Bokanmeldelse: I Jordmor-Stinas tid

Foto: BOK365

Edvard Hoems fortelling om tippoldemoren Jordmor-Stina er minst like bra som de andre bøkene om forfatterens nære forfedre - og mødre. 

Så var han jammen ute med en ny slektsroman igjen, mindre enn et år etter at han sluttet ringen med den fjerde boken om slåttekar Nesje og familien hans. Eilert på præriens liv var fullendt, og historien om mannen som mistet fire sønner på ulikt vis var over. Trodde vi.

Men det var altså mer. Heldigvis. For slåttekar Nesje kom jo fra et sted han også, og Edvard Hoem hadde allerede halve historien om tippoldemoren Stina ferdig. Den ble sågar utgitt som en oppdragsbok til Jordmorforeningens jubileum for ti år siden.

Nå har han skrevet resten. Og jada: Den er like bra som de andre bøkene i forfatterens slektskrønike. Minst.

«– Tippoldemor di, sa far, – ho gjekk til Christiania for å bli jordmor.

– Og så gjekk ho heim igjen? sa eg?

– Ja, så gjekk ho heim igjen og var jordmor i minst femti år.»


Edvard Hoem:
Jordmor på jorda – Huset under Blåhammaren

Roman
Forlaget Oktober
356 sider

Slik er anslaget i romanen, og første gang vi møter den kommende jordmoren er det året hun fyller syv år. Da får lille Marta Kristine se et avhogd hode på en stake. Det er hodet til den ulykkelige Margrethe Jakobsdotter, som drepte sitt eget barn i fortvilelse og ble dømt til døden for det.

Var det der og da lille Marta Kristine bestemte seg for å bli jordmor og hjelpe fødende kvinner og barna deres?

Jordmor mot folks vilje

Vi følger Marta Kristine Andersdatter Nesje, som oftest kalt Stina, gjennom et langt og strevsomt liv. Med den skakkjørte ungdomskjæresten og elleve barn ved sin side. Og for en dame! Hun går, som forfatteren skriver i innledningen, på sine ben fra Romsdal til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Senere går hun tilbake for å praktisere yrket hos folk som helst ikke ville ha henne der.

For to hundre år siden kunne nemlig de fattige bøndene i Norge godt klare seg med «hjelpekoner» og litt overtro når barn skulle til verden. Trodde de i hvert fall selv. Utgiftene til jordmor var en ikke særlig velkommen ekstrakostnad, og mange lot være å tilkalle jordmoren selv om det var påbudt.

Men Stina tar kampen. Går til sak mot sognets bønder for å få utføre jobben sin. Og som vi skal se, i løpet av livet skal det gå seg til.

Les også: Har ligget der hele livet

Krigens traumer

Men dette er ikke bare historien om jordmoren og hennes yrkesliv. Det er også et familiedrama. Og om det Hoem i andre bøker har kalt «familiesjukdomen». Stinas ungdomskjæreste Hans er soldat. Han kjemper i slaget ved Matrand i 1814, og det han ser der skal ødelegge livet hans. Kanskje hadde han anlegg for psykisk sykdom også før han ser sine venner dø for svenskenes bajonetter, men han blir i alle fall aldri helt menneske igjen etter det.

Men blide stunder det har alle. Og om nettene klarer ikke Stina og Hans å holde seg fra hverandre. Elleve barn får de. Og et av dem er Edvard Hoems oldefar slåttekaren.

Ja, hun får utrettet mye i løpet av sitt lange liv, Marta Kristine. Og Edvard Hoem dokumenterer det. Og det han ikke dokumenterer, dikter han, slik han har gjort i de fire forestående bøkene og i flere andre. Det er denne miksen vi er blitt så avhengige av, vi som leser Hoem.

Les også: Himmelsk slåttekar

Det er dikterhånden, som med klangfullt språk og vakre vrier styrer disse personene dit skjebnen vi ha dem og slik han har lest i utallige kirkebøker og dokumenter på biblioteker og gudshus over halve landet. «Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi,» skriver forfatteren om slåttekaren i Slåttekar i himmelen.

Lille Knut og ljåen 

Det har han heldigvis fortsatt med. Jordmor på jorda er et historisk dokument over våre ganske nære forfedres kamp for tilværelsen, men det er også en fortelling om mennesker av kjøtt og blod, skildret av en mester i faget.

Jeg skrev i anmeldelsen av Hoems forrige roman at sirkelen nå var sluttet, og kanskje var den det på et vis. Men den er utvidet litt etter denne boken. Når Stinas sønn Knut allerede som barn blir en mester med ljåen er det et fint prek frem mot historien om slåttekar Nesje i den første av disse romanene.

Og i tilfelle dikteren skulle føle seg kallet: Det er mange historier og mange skjebner i jordmor-Stinas familie også. Og også hun kommer jo fra et sted. Hennes praktfulle far skomakeren – Edvard Hoems tipp-tippoldefar – hadde også et liv.

Bare et lite hint fra oss som er blitt avhengige.

 

ATLE NIELSEN

 

-- annonse --