Dette er jobb nummer 1

GOD ERAFRINGSBOK: Jesmyn Ward er et lysende navn i "Den nye BLM-litteraturen". Foto: Beowulf Sheehan / Lyceum Agency.

Jesmyn Ward etterlater ingen tvil i sin biografiske bok: Å bekjempe rasisme og den sosiale ulikheten som kommer med den.

Aschehoug var oppmerksomme da den nye og gryende bølgen av litteratur som omhandlet rasismen ble budt ut på messene for noen år siden. De sikret seg Ta-Nehisi Coates og Jesmyn Ward. Av sistnevnte har de gitt ut romanene Det som reddes kan (2018) og Syng, gravløse, syng (2019) og nå er erindringsboka Menn vi høstet fra 2013 utgitt på norsk. «Erindringsbok» er noe av det bedre sjangerbegrepet «memoir» er oversatt med, men den kunne like gjerne bli kalt en erfaringsbok. Ward er forsiktig med å strø ut statistiske fakta og tall om svarte versus hvite i det amerikanske samfunnet: Sannhetene om forskjellene virker å være så vedtatt at hun stoler på at det holder. Og det gjør dessverre det.


Jesmyn Ward:
Menn vi høstet

Sakprosa
Aschehoug
266 sider
Oversatt av Bente Klinge

Interessant nok kaller hun det en epidemi, men det er først på slutten hun belegger dette med tall. Forfatteren skrev denne i 2013. Da hadde hun debutert, men var ennå ikke så sauset inn av akademisk tankemåte at ulike forklaringsmodeller og statistikk fikk ta over fortellingen. Det er en styrke. Råskapen i det som skjer og den folkelige fortellermåten, ispedd et godt og variert språk, gjør boka svært lesbar, svært aktuell. Menn vi høstet har tålt de sju årene, sju år som igjen har løftet rasisme høyt på agendaen – som om det er ment å hjelpe også denne gang.

Likevel er alt til å forstå. Man kan hytte mot alle forrige presidenter og den nyvalgte og rope ut i fortvilelse, men det er betydelige endringer som må til i både styresett og tankesett.

Fem menn i døden

Boka følger fem menn som dør, den ene er hennes bror. Alle dødsfallene er forskjellige, i den betydning at de viser leseren at hudfarge spiller inn enten før eller etter dødsfallene, og Ward fører et levende språk som Bente Klinge virker å ha ivaretatt godt. Bare se beskrivelsen av sumplandskapet hun vokser opp i:

Elva Wolf, som er brun og langsom, bukter seg gjennom DeLisle, strekker ut finegrne og fyller landskapet med bekker, før den løper ut i brakkvannssumpen. Når folk spør om hjembyen min, forteller jeg dem at den var oppkalt etter en ulv, før den delvis ble temmet og bebodd. 

Siden diskuterer hun med seg selv i setninger som «Jeg vil gjerne fortelle, men lar være» og «Men jeg er ikke så veltalende, så jeg lukker munnen og smiler». Disse tale måtene er bilder på en mangel på selvtillit, som senere i verket fører fram til en vært så velskrevet teori om guttene og jentenes kår:

Hele lokalsamfunnet led under en mangel på tillit: vi stolte ikke på at samfunnet ville tilby grunnleggende goder som en bra utdannelse, trygghet, tilgang på jobber, et rettferdig rettssystem. Og samtidig som vi tvilte på samfunnet rundt oss, kulturen som avgrenset oss og fortalte at vi alltid var dårligere, tvilte vi også på hverandre. Vi hadde ikke tillit til at fedrene våre kom til å oppdra oss, forsørge oss. Fordi vi ikke hadde tillit til noe, forsøkte vi å beskytte oss, og gutter ble kvinnefiendtlige og voldelige, jenter ble falske, og alle mistet håpet. Noen av oss ble sure av presset, lot det utslette selvfølelsen vår til vi hatet det vi så, rundt oss og i oss. Og for å dulme alt sammen, tydde noen av oss til dop. 

Friskt vitnesbyrd

Jesmyn Ward (f. 1977) er den første i sin familie som fikk utdannelse og er i dag førsteamanuensis ved Tulane University i Louisiana, rett over grensen for delstaten Mississippi hvor mye av handlingen i boka finner sted. Småbyene DeLisle og Pass Christian er hennes holdepunkter i barndommen, selv om faren etterhvert brøt opp, fikk en haug med unger med andre kvinner og beveget seg mot New Orleans.

Det Ward har erfart av rasisme, forskjellsbehandling, sosial nedgradering på grunn av hudfarge, cracksalg, tidlig død og annet som forderver familier, er dessverre ikke unikt, men Menn vi høstet er likevel et friskt vitnesbyrd om hva det dreier seg om i USA nå, som de de forrige hundre årene.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --