at dølene ikke er så vant til fremmede. Det er ikke som på kysten der skip forliser og søreuropeiske sjarmører driver i land og befrukter en og annen ungjente før de reiser igjen. I dalen skjer ikke slike ting. Vanligvis.

«Dølene fortsatte sine liv innenfor gjerdene, i en jevn og sakte dans med årstidene», skriver Mytting om mangelen på nye blodlinjer i dalen.

Men denne Gerhard Schönauer er det altså noe med …

Menneskenes hjerter

At Lars Mytting vet alt om ved, lærte vi i boken Hel ved (2011), men han kan veldig mye annet også. Her serveres detaljer om landbruk, om vevkunst, om kirkebygg og bygging, om støp av kirkeklokker, om liv og levnet på norsk og tysk 1800-tall, om geografi og transport, og om mye, mye annet. Og han kan et og annet om «menneskenes hjerter» også. En annen forfatter med nær tilknytning til Gudbrandsdalen, Sigrid Undset, skrev som kjent at sed og skikk forandres med tiden, og at man tenker annerledes om mange ting, men at «menneskenes hjerter forandres aldelses intet i alle dager».

Trekanthistorien mellom Astrid, Kai og Gerhard skildres med varsom penn, og når dramaet går mot den overraskende slutten, er det likevel akkurat som vi skjønner at det var akkurat slik det måte gå.

Lars Mytting har skrevet nok en vinner. Søsterklokkene kommer til å høres gjennom hele bokhøsten og langt inn i julen. Trolig enda lenger også.

 

ATLE NIELSEN

 

(Forfatterfoto: Julie Pike)

-- annonse --