LUKE 10: Krimdebutant Silje Ulstein visste godt hvem som lurte seg bak nissemasken som liten, for han hadde jo samme bukser som broren. Likevel lot hun seg lure, for å ikke skuffe de voksne.
– Hvor tilbringer du jula i år?
– Jeg drar til Trondheim, der jeg gleder meg til å sprette akevitten sammen med min koselige svigerfamilie.
– Det blir ikke jul uten … hva?
– Brudevollmør fra Ulsteinvik. Men med årets reiseråd ligger det faktisk an til at det må bli jul uten, og ekstra julestemning en gang over nyttår.
– Nei, forresten, jeg sier ikke mat, tv-program, snø eller pynt. Jeg sier familie. De første årene jeg husker, feiret jeg på Sunndalsøra sammen med mamma og de to eldre brødrene mine. Og selv om jeg på den tiden nok var veldig opptatt av om jeg kom til å få alt jeg ønsket meg, så er det samholdet som sitter igjen. Tøysingen og latteren, og selvfølgelig at alles ansikter var vendt mot meg, som var barnet. Jeg husker godt at jeg visste hvilken bror som var bak julenissemaska, for han sa jo at han skulle på do, og så kom nissen tilbake med de samme buksene. Likevel lot jeg som jeg lot meg lure, for jeg ville jo ikke skuffe de voksne. De ville jo så gjerne at jeg skulle bli lurt, kose meg, være spent og glad.
– Senere år feiret vi i Ulsteinvik, med stor familie, flere barn og den helt spesielle lukta av besteforeldre. Kjøkkenet var fullt av voksne som insisterte på å vaske opp etter middagen, mens vi som var små snart ikke orket mer venting. Da ble vi satt til å hente gavene fra roterommet og legge dem under treet. Ventingen var en del av det tradisjonelle juleritualet, vi ungene skulle tynes lenge sånn at vi kjente forventningen ordentlig i magen før vi fikk åpne noen gaver.
– De samme følelsene kommer tilbake når jeg som voksen henger opp julestjerna, eller står opp julaften morgen til pyntet juletre. Minnet om den forventningen som satt i magen så det var en tortur, blandet med gleden over samholdet og følelsen av å være viktig, for på julaften er barna de aller viktigste. Så kan man selvfølgelig også kjenne på en liten sorg over at alt det er over, at familien er spredt, besteforeldrene døde, huset på Sunndalsøra solgt til noen fremmede, og at en ikke er barn lenger. Det hører også med, og jeg tror det er lurt å huske det, at det er greit å være litt trist også, selv om en har det fint med nye mennesker, nye tradisjoner, ny jul. Jeg har ikke barn, så jeg vet ikke, men kanskje er det også den vesle tristheten som gjør at de voksne vender ansiktene mot nye barn i jula og gjør alt de kan for å gjenskape den samme opplevelsen hos dem.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Elena Ferrantes Dei vaksnes løgnaktige liv. Å lese Ferrante er som å besøke en god, nær (og briljant) venninne, og årets bok er langt fra noe unntak. En sterk roman om ubehaget ved å bli voksen. Hovedpersonen går gjennom en seksuell oppvåkning, og samtidig en skammens oppvåkning. Hun taper tilliten til sine nærmeste og slutter å like seg selv. Det er så smart og vondt!
– Har det kommet noe positivt ut av det siste året?
– Her har vi begynt å bake vårt eget brød, sett mye bra film og fått utforsket naturen i nærområdet vårt. Det har også blitt langt mer skrivetid. Alt det er sånt jeg liker, men som jeg gladelig bytter bort mot å slippe å være redd for smitte, og å kunne klemme folk igjen. Korona må dø!
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Jeg utsetter julegavehandelen i det lengste hvert år, og i år har nok ikke vært noe unntak. Men jeg vet i hvert fall at jeg kommer til å gi bort et eksemplar av Dyrenes rekordbok av Katharina og Linnea Vestre, en nydelig illustrert bok med fantastiske rekorder fra dyreriket. Videre har jeg peilet ut en mottaker for den spennende debutkrimmen til min venninne Ellen G. Simensen, Tro meg når jeg lyver.
– Jeg har ikke bestemt meg for flere enda, men en sterk kandidat og favoritt fra det siste året er Cesilie Holcks Til døds, en liten roman om å miste en far – for andre gang. Den gjorde inntrykk med sin svarte og såre humor. Et lite sitat: «I hyllen på nattbordet finner jeg en halvspist pølsesnabb viklet inn i en truse. En faderlig blødme fra verdensaltet. Knising i en grisetarm […] Jeg fnyser og legger meg det på minne: Ikke tro at livet gir seg ut for å være hellig alvor bare fordi noen skal forsvinne. Pølsesnabber i truser finnes også der døden er.»
– Hvilken bok, som har betydd ekstra mye for deg gjennom livet, vil du gjerne anbefale andre å lese?
– Åh, dette spørsmålet har jeg tenkt altfor lenge på nå. Men jeg har virkelig ikke én slik bok over alle bøker, som har betydd ekstra mye for meg «gjennom livet». Men ulike bøker har jo betydd mye i ulike livsfaser. Ronja Røverdatter, for eksempel, Pippi og Matilda, alle sterke jenteforbilder, og Sofies Verden. Bøkene til Stephen King, kanskje aller mest On Writing. Da jeg ble tenåring, ble diktene til André Bjerke viktige for meg. Senere … vel, jeg kunne jo nevnt en hel bokylle, men hvordan betydd – betydd mye for meg personlig, betydd mye fordi jeg lærte noe, betydd mye som inspirasjon til egen skriving? Og så én bok. Jeg sliter maks med å svare på dette spørsmålet, altså.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Jeg ønsket meg skrivemaskin til jul som tiåring, og fikk den! Husker veldig godt hvor glad jeg ble over den gaven. De første tekstene på skrivemaskinen var inspirert av min undulat Petra. Jeg hadde store planer om å bli forfatter på den tiden, og skrivemaskinen ble flittig brukt helt til jeg fikk data noen år senere.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2021?
– Hm, kanskje vi får den første debutboka på Strawberry? Nei, jeg aner ikke.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
– Åh, hjelpe meg. Da må det bli Prøysen.
