Inn med høstens tærteste bok

Gulraiz Sharif (Foto: Åsmund Holien Mo)

BOKBAROMETERET: "Viktige vitaminer i ventetiden før vaksinen." Slik ble Gulraiz Sharifs bok beskrevet. Hvis du er på leit etter en virkelig god bok, får du ti tips her.

«La det være sagt: Gulraiz Sharif har skrevet høstens beste innledningsseksvens på en roman. Ja, kanskje tiårets beste. Sjelden har de første sidene av en bok grepet meg mer: fra latter, til refleksjon til stikk i hjertet på knappe ti sider.  Norge trenger kanskje covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif», skrev BOK365s anmelder, og utropte romanen med Sharif-lingo til «høstens tærteste bok» (tærteste = heftigste, beste)

BOK365s anmelder skrev videre: «Sharif hopper sømløst fra ett tema til et annet. Det er et kræsj-kurs-innføring i minoritetsmiljøet i Oslo, som ikke ufortjent har gjort at han blir sammenliknet med debutsuksessen til Zeshan Shakar, Tante Ulrikkes vei. Men Sharifs Hør her’ a trenger ikke å henge seg på en annens suksess for å stå ut i vrimmelen. Denne boken er en særegen perle.»

Her er de øvrige ni utvalgte på ukas liste:

«Forferdelig, forbløffende godt»

Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden (Kolon forlag)

Den største applausen fra kritikerkorpset den siste tiden, må ha vært superlativene til lyrikkdebutant Karoline Brændjord for hennes Jeg vil våkne til verden. Da Klassekampens anmeldere skulle sirkle inn årets beste bøker i Bokmagasinet, landet ikke mindre enn fire på Brændjords bok blant sine sterkeste 2020-anbefalinger. Ingen annen bok fikk like mange.

I BOK365s julekalender er hun nevnt blant årets leseopplevelser både av Brit Bildøen, Helge Torvund og Helene Hovden Hareide.

Kan man forsones med å være forlatt? Hvor skal man vende seg når en mor tar livet sitt? Hvordan erkjenne det som kanskje ikke kan erkjennes? Og hva gjør vi i naturen når naturen ikke kan forstå oss? Dette er blant spørsmålene Brændjord sirkler inn.

«Utrolig nok en livfull, positiv og humørfylt diktsamling om å oppleve selvmord i nærmeste familie. En strålende debut», fastslo Bjørn Ivar Fyksen. Klassekampen-kollega Espen Stueland fulgte opp: «Det går år mellom hver gang noen debuterer med dikt av samme kvalitet, egenart og integritet som de Karoline Brændjord forærer oss.» «En oppfinnsom og levende bok, drektig med alvor. Morens selvmord skjer igjen og igjen gjennom de 79 sidene, det er forferdelig, forbløffende godt», fastslo Karin Haugen. Eller som Trygve Riiser Gundersen kort og godt uttrykte det: «Åh.»

Med Brage-dobbel

Dag O. Hessen: Verden på vippepunktet (Res Publica)

– Overveldende, sa Dag O. Hessen, som fikk både Brage for årets beste sakprosabok og ble tildelt årets hederspris.

Om Hessens Verden på vippepunktet (Res Publica) fastslo Brage-juryen: «Vinneren har flere sakprosautgivelser bak seg, og er en svært god formidler med evne til å opplyse og underholde. Språket flyter lett både i framstillinger av tyngre teoretisk stoff og i lettere anekdoter, sammenligninger og eksempler. Boka får bred appell gjennom en vellykket balansegang mellom ulike syn. Den sammenfatter og tilgjengeliggjør et komplekst felt samtidig som den nyanserer den polariserte politiske debatten. Det hele gjøres med vitenskapelig forankring og respekt for meningsmotstanderne. Boka er tankevekkende og ytterst aktuell, og er skrevet med et uttrykkelig ønske om å engasjere sitt publikum og inspirere til handling.»

En unik forfatter

Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner (Cappelen Damm)

Vi var mange som sørget, da fabelaktige Beate Grimsrud forlot oss 1. juli i år. Men før det rakk hun å begeistre anmelderne med nok en roman, Jeg foreslår at vi våkner. En av dem som lot seg begeistre var BOK365s Vidar Kvalshaug, som beskrev romanen som «en unik forfatters originale vri»

Nylig ble Beate Grimsrud også den første i Brageprisens historie som tildeles prisen etter sin død. Bragejuryen understreker i sin innstilling at Beate Grimsrud har etterlatt seg et unikt forfatterskap, og at hennes roman av året er et høydepunkt: i et originalt forfatterskap. «Vi skulle så gjerne fått anledning til å følge dette unike og fantastiske forfatterskapet i mange år fremover, men slik gikk det dessverre ikke. Vi er derfor svært glade for å kåre Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud, som døde tidligere i år, til vinner av årets Bragepris for skjønnlitteratur. Romanen er et høydepunkt i et originalt forfatterskap med solide, slitesterke bøker som fortjener et langt liv.»

Kritikerrost og omdiskutert

Per Marius Weidner-Olsen: Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen (Oktober/November)

Omdiskutert er bare fornavnet på Per Marius Weidner-Olsens romandebut. Vi skal ikke dukke ytterligere ned i nettopp det her – kun fastslå at romanen i løpet av høsten har skiftet forlag fra Oktober til Weidner-Olsens nystartede November.

Kritikerne var imidlertid fra seg av begeistring «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er rett og slett stor fortellerkunst og en imponerende debut!» fastslo Dagbladets Marius Wulfsberg og ga boken en sekser. «Romanen er suggererende, betagende. Skrivetalentet hans kan i alle fall ikke bestrides» skrev BOK365s anmelder.

Romanen var også en av de nominerte til Brageprisen for årets beste skjønnlitterære utgivelse.

«Høstens vakreste roman»

Edvard Hoem: Felemakaren (Oktober)

I 2014 gav Hoem ut Slåttekar i himmelen, første bind i den bestselgende romanserien om slekta fra Romsdal. Denne og de neste bøkene, Bror din på prærien (2015), Land ingen har sett (2016), Liv andre har levd (2017) og Jordmor på jorda (2018) har et samlet opplag på over 400.000. Forventingene til sjette bok, høstens Felemakaren, har vært store. Her tar Hoem utgangspunkt i et dystert familieminne. Et drap, mistanker og folkesnakk sliter to brødre fra hverandre. De snakker ikke med hverandre på over femti år.

Innfrir Hoem? Skal vi tro kritikerne er svaret et rungende ja. Janneken Øverland mener det er «en vakkert tonesatt historiefortelling» og at «Hoems språk er vakkert, smidig og poengtert, som alltid». «Hoem skriver frem tiden og menneskene med stor ømhet og innlevelse … Felemakaren er rett og slett et godt sted å være», mener Gabriel Michael Vosgraff Moro, og triller VG-terningen til en femmer.

I Nettavisen utroper Jan Ø. Helgesen romanen til høstens vakreste: «Edvard Hoem har nærmest overgått seg selv med Felemakaren. Jeg nøler ikke med å kalle dette et mesterverk. Høstens vakreste roman rett og slett»

NRKs Leif Ekle er også begeistret: «Jeg kan knapt få fullrost denne romanen om en felemaker i en fjern tid. Edvard Hoems språk er konkret og saklig, nærmest enkelt, i en svært positiv forstand»

Om klasse og tilhørighet

Zeshan Shakar: Gul bok (Gyldendal)

Så er Zeshan Shakar tilbake etter sin brakdebut med Tante Ulrikkes vei. I Gul bok møker vi Mani, nyutdannet økonom som nettopp har fått jobb i Oppvekstdepartementet. Han bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua og har en kjæreste han tror han skal gifte seg med. Gul bok er en roman om klasse og tilhørighet, om livet vi lever og rammene rundt det. Det er også en fortelling om hvor man kommer fra og hvor man er på vei. Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka.

«Zeshan Shakar står fram som en forfatter av de sjeldne: Han har et rikt stoff fra ulike kulturer, setter et skarpt blikk på omgivelsene og skriver med humor, alvor og varme», fremhever VG-anmelder Guri Hjeltnes, som triller terningen til en sekser. «Zeshan Shakar er fortsatt i startgropen som forfatter, men scenene han skriver frem er komplekse bilder av en virkelighet som aldri er entydig. Med Gul bok tilføyer Zeshan Shakar nye, fascinerende kapitler til hovedstadens historie på 2000-tallet», mener NRKs Knut Hoem. «Gjennom Gul bok gløder en tråd. Den såreste fortellingen, om konsekvensen av å vokse opp i utenforskap, gjør politikernes formuleringer om mangfold og like muligheter til skamme», skriver Vårt Land-anmelder Astrid Fosvold.

«Balanserer hårfint på det rustne sagbladet»

Tore Renberg: Tollak til Ingeborg (Cappelen Damm)

Borte er antihelten Jarle Klepp og den lett bisarre gjenglederen Jan Inge. Inn kommer den gamle stabukken Tollak oppe ved sagplassen. Og det mangler ikke på kjærlighetserklæringer fra kritikerne:

«Tollak til Ingeborg er intet mindre enn en drivende god og ubehagelig litterær thriller», mener VG-anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro. «En intens affære med stor språklig kraft. Et mannsportrett utenom det vanlige, der vold og ømhet balanserer hårfint på det rustne sagbladet. Leseren dras inn i Renbergs nynorsk med et sug som varer fra første til siste side», skriver Vosgraff Moro og triller VG-terningen til en sekser. Samme terningkast ble det også fra BOK365s anmelder, som mente at Tore Renberg med Tollak hadde skapt «haustens mest komplekse og kollapsande romanfigur».

Nordisk favoritt

Jón Kalman Stefansón: Stjernenes knitring (Press)

Han har blitt en nordisk favoritt for mange boklesere – og anmeldelsene er så overstrømmende at de knapt er til å tro: «Ingen forfatter jeg har lest de siste tretti åra er så i takt med de betingelsene menneskene faktisk lever under», skriver Adresseavisens anmelder Fartein Horgar og gir en sekser til Stefansóns nyeste roman på norsk: Stjernenes knitring. Blank sekser ble det også fra BOK365. Dagbladets Cathrine Krøger skriver: «Med fare for å gjenta meg selv, islendingen Jón Kalman Stefansón er en av våre desidert beste samtidsforfattere, og min absolutte yndling.»

Forlaget Press blar seg denne gang bakover i Jón Kalman Stefansón-katalogen. Stefansón fikk sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands med Sommerlys, og så kommer natten. Stjernenes knitring var Stefánssons siste islandske utgivelse før Sommerlys, og den romanen som for alvor etablerte ham som en av sin generasjons fremste fortellerstemmer på sagaøya.

Rasisme, dop, arbeidsløshet, meningsløshet

Jesmyn Ward: Menn vi høstet (Aschehoug)

«Et friskt vitnesbyrd om hva det dreier seg om i USA nå … svært lesbar, svært aktuell» fastslår BOK365s egen anmelder om Jesmyn Wards Menn vi høstet. I sin biografiske bok etterlater hun ingen tvil om hva som er jobb nummer 1 for amerikanerne: Å bekjempe rasisme og den sosiale ulikheten som kommer med den.

I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»

Andre kritikere synes å være på linje med BOK365s anmelder. VGs Guri Hjeltnes triller terningen til en femmer, for en bok hun mener er besettende velskrevet og blodig aktuell og besettende velskrevet. «Vondt og bevegende. Jesmyn Wards styrke er at hun gir liv – og død – til den kjølige statistikken», skriver Dagbladets Inger Bentzrud og gir boken en femmer.

 

 

4 Delinger